Fra synth til symbolikk
Annonsørinnhold
Som keyboardist i A-ha handlet det om å gjøre suksess – noe de for alvor beviste da bandet solgte over hundre millioner plater. Nå ser det ut til at Magne Furuholmen igjen klatrer en stige, denne gangen i kunstverdenen.
Kunstnerskapet hans vitner om en klar interesse for malerier som ligner kollasjer, ofte med kryptiske budskap i et fargesterkt uttrykk. Hva han egentlig vil formidle, er vanskelig å si – men det er ikke nødvendigvis en svakhet. Tvert imot: Av og til er det forfriskende med kunst som står naken, uten et pedagogisk fortellerapparat.
Er ikke dét nok? Det ryktes at «Before Memory» suppleres med flere grafiske arbeider – og krukker.
Generasjonsmøte under håndverkets oppsyn
Hos Kunstnerforbundet har kunsthåndverket hatt en naturlig plass i over hundre år. Her har det alltid vært anerkjent som et selvstendig uttrykk, ikke et underordnet tillegg til billedkunsten. Nå blomstrer denne agendaen, og huset fylles med dyktige håndverkere.
Årets juniutstilling, «Her i vår nødvendighet», samler ti kunstnere som lar materialene tale. Her møtes etablerte navn fra 1970-tallets kunstneropprør og nye stemmer fortsatt under utdanning. Blant annet Konrad Mehus, kjent for å bruke smykkekunsten som politisk verktøy, og ferske Ella Aandal, som allerede har rukket å vekke oppmerksomhet.
Sammen byr de på et rikholdig utvalg keramikk, tekstil og installasjoner i prosess. Vi gleder oss!
Grønne fingre lar fargene mingle
Ingrid Lønningdal er en kunstner med et tydelig formspråk, med arbeider midt i blinken for enhver minimalist.
Hun har gjort seg bemerket med stilrene tekstilarbeider der enkle fargeflater enten står alene eller overlapper og danner nye nyanser. En annen kvalitet hun behersker, er selve formatet: Fibrene åpnes, sømmene plukkes fra hverandre og brukes som aktive rammer for fargen, når trådene får henge løst.
Utstillingens tittel, «Plant Combinations», antyder et utgangspunkt i plantenes samspill og strukturelle logikk. Her er det mer å hente enn bare visuelle godbiter. Resultatet er stramt, velkomponert og innbydende – også for den kresne tilskuer.
