I anledning kvinnedagen ble det norske folk presentert en nyhet egnet til å vekke dyster ettertanke: én av tre unge menn mener en kone bør adlyde ektemannen.
Den hårreisende avsløringen ble formidlet av blant annet TV2 og Klassekampen, hvor TV2 gikk for den clickbait-ete overskriften «Unge menn sjokkerer: – Dette er helt sykt», mens Klassekampen gikk for den mer direkte formidlingen «1 av 3 unge menn vil bestemme hjemme».
Les også: Fikk intervjuforespørsel fra Subjekt. Advares om at det kan være «en felle»
Usanne nedbrytende nyheter
Denne typen overhodet-ikke-gladsak er blitt en kvinnedagstradisjon, hvor de kvinnedominerte redaksjonene i landets aviser graver dypt i verdensveven for å finne bevis på at Patriarkatet fremdeles utøver sin usynlige, nedrige dominans over det egentlig sterkeste kjønn.
Slike nedbrytende nyheter er øyensynlig viktig for å mobilisere de rettroende til å stadig stå på krava, forstå at kampen ikke er over, at vi fortsatt har en lang vei å gå. Og så videre.
Paradokset i at det beste kjønn, eller iallfall det veldig veldig like kjønn, stadig etter 100 års kamp ikke helt klarer å etablere sin fortreffelighet i virkeligheten, virker sjelden å åpenbare seg for feministene som maner til mer kamp. De ser heller ingen grunn til å feire at deres myke verdier i realiteten har forført seg til topps overalt i kongeriket.
Men uansett, inntrykket om at unge norske menn i håpløse hopetall har satt kursen mot en bekmørk fortid i rasende fart, ble befestet i mediesfæren. Det var imidlertid en sannhet med sterke modifikasjoner.
Les også: Pål-Henrik Hagen: NRKs intervju med Epstein-offeret var et presseetisk havari
Kvinnehat i Asia
Det deprimerende tallet var hentet fra en rapport laget av Ipsos med overskriften «International women’s day 2026. Attitudes toward gender equality».
For kvinnedagen hadde de laget en verdensomspennende undersøkelse som skulle måle alle jordboeres holdninger til likestilling. Den avslørte primært at folk i forskjellige verdensdeler har ulike oppfatninger.
For et norsk publikum er kanskje det mest oppsiktsvekkende, gitt TV 2 og Klassekampens sjokkoverskrifter, at Norge ikke deltok i undersøkelsen. 29 land var inkludert, hvorav 18 var utenfor Europa, blant annet gigaland som Malaysia, Thailand, Indonesia, India, Singapore og Sør-Afrika. Disse var også de klart mest skeptiske til feminine verdier.
At Norge ikke er med i undersøkelsen kom først med i senere oppdateringer av artiklene.
I det aktuelle spørsmålet om hvorvidt en kone bør adlyde ektemannen, svarte en imponerende 68 prosent av indonesere, og 60 prosent av malayer, at de var sterkt eller delvis enig. Disse to landene med stort overtall av muslimsk befolkning, dro snittet betraktelig opp.
Blant land vi mest troverdig kan sammenlignes med, som Sverige og Nederland, var tallet henholdsvis 4 og 6 prosent. Altså ingenting.
Så mye for kvinnehatet i Norge og Europa.
Les også: Danby Choi: Smalt fra rett kjeft
Ingen gladsaker
Tallet som ble viet mest fokus var at zoomere spesifikt hadde en angivelig tredjedel med mangelfull kjærlighet for det svake kjønn. At også en femtedel av damer i samme generasjon mente det samme, ble ikke slått like stort opp.
Flere av Ipsos’ oversiktlige prosentinndelinger av verdens innstillinger om gender equality, var også basert i prosenter fra hvert enkelt land, og ikke i reelle folketall. Hvis sistnevnte hadde vært førende, ville resultatet vært betydelig kjipere for personer med vagina.
Den nasjonale fordelingen ble for øvrig ikke oppgitt for sifferet om ulike generasjoners holdninger. Den utelatelsen bidro til å skape et falskt inntrykk av hva særlig zoomere i Vesten mener inni seg, i den grad undersøkelser oppdager slikt.
Strengt tatt er det mer oppsiktsvekkende at land som Tyrkia, Malaysia og Indonesia har såpass høy andel av folk som ikke mente koner bør adlyde. Merkverdig var det også at flere thaier enn svensker selvidentifiserer som feminister. Ingen gladsaker om dét.
En bør også spørre seg, med litt kulturrelativisme og toleranse i bakhodet, hvorvidt disse spørsmålene overhodet gir noe i nærheten av tilsvarende klang i hodene til folk fra så forskjellige steder som Indonesia og Nederland.
Les også: Kari Bu: Slik kan Stavrum dra Dagbladet ut av undertøysskuffen
Litt uenig om undersøkelsens verdi
Ipsos beskriver seg selv lite ydmykt som «ett av verdens ledende markedsanalyseselskap» og påstår de «leverer troverdig innsikt for en ekte forståelse av samfunn, marked og mennesker, for å hjelpe verden ta bedre beslutninger.»
De fleste kjenner dem heller som det ukjente nummeret som stadig plager deg med ubudne anrop på ugunstige tidspunkt, for å spørre om ting som «på en skala fra helt uenig, litt uenig, litt enig, helt enig: Hva mener du om påstanden «Klassekampen er et bra produkt»?».
Slike spørsmål antas å hente ut skjult kunnskap om folkets preferanser. De åpenbart særdeles omtrentlige tilbakemeldingene brukes altfor ofte som objektive fakta om utbredte mentaliteter, som deretter håndplukkes og forvrenges for å bygge oppunder hva enn politikere allerede mener.
Les også: Barker sammen om klimakrisen
Cringe simp
Hvorfor Klassekampen tror at å formidle sterkt misvisende beskrivelser av kvinnenes tilstand skulle være tjenlig for kvinnesaken, er ikke lett å begripe. Annet enn at det er påkrevd for å rekruttere folk til en politisk bevegelse som kjemper mot en ondskap som kun eksisterer i deres egen triste fantasi.
Sosialistenes oppheng i virkelighetsfjern paranoia ble særlig godt eksemplifisert av halvkokt influenser og Klassekampen-journalist, Jo Røed Skårderud. For de kvinnefiendtlige holdningene i muslimske kaosland fikk han til å fyre av en moderne manns maskuline tirade på Instagram, hvor han filmet seg selv mens en bevrende, rasende røst utbrøt dette:
«1 av 3 unge menn mener kvinner bør adlyde mannen sin, viser denne undersøkelsen. Det er feil. Ingen menn mener det, det er bare svake usikre gutter og umodne mannebabyer som tror at å være født med utovertiss [sic] gir dem rett til å bestemme over damer».
Min indre malay følte at denne videoen er noe av det flaueste han har sett på lang, lang tid, og det er i sterk konkurranse. Eller for å bruke språket til zoomerne som ble skjelt ut – det var ufattelig cringe å se Jo simpe så skamløst.
Han burde bli plassert i permanent pappapermisjon alene for bruken av ordet «utovert**s». (Jeg orker ikke bokstavere det ut en gang til). Og det bør presiseres at selv om 100 prosent av unge menn i Norge faktisk delte kvinnesynet til thaier og tyrkere, så ville det ikke rettferdiggjøre å publisere en så pinlig video.
Les også: Slik kritiserer du norsk utenrikspolitikk uten å få «en betydelig rolle i russisk propaganda»
Sosialistisk hets
Skårderud presiserer i undertekst at han er jentepappa, og forestillingen om at prinsessene hans blir kuet av en glatt privilegert pappagutt kan være opphavet til hans irrasjonelle nedsmelting. Delvis forståelig, men det er viktig å skille følelser og fornuft i slike saker, og ikke minst sjekke kildene din egen arbeidsgiver legger til grunn.
Én mulig grunn til å drite i fakta, er at Skårderuds utblåsning førte til over 8000 likes, noe som et kjapt overblikk viser er et antall i hans topp tre. Misforstått vrede konverterer veldig bra i SoMe.
Det er også fascinerende å observere hvordan en antatt motstand mot «likestilling» – eller kvinnekamp, som det egentlig betyr – åpner sosial(istisk) aksept for at tøffe voksenmenn kan lire av seg illsint hets mot en svak utgruppe.
Intensiteten i raseriet ville selvfølgelig aldri bli akseptabelt for noen i KKs redaksjon å rette mot den gruppen som faktisk innehar holdningene – melaninrike menn fra utlandet. Det er også nevneverdig at Jo ikke henvendte sin rettferdige harme mot de 19 prosent av zoomer-jenter som selv ønsker å underkues.
Men mannen i avisen med det kommunistiske navnet var selvfølgelig forbannet på innbilte hvite gutter, og har sett for seg en slags grell miks av Andrew Tate, Patrick Bateman og ensemblet i Exit, og derfor kunnet tillate seg å slippe løs litt av den revolusjonære aggresjonen som inspirerte opphavet til hans radikalisme.
Les også: Refser kampanje fra Idrettsforbundet og Redd barna: – Normaliserer menn som overgripere
Barskt ideal om 50-50
Tøffas-sosialismen er blitt en slags ny rød strategi, og bærer preg av å være unnfanget på Rødt og Klassekampens felles fredagsspritz. Det er samme formel som drev Magnus Marsdal til å klikke på Danby Choi, nemlig å iscenesette klein breial mandighet for å vinne tilbake unge menn til feministsosialisme – den som har demonisert dem i 40 år.
Venstreradikale strateger har omsider oppdaget at det ikke er ideelt for maskulin oppslutning å gjøre menn, og særlig europeiske menn, til syndebukk for alt som er galt i verdenshistorien, for så å definere deres biologisk betingede tilbøyeligheter som medfødt fordervelse, og deretter føre en overlagt politikk konstruert for å sile dem ut av jobb, studier og makt.
Så nå skal de manne opp rosa politikk og overbevise gutta om at ingenting er så barskt som 50-50 fordeling – det vil si 50-50 kvinner og minoriteter. Mannsidealet skal være kjerringer som Skårderud, Trædal og Marsdal.
Dette skal overbevise en generasjon som har vokst opp med å lese jobbannonser som avsluttes med «alle andre enn deg oppfordres til å søke», en oppfordring utledet av de rødes identitære klassekamp og krig mot usynlige «strukturer» og «fordommer».
På toppen av det hele er den kjønnsbaserte forfordelingspolitikken heiet frem av folk som mener kjønn er noe du kan kle deg ut som.
Les også: VG publiserte påstander om at Marius Borg Høiby skal ha blitt far. Får presseetisk slakt
Hvem skal bestemme?
Zoomer-generasjonen har også kunnet observere hvordan organisasjoner som «Likestillingssenteret» består av 90 prosent damer, og at det bejubles når alle de parlamentariske lederne på Stortinget er damer.
Unge menn har også kunnet se hvordan hver bidige lederstilling i Norges land, inkludert politimestere, skal besettes med damer hvis fremste kvalifikasjon virker å være vagina.
Det er derfor nærliggende å spørre hvem som ideelt sett, og ikke minst i praksis, skal adlydes i både ekteskap og politikk. Det spørs noe jævlig om Klassekampen hadde klikket i vinkel med klikkvennlige overskrifter hvis undersøkelsens resultat var motsatt, for det motsatte er tross alt hva deres politiske prosjekt rent konkret både iverksetter og idealiserer.
Men på papiret, eller i propagandaen, skal det altså dreie seg om perfekt likevekt, en matematisk korrekt 50-50, som i praksis betyr at ingen bestemmer. For enhver fungerende organisasjon har én leder, eventuelt supplert av et styre eller en ledergruppe hvor beslutningsmakten er fordelt med oddetall. Noen må kunne ta avgjørelsen til slutt.
Les også: Må rette etter å ha koblet Toje til Epstein. Men Nettavisen vil ikke beklage
Makt fra misnøye
Når du legger opp til konflikt mellom de to best fordelte gruppene i menneskeheten, damer og menn, så får du enten en kontinuerlig kamp om dominans, eller at én gruppe må undertrykkes.
Dette er kjernen i denne typen bitterhetspolitikk – å skape evig uro, og bygge opp politisk makt basert i misnøye. Hvis man droppet strategier for uungåelig splid, og i stedet baserte seg i mer nøytrale kriterier som talent, kompetanse, egnethet og kapasitet, så kunne problemet vært unngått.
Men å basere ansettelser og lederskap i peiling ville kunne medføre at arbitrære og eksponentielt ekspanderende gruppeidentiteter ikke ble perfekt fordelt, og dermed er den muligheten skrinlagt.
For å skape problemet er poenget. Uten det kan ikke Klassekampen og deres mektige meningsfeller mobilisere til protest mot spøkelser på kvinnedagen, og deretter sikre seg abonnement, stemmer og topplederstillinger.
