Jeg innrømmer en viss oppgitthet under de første minuttene av Eivind Landsviks spillefilmdebut «Lave forventninger». Må alle norske filmer som ikke handler om andre verdenskrig, ta utgangspunkt i hverdagslivene til kreative Oslo-mennesker som kommuniserer gjennom litteratur- og filmreferanser? For det er ikke bare hovedpersonen Maja (Marie Ulven) og hennes omgangskrets som lever for kunsten i […]
Jeg innrømmer en viss oppgitthet under de første minuttene av Eivind Landsviks spillefilmdebut «Lave forventninger».
Må alle norske filmer som ikke handler om andre verdenskrig, ta utgangspunkt i hverdagslivene til kreative Oslo-mennesker som kommuniserer gjennom litteratur- og filmreferanser?
For det er ikke bare hovedpersonen Maja (Marie Ulven) og hennes omgangskrets som lever for kunsten i denne filmen. Hennes lærerkollegaer Johannes (Anders Danielsen Lie) og Oscar (Snorre Kind Monsson) er henholdsvis en mislykket forfatter og en nerdete filmsitatmaskin.
Men frykten for at dette skulle bli et selvforherligende kunstnerportrett, viste seg sakte, men sikkert å være uberettiget. For til forskjell fra i lignende filmer er ikke det viktigste i «Lave forventninger» å være kunstner eller gjøre noe annet «spesielt», ei heller å leve et spesielt liv. Filmen er først og fremst et dønn overbevisende argument for kunstens viktighet i helt vanlige menneskers ofte vanskelige hverdag.
Landsvik er hittil best kjent for sin nydelige Cannes-nominerte kortfilm «Tits» fra 2023 (tilgjengelig på NRKs nettsider), hvor Monsson spiller en seksuelt frustrert tenåringsgutt som bader i T-skjorte for å skjule guttebrystene sine.
Monssons særegne blanding av sårbarhet og ironisk distanse bidrar også sterkt til denne filmens suksess. Men den virkelig store prestasjonen tilhører hovedrolleinnehaver Marie Ulven – aka indiepopartisten Girl in red – i hennes skuespillerdebut. Uten hennes naturlige tilstedeværelse og uttrykksfulle ansikt er filmen nesten umulig å se for seg.
Les også: Renate Reinsve roter seg inn i et mareritt. Regissøren finner ikke veien ut

Et vandrende mellomparti
Selv om fortellingen løfter seg underveis og etter hvert tar hele resten av filmen med seg, begynner den tregt.
En svakhet ved filmen som underholdning, men som tjener til dens ære som kunst, er den noe retningsløse første halvdelen. Denne delen speiler effektivt hovedpersonens egen retningsløshet, men gjør det allikevel noe vanskelig å koble seg på. Det tar litt vel lang tid å komme inn på Maja, en Girl in red-aktig popstjerne som etter et sammenbrudd på turné begynner å jobbe som lærervikar på en ungdomsskole – og en ekstremt umotivert sådan.
Dette litt vandrende mellompartiet, der man ikke vet helt hva man skal tenke eller føle, har allikevel mange nok poetiske sekvenser, enkeltscener og øyeblikk til at man aldri direkte kjeder seg.
En partysekvens med den karismatiske danske venninnen Caroline (Clara Dessau) gir oss et glimt av hvem Maja var før alkohol- og rusproblemet innhentet henne. I tillegg sliter hun med shoppingavhengighet på et prisnivå tilhørende hennes falmede stjernestatus. Her og andre steder finnes bevisste eller ubevisste ekko av «Oslo, 31. august» (2011), kongen over depressive Oslo-filmer.
Og det er ikke helt umulig å tenke seg at Anders Danielsen Lies rollefigur i denne filmen er en modnere, mindre kul og mer sympatisk variant av hans karakterer der og i «Reprise» (2006). Det smerter ham ennå at han forble ungdomsskolelærer istedenfor å bli forfatter, men det går liksom greit.
Les også: Alle skal med i monokulturens dommedag
Kunst og utenforskap
Det traurige ungdomsskolelivet skildres med en poetisk realisme som legger et skjønnhetens slør over tristessen.
Det duse, fargetappede fotografiet (Andreas Bjørseth) bidrar slik til filmens utforskning av kunstens rolle i å opphøye det hverdagslige. Majas elev Aida (Emma Berntsen) er fan av musikken hennes og åpenbart litt forelsket. En forelskelse Maja har dårlige nok grenser til å bli øyensynlig smigret av og slik oppmuntre, men heldigvis aldri utnytter.
Fortellingene om Maja og Aida viser fra to simultane vinkler forbindelsen mellom kunst og utenforskap. Aida danser hiphop, og vi følger hennes seksuelle oppvåkning og skuffelser parallelt med Majas regresjon til en 29 år gammel kvinne som bor hjemme hos moren og drar til ungdomsskolen hver dag.
Majas forhold til den omsorgsfulle moren Astrid (Tone Mostraum) er filmens emosjonelle kjerne, og filmen er nesten like umulig å forestille seg uten Mostraum som uten Ulven.
Fortellingen leder opp til et vendepunkt dem imellom hvor publikum ser for seg den verst tenkelige utgangen (ref. «Oslo, 31. august»), og som avslører filmens ektefølte humanisme og Landsviks vilje til å inspirere.
Les også: Dette er den typen konsertopplevelse som gir meg troen på fremtiden