Debuterte i 2008 med en selvtitulert EP. Siden har bandet gitt ut fem studioalbum.
Alle du kjenner i Oslo var på Tame Impala på Unity Arena mandag kveld.
Dette er bandet som har overvunnet både den uengasjerte Tiktok-generasjonen og skjegghipsterne før dem.
De forener utskuddene og den gemen hop i en psykedelisk rytmetung virkelighetsflukt. Alt orkestrert av mesterhjernen Kevin Parker. For, som enhver fyr med for mange studiepoeng fra Blindern og et dyrt lydanlegg kan fortelle deg, Tame Impala er egentlig bare en fyr.
Når Parker og gjengen inntar arenaen på Fornebu er det mye som må klaffe for band, lydmann og det norske publikum.
Les også: Får oss til å grine på klubben
Infrastrukturhelvete
Men opplevelsen begynner lenge før vi i det hele tatt har klart å komme oss til arenaen.
Jeg har i en årrekke unngått nettopp konserter på Fornebu som pesten, mye på grunn av generelt dårlige lydforhold. Men også fordi det er et herk å komme seg til selve spillestedet. Jeg har ikke vært på en så full buss siden jeg var på Roskilde i 2022.
Hva infrastruktur angår, så har arenaen, på Fornebu i Bærum, et stort forbedringspotensial. Men det er strengt tatt et samferdselsproblem som ikke faller under Parkers omfattende ansvarsområde for kvelden.
Tame Impalas scenerigg består av en sirkulær scene som kler Unity arena, og trolig enhver arena, godt. Det gir god sikt og det er lov å håpe at innsatsen lagt i lys og lyd for kvelden vil avverge noen av de sedvanlige bøygene ved konserter på Fornebu.
Så snart lysene dimmes, er stemningen elektrisk.
Les også: Full Pupp på Pomo – igjen
Kunne vært perfekt
Bandet går i gang med «Apocalypse Dreams» fra gjennombruddsalbumet «Lonerism» (2012). Raskt etterfulgt av «The Moment» fra «Currents» (2015) og «Borderline» fra «The Slow Rush» (2020). Alle låtene fremføres slik de skal, og selv om publikummet enn så lenge er trege på dansefoten, så klapper de lydig så snart Parker vier dem oppmerksomhet. Det var høflig da.
Slagere som «Elephant» klarer å få løftet humøret noen hakk. Men det blir ikke «crazy» som vokalisten selv antyder. Livsløgnen, eller liveløgnen, smigrer imidlertid publikum.
Trolig er nok alle glade for å være her, men om det er mandagståken som har lagt seg eller en inngrodd jantelov, så kan vi ikke annet enn å si at det er en tidvis traust gjeng som fyller den sjelløse arenaen.
Tame Impala har lagt alt til rette for en fenomenal kveld, og som fan koste jeg meg hele veien gjennom. Bandet har en fantastisk lysrigg, inkludert lasere, som utgjør en stor del av sceneshowet. De har heller ikke spart på visuelt design eller konfetti.
Dette kunne vært perfekt.
Men Unity arena er et trist sted. Rives du løs fra illusjonen av stemning, om bare for et sekund, så innser du at du står i en grå hall. Lyden er, tross gjentatte forsøk, fortsatt for dårlig. Dette kan selvfølgelig også være opp til lydmann, kanskje kanskje er det rett og slett for mye som skjer i lydbildet.
Men det virker å være noe med selve bygget som gjør lyden noe grøtete.
Les også: Hun har knekt koden for den moderne konsertens suksess
Dotur og tiktokifisering
Parker har også tilpasset flere av låtene til det mer klubbvennlige uttrykket på «Deadbeat». Det funker på dansegulvet, men låtene flyter mer over i hverandre.
Og her kommer det eksistensielle spørsmålet: Hvorfor danser ikke nordmenn på konsert?
Visst klapper de høflig med, kanskje roper de litt, men selv ikke de største hitsene får så stor respons som de fortjener. Det vil si, om man ikke regner med en bølge av telefoner som alle veiver i luften for å fange det eksakt samme, Tiktok-virale øyeblikket. For all del, alle skal med i monokulturens dommedag.
Rundt meg står det horder av generasjon Z-vennegjenger. De har kledd seg opp, betalt i dyre dommer for å være her, og virker tidvis totalt uaffisert av at det er en konsert som foregår foran dem. Noen av dem hadde til og med nerve nok til å ha en fotoshoot, med blitz(!), midt under konserten. Det er forkastelig oppførsel om du ikke står helt bakerst.
På et tidspunkt for til og med Parker nok og går på do, med kameracrew på slep. Vi vet ikke om det er et reelt behov eller spill for galleriet, men det er i hvert fall underholdende.
Les også: Monopolkulturen ødelegger undergrunnen
Fra outsider til allemannseie
Dette er heller ikke det eneste Tame Impala gjør for å bryte opp konserten.
Fra en B-scene spiller han perler fra «Deadbeats», liggende på gulvet i det som ser ut som et ministudio. Kanskje er det sånn denne musikken lages. For selv om musikken til Tame Impala kan fylle arenaer, så har sounden alltid hatt noe distinkt introvert ved seg. Parkers enmannsprosess får her boltre seg i det offentlige rom, og vi inviteres inn i kulissene et øyeblikk. Det er det nærmeste vi kommer å bryte den fjerde veggen.
Det er egentlig interessant hvordan et band som i starten var noe du navnga for å skille deg fra mengden, nå har blitt en fellesreferanse for et publikum som i stor grad gir faen mellom hitsene. Det viser til en trist utvikling for konsertlivet, som kan spores tilbake til nedstengingene under koronapandemien.
Det har gått seks år siden 2020, og gen-Z burde ha lært bedre. Ikke at nikkemennene som følte seg kule i 2012, og fortsatt har et overlegenhetskompleks, er stort bedre.
Les også: Har årets beste norske album allerede kommet?
Det er alltid håp om god stemning
Det viser seg at denne kvelden også er en milepæl for Tame Impala: Publikummet på Fornebu er det største de har spilt for som headlinere, forteller Parker. Selv om det ikke var utsolgt. 26.000 møtte opp.
Spenningen mellom å kjøpe og å delta gjør konserter en bjørnetjeneste. Om vi bare kunne la feeden være i fred i ett sekund og nyte noe så radikalt som øyeblikket.
Hits som «Feels Like We Only Go Backwards», «Let It Happen» og «The Less I Know The Better» fremstår som religiøse vekkelser: Publikum synger av full hals og fellesskapet blomstrer, om bare for et øyeblikk. Det er nærmest sakralt å kjenne rytmen i hele kroppen.
Folk holder om hverandre, konfettien flagrer i luften, temperaturen stiger, og det er alltid er håp for musikken.
Selv på Unity arena.
Les også: Død, dagsfylla og en jævlig god pølse
