Barn spør sjelden om tillatelse til å forstå kunst. De går bort til den. De beveger seg rundt den, og inn i den når de får lov. De prøver ut avstanden, lyset, ekkoet og sin egen kropp i rommet. Først senere lærer mange av oss å bli stående med hendene på ryggen og spørre hva […]
Barn spør sjelden om tillatelse til å forstå kunst. De går bort til den. De beveger seg rundt den, og inn i den når de får lov. De prøver ut avstanden, lyset, ekkoet og sin egen kropp i rommet. Først senere lærer mange av oss å bli stående med hendene på ryggen og spørre hva verket skal bety.
Voksne har lært å mistenke reaksjoner som kommer for raskt. Den kultiverte responsen skal helst være avmålt, begrunnet og forsynt med et forbehold. Entusiasmen røper at noe har gått utenom denne kontrollen.
Yayoi Kusama var en av kunstnerne som kunne få voksne til å glemme denne opplæringen i noen minutter.
Fredag 14. august døde hun på et sykehus i Tokyo, 97 år gammel.
Les også: Yayoi Kusama er død
Lett å kjenne (igjen)
Det er lett å tro at man kjenner Kusama: Prikker, gresskar, speil og blinkende lys, effektivt distribuert over museer, auksjonshus, motehus og sosiale medier.
Men prikkene begynte ikke som et brand. Hos Kusama er gjentagelsen en metode for å oppheve skillet mellom figur og bakgrunn, kropp og omgivelser. «Selvutslettelse», kalte hun det selv. Det er bekmørkt og står i spenn mot det umiddelbare estetiske uttrykket. Selvutslettelsen kan også være komisk og euforisk, en slags frigjørende egodød.
Biografien hennes er så full av dramatikk at den står i fare for å bli en «forklaring» på kunstnerskapet.
Kusama vokste opp i Matsumoto i en velstående familie som drev en planteskole. Hun fortalte om et voldelig hjem og om syns- og hørselshallusinasjoner fra barndommen: blomster som snakket, mønstre som løsrev seg fra en duk og bredte seg over rommet og kroppen. Hun tegnet det hun så, og kunsten ble en måte å holde angsten i sjakk på.
Dette hører med, men verkene bør ikke reduseres til en språkløs dagbok. Massekulturen elsker å psykoanalysere kunst ned til ett biografisk traume, særlig når kunstneren er kvinne.
Kusama satt ikke engstelig blant blomstene og ventet på å bli oppdaget. Hun tok utdanning, tok sats, skrev til Georgia O’Keeffe og reiste til USA.
Les også: «I dag er det latteren til Håkon Bleken jeg husker aller best»
Mellom Pollock og pop
Ved inngangen til 1960-tallet var det mettede kaoset i abstrakt ekspresjonisme i ferd med å kollidere med minimalisme og popkunst i New York.
Kusama og hennes «Infinity Net»-malerier snek seg elegant inn i overgangen: Små penselbuer griper inn i hverandre og danner nesten geometriske vever. Noen er tilsynelatende uten midtpunkt, andre antyder stiliserte figurer. Hun er sobrere enn Jackson Pollock og mer malerisk enn Roy Lichtenstein.
Hun fortsatte å gjenta former, men sjelden i stramme mønstre. Hun dekket møbler og sko med myke falloser, bygget sine første speilrom og arrangerte happenings med prikker malt på nakne kropper.
Som flere av sine samtidige innså hun at kunsten kunne være et massemedium. Hun brukte oppmerksomheten til å demonstrere mot Vietnamkrigen og for likekjønnet kjærlighet.
I 1966 dukket hun uinvitert opp ved Veneziabiennalen med 1500 blanke kuler på plenen. Hun kalte installasjonen «Narcissus Garden» og tilbød publikum sitt eget speilbilde for to dollar stykket, inntil biennalen fikk stanset salget. Hun kritiserte markedet ved å opptre som kremmer, og lokket publikum med det de allerede bar med seg: sitt eget blikk.
Tilbake i Japan på 1970-tallet skrev hun seg frivillig inn på en psykiatrisk institusjon, og forsvant langt på vei ut av Vestens kunsthistoriske bevissthet. En retrospektiv utstilling i New York i 1989 og den japanske paviljongen i Venezia i 1993 bidro til å plassere henne på nytt. Siden den gang har Kusama fått være noe mer enn et eksotisk sideshow til 1960-tallets kunsthistorie.
Les også: «Vi har mistet en stor kunstner, men ikke hans livsverk»
Når signaturen stivner
Kusama var ikke noe universalgeni, og kvaliteten varierer.
Billedspråket er så umiddelbart at man også lett kan gå rett forbi det. En flate med prikker kan åpne seg mot noe svimlende, men den kan også bare være en flate med prikker. I de svakere arbeidene er det lite friksjon mellom idé og utførelse. Man ser signaturen, forstår systemet og er ferdig i løpet av et øyeblikk.
Kusama er best når mønsteret slutter å være motiv og blir en kraft som underlegger seg omgivelsene. Det fungerer godt i totale verk og installasjoner som «Hymn of Life», permanent utstilt på Henie Onstad på Høvikodden.
Sjarmen var kanskje sterkere på 1960-tallet: før prikkene og objektene ble så perfekte, mens de fortsatt hadde et håndlaget preg.
Det håndlagde betyr noe. I de tidlige maleriene ser man den ujevne takten i arbeidet. I «Accumulation»-skulpturene ser man sømmene i de påsydde fallosene. Gjentagelsen svever ikke over materialet som et ferdig design; den må slåss litt med stoffet, møbelet og hånden.
De senere, blanke skulpturene er ikke dårlige av den grunn. Men jo glattere de blir, desto større er faren for at signaturen ankommer før verket. Man kjenner igjen Kusama før man rekker å se hva akkurat denne Kusamaen gjør.
Kusama er spesielt god når hun ikke nøyer seg med et objekt, men underlegger seg hele rommet. I «Hymn of Life» finnes det ingen nøytral sone der man kan holde verket på avstand. Verket er også farlig nær noen av Kusamas svakere sider: Det er nesten for pent, og terskelen så lav at man kan gli gjennom det uten særlig motstand. Likevel er det vanskelig å forlate rommet helt uberørt.
Les også: Lowkey monark, highkey rizz: 11 ganger Kong Harald aura-maxxet
Hvem leker med hvem?
Det finnes to enkle lesninger av Kusamas samarbeid med Louis Vuitton: Enten solgte hun seg, eller så overlistet hun et av verdens største luksusmerker. Ingen av delene er helt overbevisende.
Kusama hadde lekt med skillet mellom vare og verk siden hun forsøkte å selge speilkuler i Venezia. Da prikkene inntok Louis Vuittons vesker og utstillingsvinduer, kunne motehuset fremstå som enda en flate hun hadde lagt under seg. Den gigantiske Kusama-figuren som i 2023 hang over Louis Vuitton-bygningen i Paris og malte prikker på fasaden, var ganske morsom.
Den var også reklame i kolossal skala.
Byttehandelen gikk begge veier. Kusama fikk en hel bygning. Louis Vuitton fikk et billedspråk med ekstremt høy gjenkjennelighet, enkelt å omsette til mønster, butikkdekorasjon og samlerobjekter. Det er ikke alltid opplagt hvem som leker med hvem.
Sammenligningen med Jeff Koons er nærliggende. Også han gjør den blanke varen større, glattere og dyrere. Hos Koons kan overflaten bli så perfekt at all motstand er polert bort. Kusama beholder oftere en rest av uro, tvang og tull. Men ikke alltid. I deler av den sene produksjonen er signaturen så profesjonelt fremstilt at hun nærmer seg sin egen merchandise.
Les også: «Alle snakker om det. Ingen skriver om det»
Insta-angst
I Norge ble motsetningene tydelige da den store retrospektive utstillingen «I uendeligheten» åpnet på Henie Onstad kunstsenter i 2016. Publikum sto i kø. Barn, kunstfolk, livsstilsbloggere og folk som sjelden gikk på museum, fotograferte seg gjennom rommene.
Mottagelsen sprikte. Tommy Olsson beskrev en grunnleggende, ufiltrert entusiasme. Erlend Hammer spurte i Kunstkritikk om verkene ikke var noe mer enn selfie-kulisser.
Tommy Olsson forstår Kusama best, men Hammer hadde rett om de svakeste verkene:
Instagram har ikke skapt overfladiskheten, men plattformen finner den svært effektivt. Et verk som allerede har sagt alt på overflaten, blir sjelden dypere av å fotograferes tusen ganger. Noen Kusama-verk er omtrent like interessante som bildet man tar av dem.
Det er lov å lage Insta-vennlig kunst, spørsmålet er om det er noe mer.
Utstillingen på Henie Onstad satte uansett et varig spor. «Hymn of Life» ble kjøpt inn i 2018 og er blitt værende på Høvikodden. På Kistefos står bestillingsverket «Shine of Life», installert i 2019 og omtalt av museet som den største Kusama-skulpturen av sitt slag i Norden.
Også historien rundt Kistefos-verket ble svært norsk. En gave på ti millioner kroner fra museets grunnlegger, 2,5 millioner i statlig gaveforsterkning og en strid om kunstavgift plasserte Kusama midt i diskusjonen om private penger og fellesskapets kulturliv.
Det passer påfallende godt. Kunsten hennes har alltid beveget seg mellom vare og kosmos.
Les også: Dette kan bli Faldbakkens mest sette verk: – Det er ikke min skulptur
Radikal glede
Kusama deler noe vesentlig med Niki de Saint Phalle: Begge utforsker noe så radikalt som entusiasme og glede.
I mye moderne kunst har alvor vært forbundet med knapphet, kjølighet og kritisk distanse. Hvis folk smiler, blir kritikere fort mistenksomme. De sterke fargene og overdimensjonerte formene blir lest som et sukkerlag man må skrape bort for å finne meningen.
Hos Kusama og Saint Phalle er gleden fundamental. Det gjør ikke kunsten ufarlig. Begge arbeidet tett på erfaringer av vold, angst, seksualitet og død.
Provokasjonen ligger ikke bare i Kusamas nakne happenings og antikrigsaksjoner – hvem har ikke drevet med det de siste 70 årene – men også i at hun nekter å godta at alvorlig kunst må se dødsens alvorlig ut.
Entusiasme er også farlig. Når du er begeistret er du ubeskyttet, og det er risikabelt i full offentlighet. Avmålte forbehold er tryggere, men også billigere.
Barn forstår kunst. Ikke nødvendigvis fordi de tolker «riktig», men fordi de ennå ikke har lært at forståelsen alltid må komme først.
Gleden fritar ikke kunsten for kritikk. Kusama er ikke historiens største kunstner. Litt for mange av arbeidene er litt enkle, glatte eller tilfredse med sin egen gjenkjennelighet. Hun var på noen måter mer interessant før prikkene ble feilfrie og markedstilpassede.
Museenes opplevelsesturisme fortjener skepsis. Men sansene står ikke i veien for tanken. I Kusamas sterkeste verk kommer kroppen først, men hjernen følger etter.
Entusiasme kan være enkel, umiddelbar og flyktig. Andre ganger kan den vippe hele rommet ut av balanse.
Les også: «Glimrende skuespillerdebut fra «Girl in Red»-Marie»
