Kritikken har haglet i sosiale medier etter jeg var glup nok til å delta på NRK Debatten og der tilkjennega skepsis om statistikken gjengitt i en rapport med tittelen «Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen» fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Den anslår at 1 av 5 kvinner i […]
Kritikken har haglet i sosiale medier etter jeg var glup nok til å delta på NRK Debatten og der tilkjennega skepsis om statistikken gjengitt i en rapport med tittelen «Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen» fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Den anslår at 1 av 5 kvinner i Norge har opplevd voldtekt.
Altså 20 prosent, hvilket betyr at cirka 450.000 norske kvinner har blitt utsatt for en av de mest groteske kriminelle handlinger som finnes, iallfall slik begrepet en gang ble forstått.
På Debatten valgte jeg også å følge opp skepsis om statistikken med en relatert problematisering av voldtektsbegrepet slik det har utviklet seg både i samfunnsdebatt og juss, og det var sosialt sett veldig lite lurt.
Men definisjonen av voldtekt står i sentrum for denne debatten, slik jeg ser det, og som jeg har skrevet utførlig om tidligere, mener jeg utvidelsen av voldtektsbegrepet er et alvorlig problem både for rettsstaten, menns rettssikkerhet, samfunnet generelt og forholdet mellom kjønnene.
Les også: Aktivisters utvanning av voldtektsbegrepet har fått påvirke strafferetten
Begrepsutglidning i definisjonen av voldtekt
Blant flere vesentlige stridsspørsmål er om voldtekt skal defineres ut ifra den subjektive opplevelsen til kvinner som mener å ha opplevd det, i tråd med hva innflytelsesrike politiske bevegelser mener det skal, og i forlengelsen at voldtekt ikke har spesifikke objektive kriterier som kan allment aksepteres, men i stedet defineres av en personlig følelse av krenkelse, ubehag, svik og lignende hos det enkelte offer.
Dette relaterer til en ofte omtalt forskjell på juridisk definisjon og en subjektiv eller sosial definisjon, og tilhørende problemer rundt både rettslig og sosial forfølgelse. Men den subjektive definisjonen har allerede fått påvirke strafferetten, og har klar forrang hos mektige premissleverandører. Det truer særlig menns rettssikkerhet.
I likhet med mange begreper forbundet med moderne politiske frigjøringsbevegelser har «voldtekt» blitt utsatt for såkalt begrepsutglidning eller concept creep. Det vil si at definisjonen av fenomener, særlig knyttet til vold og undertrykkelse, blir gradvis bredere og inkluderer handlinger som tidligere ikke ble ansett som vold overhodet, etter påtrykk fra aktivistiske miljøer.
Som ett eksempel fra helgens mangfoldige kritikk kan jeg nevne foreningen «Menn for kvinner», som i respons til min svake formulering i øyeblikket om hvorvidt også «ambivalent berøring i halvfylla» utgjør voldtekt, forsikret meg om dette:
«Også ambivalent berøring i halvfylla kan være voldtekt. Bare ja er ja. Et nei kan ikke bli et ja»
Ordene «kan være» bærer mye vekt her. Men den posten har fått 17.600 likes, så det er tydeligvis en utbredt oppfatning, i den grad likerklikk på sosiale medier måler slikt.
Les også: Å dømme menn for voldtekt kun basert på anklager, er den nye feminismens våte drøm
Jeg fordømmer voldtekt på det sterkeste
La det være klart: Jeg oppfordrer ingen mann til å seksuelt berøre en sovende eller sterkt ruset kvinne. Særlig hvis han ikke kjenner henne. Hvis de involverte derimot er i et tillitsfullt fast forhold og i ferd med å våkne, eller det omhandler en tenåring som selv er sterkt ruset og ikke forsto at kjæresten sov, eller hvis kvinnen selv ikke mener det var overgrep, så kan iallfall alvoret i hendelsen graderes ned, og begrepet «voldtekt» holdes utenfor.
Jeg kan innrømme noen feil. Én er at jeg har en sterk avsmak for å gjenta floskler og selvfølgeligheter, særlig moralistiske. Men jeg innser at i visse fora er dette helt nødvendig, for å unngå banale misforståelser og deretter bli forfulgt av opportunister.
Så jeg fastslår: Jeg fordømmer voldtekt på det sterkeste. Jeg mener det er blant de verste kriminelle handlinger som finnes, og alle som utøver det, bør sperres inne i årevis.
Kanskje jeg burde ha åpnet med en deklarasjon av den art, og gjentatt det før hvert argument. Men hvem er for voldtekt? Det er dårlig tid på Debatten, så hvorfor bruke den på å fastslå det innlysende.
Menns perspektiv
Det er muligens illustrerende for denne debatten at jeg har fått en håndfull mail fra kvinner som beskriver i detalj sin egen historikk med overgrep, og at det har dukket opp flere tilsvarende bekjennelser i sosiale medier, som et slags tilsvar til mine innvendinger om statistikken og voldtektsbegrepet.
Tydeligvis blir det oppfattet slik at jeg ved å betvile denne statistikken, samtidig betviler enhver kvinne som beretter om overgrep. Det er ikke tilfelle.
Igjen: Jeg mener seksuelle overgrep er grovt alvorlig, og jeg mener også at ofre fortjener å bli hørt og trodd når de forteller om dem, og jeg mener overgripere bør straffes. Jeg mener samtidig at muligheten for falske anklager må erkjennes, og at muligheten for misforståelser eksisterer. I både rettsvesenet og offentlig samtale må menn eller de som anklages, også bli hørt om sin historie, og også få muligheten til å bli trodd.
Jeg tror mange sliter med å forstå, eller blir rasende av, at jeg argumenterer ut ifra gutter og menns perspektiv, og er mest opptatt av deres rettigheter og omdømme. Jeg tar utgangspunktet til en forsvarsadvokat, og anser min oppgave som ikke først og fremst å anerkjenne følelsene og opplevelsene til kvinner, men å representere menns perspektiv, og presentere et motargument til forestillingen om at menn har et holdningsproblem, at de støtter en voldtektskultur, og at de svært ofte er skyldig i voldtekt.
Men kanskje mest av alt er jeg opptatt av sannheten – en korrekt beskrivelse av virkeligheten. Å forholde seg til realiteter tror jeg også gavner både menn og kvinner, vil øke harmonien dem imellom, og være gunstig for hver enkelts psykiske helse.
Les også: Nok en presseetisk tvilsom TV 2-sak. Nok en unødvendig FRP-avgang
Voldtektskultur, tallenes tale og opplevd frykt
Årsaken til at jeg stilte spørsmål ved statistikken, og konteksten det oppsto i, var å samtidig stille spørsmål ved situasjonsbeskrivelsen om en «voldtektskultur», og videre problematisere i hvilken grad frykten og ofte avskyen for menn generelt, som enkelte grupper kvinner føler, er basert på noe reelt.
Anine Olsen åpnet med å dokumentere voldtektskulturen ved å henvise til en venninne som ringer henne sent på kvelden med nøklene i hånden og sier «kan du prate med meg mens jeg går hjem?». En allmenn og berettiget frykt for å bli voldtatt av en tilfeldig mann i gaten er altså premisset som legges til grunn, før Olsen like etter gjentok at en av fem kvinner har blitt voldtatt.
Dette er noe av den vaghet og sammenblanding jeg innvendte mot. Fordi både Olsen og andre aktivister vet at voldtekt utført av fremmede er en liten andel av rapporterte voldtekter, og det poengteres svært ofte at de fleste voldtekter begås av partnere, venner og bekjente. Den aktuelle undersøkelsen om voldtektstall bekrefter dette, hvor 1 av 25 kvinner rapporterte å ha blitt voldtatt av en ukjent.
Det er fortsatt altfor mye, men det gir et annet inntrykk enn 1 av 5. Samtidig kan det nevnes at kun én prosent av kvinner i undersøkelsen rapporterte å ha blitt voldtatt i alderen 30-39 år, og for de over 40 var tallet i praksis null. Det kan muligens kalles gode nyheter.
Det kan også gi et annet perspektiv på i hvilken grad angsten på hjemveien er hensiktsmessig. For opplevelsen av angsten kan selvfølgelig være helt reell, men spørsmålet er om den behøver å være der, og om den kvalifiserer til å trekke konklusjoner om hele kulturen. Og som jeg kommer nærmere inn på snart, er det flere indikasjoner på at denne «1 av 5»-studien var sterkt rammet av seleksjonsbias.
Men slikt skal man ikke snakke om. Moderering og realitetsorientering vil i beste fall tolkes som å undergrave alvoret i voldtekt og å betvile ofrene, og vil i verste fall mistenkeliggjøre deg for grov kriminalitet.
Helter på Instagram
En tilsynelatende endeløs strøm av komikere, influensere og kommentarfelt-ere har moret seg med å kalle meg en kvinnehatende potensiell voldtektsmann fordi jeg stilte spørsmål ved flere av deres vedtatte sannheter. Den mobben er selvfølgelig årsaken til at svært få orker å delta i denne debatten og påpeke motsigelser og feilslutninger fra de som påstår vi lever i en «voldtektskultur» hvor alle kvinner må tas på ordet.
Blant høydepunktene var NRKs komiker og sertifisert kvinneforsvarer Javad El Bakali, som til glede for hans 233.000 følgere tok et skjermbilde fra Debatten hvor jeg ser dum og sinnssyk ut, og la på fire undertekster, blant annet «søvnparalyse-demonen min». Bakali fulgte opp med å lage en Tinder-profil på mine vegne, hvor jeg beskrives som «stolt konservativ neo liberalistisk [sic] podcaster».
El Bakali grep en stereotypisk stråmann og slang den ut i eteren. For jeg er hverken konservativ eller neoliberalistisk, jeg har ikke en podcast, og for hva det er verdt, har jeg aldri hatt en Tinder-profil. Men dette er jo «humor». Hvem bryr seg om fakta, og så videre.
Lignende slurv kom fra flere mannlige helter på Instagram. Blant andre skribent Christopher Pahle som gjentok den utslitte, forutsigbare betegnelsen «voldtektsapologet», og Henrik Troy som søkte feminin applaus med å fortelle hvor «utrolig provoserende det er å høre på en mann stå og mansplaine overfor damer hva voldtekt egentlig er for noe».
Joda, Henrik. Men kanskje du en dag står tiltalt for et overgrep du troverdig blånekter for og hvor bevis er fraværende, men dømmes likevel på grunn av anklagen alene og en voldtektsdefinisjon som inkluderer tvetydig berøring.
Politikere har heller ikke vært for gode til å gnage på råtten frukt fra bakken. Blant annet sentralstyremedlem i Unge Høyre, Sanna Rana, som kastet seg på trenden og fastslo at jeg sa «kvinner lyver om å ha blitt voldtatt».
Les også: Joe Bidens absurde presidentskap er perfekt oppsummert i hvordan det havarerte
Empatiens forsvarere til angrep
Jeg er ikke så imponert over politikere, komikere og influensere som står støtt blant mobben og makten, og leverer de døveste, tryggeste takes man kan tenke seg, og juger mens de gjør det. Jeg blir heller ikke imponert over dem som flotter seg om empati, men ikke bryr seg om menn som fengsles for minimale overtredelser og at unge menn demoniseres en masse som potensielle voldtektsmenn.
Men gratulerer. Dere har påført meg smerte. Ikke veldig mye, skal sies, men nok. Og jeg er nå enda mer overbevist om at de som høylytt påberoper seg godhet og «empati», er mest motivert av å gi sine fiender smerte.
Gud hjelp meg om noen av dem leser en av mange kommentarer jeg har skrevet om samtykkelov, moralpanikk og sexhysteri, som nok er langt mer provoserende enn en antydning om tvilsom statistikk, men også mye fyldigere argumentert enn et klipp fra Debatten.
Men jeg trenger ikke frykte det, fordi de leser ikke. De klarte ikke engang følge fire setninger på TV, men falt av etter den første, og misforsto attpåtil den.
Forfengelighet og overmot
Nivået er ofte lavt der ute. Men jeg er muligens den dummeste av alle, fordi jeg forutså dette vanviddet, og ble med likevel.
Da en researcher fra NRK Debatten ringte torsdag rundt lunsjtid og spurte om jeg ville bli med på en debatt om Cornell-saken og Anine Olsens oppfordring til norske menn om å ta ansvar og avstand, svarte jeg ganske umiddelbart «Åh herregud».
Jeg sa noe sånt som, «jeg tror ikke jeg har lyst til å bli ’voldtektsapologet’ på riksdekkende TV». Researcheren forsikret meg om at de hadde ingen intensjoner om å fremstille meg slik, og jeg trodde ham, men svarte at jeg vet hvordan disse tingene blir snudd og vridd i visse aktivistmiljøer.
Men jeg overså mitt eget fremsyn, og avviste et godt instinkt om selvbeskyttelse, kanskje på grunn av selvdestruktivitet, forfengelighet, hovmod eller overmot. Jeg vet ikke.
Min naivitet har iallfall satt meg i en situasjon hvor hundretusenvis har sett meg snakke i 20 sekunder og deretter konkludert med at jeg forsvarer voldtekt, mye basert på tendensiøst oppspinn fra sykofanter. Dette må jeg nå tenke på hver gang jeg går ut døren.
Men jeg må ta ansvar for det jeg faktisk sa, og for at jeg ikke tok tilstrekkelig høyde for hvor sensitivt temaet er og hvordan kritiske innvendinger kan tolkes i verste mening.
Les også: Faucis fall viser hvor galt det kan gå når vitenskap forgudes
Avsmak for motargumenter
Mitt utgangspunkt, som jeg også fortalte programleder Steinar Suvatne og Debattens researcher, var at jeg ville stille spørsmål ved faktagrunnlaget i den spesifikke saken som var opphavet til debatten, noe jeg skrev en godt belagt kommentar om på tirsdagen før Debatten.
Men Cornell-saken skulle merkelig nok ikke diskuteres, noe som belyser hovedproblemet i disse diskusjonene, nemlig at man starter med premissene til aktivister, i dette tilfellet at det faktisk forekom et overgrep på Cornell, og at mennenes skyld tas for gitt.
Fremstillingen av Cornell-saken som en sju timer lang gruppevoldtekt utført av sju menn, er en god analogi til overdrivelser som å påstå at Norge har en voldtektskultur.
Realiteten på Cornell, i tråd med de tilgjengelige bevisene, er at det i beste fall kan være uklart om alle tilfellene av gruppesex foregikk med samtykkekompetanse, og i verste fall er det en rent falsk anklage. Likevel kan det fastslås at mange grenser for anstendighet og ansvarlighet ble strukket altfor langt, at deler av mennenes gruppechat var usmakelig, og at alle burde avstått fra å delta på dette overhodet.
Tilsvarende kan det norske seksuelle ragnarok tas med en klype salt, mens man samtidig anerkjenner at enkelte grupper lever med reell frykt, at en minimal minoritet har opplevd grove overgrep, og at en signifikant minoritet har opplevd uønskede seksuelle hendelser.
Men det er velkjent, iallfall for oss som følger betente debatter om undertrykkelse og vold, at forsøk på å moderere kriseforståelsen og dempe unødig angst, blir møtt med raseri og forfjamselse, fulgt av personangrep. Særlig i kjønnstematikk er det en særegen avsmak for motargumenter som retter seg mot premisser og dogmer.
En studie med viktige begrensinger
Ingen kritikere har henvist til den aktuelle undersøkelsen om voldtektstall utover å fastslå den angivelig troverdige institusjonen som har laget den, og gjengi det sjokkerende tallet.
Min største feil i Debatten, utenom at jeg hadde på caps og tidvis smilte skjevt, var å uttrykke skepsis om den undersøkelsen uten å ha sjekket den grundig nok selv og kunne følge opp med konkrete motargumenter. Ingen andre i studio, inkludert Suvatne, hadde heller noen inngående kunnskap om den, skal sies, men forklaringsbyrden var på meg.
Jeg skal rette opp dette nå i ettertid, iallfall med noen hovedpunkter. Jeg beklager hvis det blir kjedelig.
Først kan jeg henvise til hva de fem kvinnelige forskerne som står bak undersøkelsen, selv har skrevet om usikkerheten i den.
«Funnene fra denne studien må ses i lys av en rekke viktige begrensinger. Disse påvirker hvor sikre vi kan være på funnenes gyldighet og implikasjoner.
Den fremste svakheten ved studien er at svarprosenten i undersøkelsen var lav. Kun 26 % av dem vi fikk tak i på telefonen, valgte å delta i undersøkelsen, og kun 10 % av alle som ble invitert, deltok. […] Omfangstall er sårbare for seleksjonsskjevhet, og studier som denne, rammes særlig av dette problemet.»
Forskerne har forsøkt å veie opp for denne skjevheten med flere grep, men fastslår at de likevel må «anta at den lave responsraten kan ha introdusert skjevheter (bias) i utvalget vårt, noe som gjør at vi i mindre grad kan være sikre på at funnene reflekterer fenomenene i den norske befolkningen.»
Strengt tatt kan alle disse forbeholdene alene avlyse undersøkelsens troverdighet.
Seleksjonsbias er ikke bare å forvente på grunn av lav deltagelse, men også fordi deltagerne på forhånd fikk beskjed om hva undersøkelsen skulle omhandle. Slik informasjon åpner for at de som anså undersøkelsen mest personlig relevant, hadde større sannsynlighet for å svare, og dermed at prevalensen av vold blir kunstig høy.
Jeg har også blitt kontaktet av en tidligere ansatt hos Ipsos, som jobbet på den spesifikke undersøkelsen og kunne bekrefte at «tallene er ganske riktig veldig tvilsomme».
Les også: Monarkiet er paradoksalt og irrasjonelt. Det er også dets styrke
En undersøkelse av subjektive opplevelser
Forskerne legger til en annen relevant innsigelse:
«Til slutt må vi huske at respondentenes svar i undersøkelsen er basert på deres subjektive opplevelser, vurderinger og forståelse. Slike svar vil ikke nødvendigvis samsvare med objektive data om de samme hendelsene. […] Det er altså viktig å huske at vi i denne undersøkelsen har svar om vold slik respondentene opplever og husker det, ikke nødvendigvis konkrete og objektive voldshendelser.»
Ganske viktig. Vi har altså en undersøkelse hvor det er stor sannsynlighet for at utvalget ikke er representativt, hvor deltagerne har svart basert på sine subjektive opplevelser og vurderinger, hvor en eventuell motpart selvfølgelig ikke har kunnet komme med sin versjon, og hvor hendelsene ikke kan antas å være objektive. Altså vi kan ikke anta at de faktisk har skjedd.
Det er ikke jeg som mistror kvinner her, det er forskerne.
Strengt tatt har jeg mine tvil om hvorvidt enhver spørreundersøkelse egentlig gjengir sanne gjenspeilinger av folks indre liv, særlig når de omhandler veldig sensitive temaer, og når de utføres av en robot over telefon, slik denne undersøkelsen ble.
Over halvparten 18 år eller yngre
Så har vi selve resultatene. Her er et problem at tallmaterialet ikke er tilgjengelig for offentligheten, og dermed at man ikke kan undersøke uavhengig hva spesifikke andeler har svart på de enkelte spørsmål.
Noe data er gjengitt i rapporten om undersøkelsen. Det mest oppsiktsvekkende er at over halvparten av alle rapporterte voldtekter skjedde da kvinnene, eller jentene, var 18 år eller yngre. Over 80 prosent av de rapporterte voldtektene var med en partner, venn eller bekjent, og det er rimelig å anta at brorparten av disse påståtte voldtektsmennene – eller -guttene – også var tenåringer.
Med andre ord er en svært høy andel av de omtalte voldtektene fra undersøkelsen, hendelser som foregikk blant unge som nylig ble kjønnsmodne, som er særdeles hormonelle og samtidig helt uerfarne seksuelt.
En kan også spørre om de selvrapporterte voldtektene har skjedd nært i tid hos respondentene, i hvilken grad de var ruset da hendelsen inntraff, og de subjektive psykologiske faktorer som kunne påvirke opplevelsen.
At halvparten av de som rapporterte om voldtekt, hadde opplevd det flere ganger, åpner også spørsmål om personlige faktorer, som risikovillighet eller partnerpreferanser. Det handler ikke om skyld hos offeret, men om tendenser til å utsettes for fare.
Les også: Oppgulp fra et mikroskopisk mindretall kan ikke få diktere samfunnsdebatten
Forskernes bias
Det er altså noen betimelige ankepunkter mot tallene i undersøkelsen. Men til min milde forbløffelse var en av forskerne bak studien, Maria Teresa Grønning Dale, på Dagsnytt 18 på mandag i en oppfølger-debatt som bar dette sitat fra henne som overskrift: «Debatten om tall er en distraksjon fra problemet».
Akkurat. Hvis tallene ikke er så viktige, kan hun kanskje tilbakekalle internett-hæren som vil virtuelt lynsje meg for å skape debatt om tallene. Øyensynlig sikter hun til at problemet er ille uansett om det er 1/5 eller 1/50, men hun burde vedgå at omfanget – selve tittelen på rapporten (!) – har en ganske vesentlig relevans i diskusjonen, særlig i diagnostisering av «kulturen» og menn i sin helhet.
Dale avslørte også sin politiske bias, da hun uttrykte tydelig støtte til samtykkeloven, og da hun fastslo at man ikke bør «finne på andre ord for å […] utvanne begrepet, for da mister vi plutselig alvorlighetsgraden ved voldtekt».
Mitt argument er nesten identisk, men motsatt vei. Man bør ikke inkludere for mye i begrepet, for da mister det alvoret. Men Dale tar altså den politisk ladede og historisk sett ferske omdefineringen, hvor voldtektsbegrepet også inkluderer såkalte «sovevoldtekter» utført av partnere uten penetrering, og paradoksalt fremstiller den definisjonen som opprinnelig og autoritativ. Hun poengterte endatil selv at enkelte voldtekter ikke anmeldes, fordi kvinnene selv ikke opplevde dem som alvorlige.
Disse argumentene er åpenbart ikke noe «forskningen viser», eller noe som understøttes av Dales rolle som forsker, men er heller hennes subjektive oppfatninger.
Les også: Hva bør unge menn lære av Cornell-saken? Først og fremst å være skeptiske til sexhysteri i media
Kvinnelig kommentator utfordrer voldtektstall
Min skjebnesvangre innvending mot katastrofale voldtektstall kom ikke ut av ingenting, selv om jeg var ukjent med detaljene i NKVTSs studie. For jeg er godt kjent med at slike tall har blitt brakt på banen i flere tiår av feministiske politiske organisasjoner, og som så mye annet galt oppsto det i USA.
Advokat og politisk kommentator, Heather Mac Donald, skrev blant annet om fenomenet i et essay fra 2008 med tittelen «The campus rape myth».
Der henviser hun til hvordan tall som at 1 av 4 kvinner har blitt voldtatt, ble introdusert sent på 80-tallet, i kjølvannet av at tilsvarende undersøkelser fra feministiske forskere tidligere hadde frembrakt «skuffende» resultater. For på direkte spørsmål om de hadde blitt voldtatt, svarte svært få kvinner bekreftende. Forskernes løsning var å stille spørsmål med andre formuleringer, for deretter å omdefinere det til voldtekt i etterkant. Studiene ble senere avslørt å ha store mangler.
Mac Donald påpeker også at hvis tallet faktisk var reelt, sammen med en allmenn forståelse av alvoret, så ville omfanget overgå den samlede raten for alvorlig kriminalitet i USAs mest voldelige byer med 10-gangen. Det burde igangsatt unntakstilstand, sammen med strenge restriksjoner på bevegelsesfrihet for å hindre nye overgrep. Men grunnen til at drastiske tiltak ikke ble iverksatt, ifølge Mac Donald, er at fenomenet er en myte, og ikke var gjenspeilet i annen kriminalitetsstatistikk.
Seksuell frihet og ansvar
Et tilsvarende perspektiv har blitt presentert av amerikansk feminist og kulturkritiker Camille Paglia, som blant annet i essayet «Rape and modern sex war» fra 1991 påpekte de virkelighetsfjerne og oppviglerske teoriene til andre feministiske aktivister i samtiden. Innledningen hennes er verdt å sitere i sin helhet:
«Rape is an outrage that cannot be tolerated in civilized society. Yet feminism, which has waged a crusade for rape to be taken more seriously, has put young women in danger by hiding the truth about sex from them.
In dramatizing the pervasiveness of rape, feminists have told young women that before they have sex with a man, they must give consent as explicit as a legal contract’s. In this way, young women have been convinced that they have been the victims of rape».
Paglia peker mot en overlagt oppkonstruering av angst og paranoia, sammen med en fornektelse av seksualitetens realiteter. Hun var opptatt av kvinners frigjøring, og med den at kvinner måtte gis ansvar for seg selv og især deres møte med seksualitet, og ha et virkelighetsnært forhold til seksualitetens biologiske realiteter – særlig hvordan mannlig seksualdrift kan fungere i frigjort form.
Professor Paglia poengterte i hele sitt virke hvordan den seksuelle revolusjon innebar at kvinner ville bli utsatt for større farer sammen med friheten, i tråd med seksualitetens natur, og at dette fulgte av nødvendighet fra en oppløsning av tidligere seksualnormer som på mange måter var konstruert for å beskytte kvinner mot overgrep.
Frihet kom med risiko, og Paglia, som en forkjemper for kvinnefrigjøring, erklærte at denne risikoen måtte kvinner få lov til å ta.
Les også: Pride har alltid vært seksualisert. Det nye er at alle skal med
Gråsoner farges svarte
Men andre mer toneangivende feminister ville ha full frihet og minimalt ansvar. Farene ved frigjort seksualitet ble forklart utelukkende med menns aggressivitet og umoral, og i fornektelse av biologiske realiteter ble det avkrevd at menn måtte ta alt ansvar i seksuelle interaksjoner.
Derav oppsto begynnelsen på samtykke-bevegelsen, som ville ha sex kontrollert av noen slags muntlige juridiske kontrakter, og ha sterke straffereaksjoner når de ble ansett å være brutt – med kvinnens ord som fremste føring.
Den angivelig høye forekomsten av seksuelle overgrep begått av partnere og venner er også en vesentlig årsak til at kravene om samtykkelov ble reist og godtatt i Norge, og med den en utvisking av grensene for alvorlighetsgraden av seksuelle overtredelser og overgrep. Den prosessen, hvor gråsoner gradvis farges svarte, er reflektert i at begrepet voldtekt – som tidligere bar en implikasjon om grov vold – nå benyttes om en vidtrekkende variasjon av handlinger.
En interessant formulering fra NKVTSs undersøkelse i den sammenheng er at delen med overskrift «Voldtekt» ble innledet med en beskjed om at «de neste spørsmålene handler om uønskede seksuelle hendelser», en formulering som illustrerer den nye og vidtfavnende forståelsen av voldtekt.
Overfall og berøring
Enda en grunn til at jeg stilte spørsmål ved tallet, er fordi jeg lurte på om disse 20 prosentene inkluderer handlinger av typen Marius Borg Høiby ble tiltalt for, som inkluderte å berøre kjønnsorganet til en kvinne han minutter før hadde samtykkende sex med mens de begge var ruset. Det som juridisk ble kalt «voldtekt uten samleie».
Jeg mener det bør finnes klare distinksjoner i språket og særlig i lovverket, som kan skille en slik handling fra for eksempel å tvinge en kvinne til oral og vaginal sex gjennom trussel med kniv og gjentatte slag i ansiktet, slik denne dommen i Oslo tingrett viser til.
Likeså mener jeg det er underlig, og nærmest en fornærmelse mot ofre for grove voldtekter, å antyde at en kvinne som opplever seksuell berøring i søvne fra en partner hun nylig hadde samtykkende sex med, har opplevd et traume av samme alvorlighetsgrad som offeret for grov voldtekt.
Høiby ble ikke dømt for den spesifikke handlingen, men den ble oppfattet som egnet for tiltale av påtalemyndigheten, og ville blitt inkludert i en statistikk hvor kvinner gjengir sine subjektive opplevelser av voldtekt.
Foreløpig har rettsvesenet fortsatt et grep om disse distinksjonene – selv om de er under sterkt press – og det gjenspeiles i antallet dommer. Men de er altså mye dårligere fastholdt i spørreundersøkelser og tabloid oppsummering av dem.
Jeg har til gode å se en undersøkelse som spør menn om de har voldtatt noen, fulgt av et krav om at deres utsagn alltid skal tas på ordet. Likeså er det uklart om 20 prosent av menn er voldtektsmenn, eller om overgrepene utføres av et aktivt mindretall.
Tilsvarende er det uklart i hvilken grad disse angivelige voldtektsmenn selv oppfattet handlingen som voldtekt. Det vi derimot ser en klar tendens til i debatter om sex og samtykke, er at dette ikke spiller noen rolle. Og dermed, at menn som ikke har til hensikt å voldta, likevel skal kunne dømmes og fordømmes for voldtekt.
En «uaktsom voldtekt» kan selvfølgelig også oppleves som alvorlig og fornedrende for kvinnen, alt ettersom de faktiske omstendigheter. Men i det aller minste må det her åpnes for graderinger av alvor, og at en mann som ikke forsto at han gjorde noe galt, og ikke ønsket å gjøre noe galt, ikke skal motta samme fordømmelse som en overbevist voldtektsmann.
Les også: Trine Eilertsen etterlyser konkret kritikk av tradisjonelle medier. Her er en rekke eksempler
Falske anklager og dommer på særdeles svakt grunnlag
Parallelt har man spørsmålet om menns rettssikkerhet og grunnleggende prinsipper som uskyldspresumsjon, som altså vil bli oppløst hvis kvinner skal skjenkes ubetvilelig troverdighet i alle tilfeller.
At kvinner ikke kan eller bør få et slikt privilegium, er understøttet i flere tilfeller av dokumenterte falske anklager. En kan lese konkrete eksempler i en fagartikkel fra 2015 i Politiforum med overskriften «Nye perspektiver i voldtektsdebatten», skrevet av strategisk analytiker i Oslo politidistrikt, Marianne Sætre.
Der forklarer hun høye antall henleggelser med eksempler som at en kvinne anmeldte for voldtekt etter hun hadde samtykkende sex med en kollega, men senere oppdaget at mannen hadde forført opptil flere på arbeidsplassen.
Den danske forfatteren Marianne Stidsen har i boken «Med lov skal land nedbrydes – samtykkeloven og dens kollektive justismord» (2023) gitt 10 konkrete eksempler på unge menn – inkludert innvandrermenn – som har blitt dømt på særdeles svakt grunnlag.
I ett tilfelle ble en ung mann dømt for en voldtekt hvor det at mannen utførte oralsex på kvinnen, var en del av anklagen. Samleiet foregikk på hjemmefest hvor flere var i naborommet og hørte ingen protester, og hvor kvinnen selv ikke uttrykte noe protest umiddelbart etter og ifølge vitner ikke fremsto uvanlig. Hun hadde derimot en kjæreste hun var utro mot, og konkluderte senere med at hendelsen var voldtekt.
Normale forventninger om at grove overgrep gjenspeiles i offerets oppførsel og ikke minst selvopplevelse, blir imidlertid avfeid av toneangivende nye teorier i dette feltet. Der påstås at kvinner kan utvise ingen signaler på overgrep, og tvert imot fremstå villig og tilfreds, og oppsøke overgriperen på nytt, og likevel være voldtatt. Slike forestillinger har åpenbart enorme konsekvenser for både bevisførsel, etterforskning og menns rettssikkerhet.
Journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr har uttrykt bekymring for hvordan begrep som «sovevoldtekt» kan utløse et skred av justismord. I artikkelen henviser han til et mye omtalt tilfelle hvor en gutt blir dømt til ett år og sju måneders fengsel for voldtekt, fordi han angivelig brukte en jentes hånd til å onanere seg. Gutten påsto onanien var frivillig.
Hendelsen oppsto på et nachspiel etter en fuktig bytur, hvor jenta tilbød gutten å sove i sengen sin, og angivelig senere på natten oppdaget onanien i søvne, mens hun samtidig tok lydopptak med mobiltelefon. Gutten forlot deretter rommet, uten motstand.
Hvis det er slike ting som utgjør voldtektskulturen, så er begrepet modent for en oppstramming.
Himmelropende seksuelle paradokser
Man kan også snakke om andre ubehag i kulturen. For eksempel å leve i en tid hvor statskanalen lager dokumentarserier som heter «Trekant», hvor tenåringer oppfordres til eksperimentering med sadomasochisme og lignende «utforsking av den seksuelle verden», og hvor statsstøttede organisasjoner gir detaljerte råd om hvordan ha orgier på tunge rusmidler mest mulig trygt.
Samtidig med denne vidåpenheten, blir en reell, ruset gruppesex i USA fremstilt som et grotesk overgrep, fordi kvinnen, som ifølge egne meldinger til de anklagde i dagene etterpå frivillig ruset seg og samtykket til sex, på et tidspunkt sent i opplevelsen kan ha vært for ruset til å forstå hva som skjedde. I likhet med mennene involvert.
Slike himmelropende paradokser skaper en kognitiv dissonans som får den kollektive bevissthet til å svimle, og skaper en samfunnsnorm nær umulig å navigere, særlig for hormonelle tenåringer som eksperimenterer seg inn i et seksuelt voksenliv.
Mange virker å tro at det mystiske begrepet «samtykke» skal løse hele problemet. Med det skal fire rusede tjueåringer i en orgie, omtumlet av en av naturens sterkeste drifter, samtidig være mentalt løsrevet og ved hver korsvei (Hvert minutt? Hvert støt?) spørre høflig og rasjonelt om alt er greit. Og på toppen av det hele skal kvinner fritas for ansvaret å uttrykke avvisning – bare ja er ja! – og hele ansvaret hviler på menn, som skal kontinuerlig følge opp og følge med.
Menns biologiske arvesynd
Sex er ikke likt for alle. Ikke alle elsker å høre sin egen stemme så mye som Iselin Guttormsen, ikke alle sier tydelig «JA» ved hvert kapittel i akten, og enda noen blir turned off av forstyrrende trygling om tillatelse.
Seksualitet er også annerledes for kvinner og menn, helt generelt. Med fare for å snuble ut i enda et ormebol: kjønnene har altså ulike kjønnsorganer, ulike drifter, ulik fysiologi, og ulike uttrykk for seksualdrift.
Steinar Sagens kronikk i VG åpnet med en slags anerkjennelse av biologiske kjønnsforskjeller. Mest fremtredende at menn i gjennomsnitt er fysisk sterkere enn kvinner, og at en gjennomsnittlig mann vil kunne overmanne en gjennomsnittlig kvinne.
Flere menn på sosiale medier snudde kamera mot seg selv og gjenga Sagens overraskende oppdagelse av biologi og fysiologi, og berettet at de sent i livet oppdaget den eventuelle uro som naturlig ulikhet kan gi kvinner i sene nattetimer på vei hjem.
Men et lass problemer oppstår når denne fysiske forskjellen fortolkes som en form for skyld, både i kraft av den blotte overlegne styrke og menns mer aktive, oppsøkende seksualitet. Mannens medfødte egenskaper omformes til en arvesynd, noe som etter min oppfatning er i kjernen av den radikale ideologien som gir opphav til kjønnsaktivismen. Det er en idé som må grundig motarbeides.
Tryggest sex er ingen sex
Forståelsen av seksualitet som dominerer samfunnsdebatten, er banal, samt infantiliserende for kvinner. Den tar noe av natur kaotisk og noen ganger farlig, og reduserer det til noe utelukkende koselig, kontrollerbart gjennom enda et byråkratisk skjemavelde hvor muntlige kontrakter kan inngås i distansert ro.
Den gjør mannlig seksualitet til noe iboende aggressivt, farlig og ondt, mens kvinnelig seksualitet er uskyldig, sart og god. Den forteller jenter og unge damer at de kan fråtse i frigjort seksualdrift på alle måter, uten å frykte for overskridelse så lenge guttene er snille. Den forutsetter at seksualiteten er enkelt forståelig, og overser hvordan seksualitet også handler om å oppgi kontroll, og at lystene i øyeblikket ikke alltid lar seg forklare i enkle kategorier som greit og ikke greit.
Gutter og menn må vitterlig ta ansvar og ikke forgripe seg på damene, og unngå så godt som mulig å havne i situasjoner av rus og annet kaos hvor grensene kan strekkes for langt. Men jenter og kvinner må også bære sin del av børen, og unngå å sette seg i potensielt farlige situasjoner på fest og nachspiel, og opplæres både om seksualitetens fryd og fare, og om rettsstatens krav til bevisbyrde.
Hvis man vil unngå uønskede seksuelle hendelser helt, så bør man stemme i med amerikanske konservative: Safest sex is no sex.
Hvis man derimot ønsker å beholde seksuell frihet, og oppnå større harmoni mellom kjønnene, så må man forholde seg til sakens og seksualitetens realiteter, ikke overdrive problemene, og finne bedre måter å adressere seksuell angst og overgrep på enn å spille hasard med rettssikkerhet og kreve at gode menn «sier fra».
Les også: I Norge blir fremtidens lærere indoktrinert i kritisk raseteori
