Husker du bildene av de litt vel fortvilte nordkoreanerne, som gråt da lederne deres døde – først Kim Il-sung (1994), deretter Kim Jong-il (2011)? Det kan høres ufølsomt ut å ta opp nå, men akkurat følsomme var heller ikke Vestens blikk på nordkoreanerne, de gangene. Ikke engang mitt eget. Vi kjente ikke igjen de gråtkvalte […]
Husker du bildene av de litt vel fortvilte nordkoreanerne, som gråt da lederne deres døde – først Kim Il-sung (1994), deretter Kim Jong-il (2011)?
Det kan høres ufølsomt ut å ta opp nå, men akkurat følsomme var heller ikke Vestens blikk på nordkoreanerne, de gangene. Ikke engang mitt eget.
Vi kjente ikke igjen de gråtkvalte menneskene som hulket og stønnet i sorg. Vi forstod i hvert fall ikke hva de sørget sånn over. Vi undret oss over hva de prøvde å si.
Ja, Vesten spekulerte i stedet noe voldsomt i at alt bare var iscenesatt – at de faket det.
Vi empatiserte altså ikke med noe så urmenneskelig og relaterbart som sorg uttrykket i tårer og grimaser. I stedet spurte vi oss hvordan i alle dager nordkoreanerne kunne like – og leve seg sånn inn i – det som måtte være så fjerne skikkelser for dem? Kim-ene var jo diktatorer som hadde levd liv de knapt kunne relatere til!
Vi belærte dem fra avstand, men bare inni våre egne hoder.
Vi så ikke menneskene som gråt, bare vårt eget fiendebilde av en diktator. Alle som måtte føle sorg over hans bortgang, var bare en del av dét.
Så «rasjonelle» kunne vi altså bli.
Utvilsomt er det nordkoreanske propagandaapparatet rene iscenesetterne. Men vi kan ikke bruke våre egne reaksjonsmåter som noe vitnesbyrd på at lederes bortganger ikke vekker de dypeste sorgene hos folk, ser vi nå.
Derfor bør vi reflektere over – og prøve å forstå, helt usentimentalsk – hvordan og hvorfor utenforstående ser sånn annerledes på vår inneværende sørgeperiode.
Men vi bare greier det ikke.
Nordmenn reagerer i stedet kraftig på at The New York Times skriver en tittel om Kong Harald V som viker fra de norske overskriftene.
Amerikanerne ser det bare fra en litt annen synsvinkel. I New York (og for de aller fleste) er Kong Harald V ubetydelig, og hans vesentlighet må i beste fall knagges på mer gjenkjennelige nyhetsassosiasjoner. Kongehuset har unektelig stått i noen stormer det siste året, men det er disse parallellene vi nordmenn reagerer på at engang nevnes i forbindelse med vår konges bortgang.
Det kan jeg for så vidt forstå. Det er noe uverdig og ufølsomt over å minnes de døde i negative ordelag. Men kan jeg forstå det, når viktige mennesker for andre, men ikke meg, går bort?
Vi kommer ikke så mye lenger med mindre vi av og til reflekterer rundt perspektiver og avstander, og hva det gjør med oss.
Jeg tror vi skal være glade for at vi i blant kan lese overskrifter om ting vi bryr oss om, sett utenfra. Det hjelper oss med å forstå andre, men også oss selv. Derfor er avis- og perspektivmangfoldet sånn en gave, som bare et lite mindretall kan skryte av å ha.
