Dette er riktignok en anmeldelse og ikke et horoskop, men det er vel trygt å si at Spielbergs virker til å ha mer på lager, skriver Subjekts spåmann.
★ ★ ★ ★ ★ ☆
Det Oslo-baserte Spielbergs høres allerede etablert ut. Det kan skyldes at trioen Mads Baklien, Stian Brennskag og Christian Løvhaug alle er travere i Oslos undergrunnsmiljø. I tillegg stiller de sterkt på produsentsiden med Tord Øverland Knutsen fra The Wombats, og Marius Drogsås Hagen fra Team Me.
Bandet har høstet anerkjennelse fra større internasjonale aktører som The Guardian og NME. Allerede før debutalbumet «This Is Not The End» var kommet ut. Det er lett for norske anmeldere å bli litt klissete i underbuksene når det skjer, og være kjappe med å si at dette blir det «neste store». Ofte er det en flekk på lakenet.
Dette er riktignok en anmeldelse og ikke et horoskop, men det er vel trygt å si at Spielbergs virker til å ha mer på lager. De leverer catchy melodier som gir bandet et slags poprock-preg, men elementene av punk og shoegaze gir motstanden som trengs for å holde det interessant.
Autoriteten de har som låtskrivere og musikere høres allerede på åpningssporet «Five on It», som starter med feedback, før et drønn av gitarvreng, bass og trommer.
Fordums frukter, friske frø
Referansene er gamle og flere har allerede betimelig trukket fram Hüsker du, Dinosaur, Jr. og 90-talls Motorpsycho. Likevel låter musikken frisk. Fordums frukter, friske frø. Hovedstyrken til Spielbergs er at de lager låter som setter seg. Særlig «Distant Star», som høres ut som sommerflørten som gikk over like fort som sommeren, og man ser for seg å kunne svinge plastkoppen med øl på en festival i solnedgang og synge refrenget «We could be perfect, you could have made me better» sammen med et enstemt publikum.
Låter som «NFL» og «We’re All Going To Die» er også gode eksempler. De kunne kanskje spart seg for guilty pleasure-låta «Bad Friend», som høres ut som den kunne vært med i en amerikansk collegekomedie fra midten av 2000-tallet.
Ellers er Spielbergs gode på å gi lytteren pause fra den intense energien låtene tilbyr. Blant annet med den hypnotiserende «Familiar», som har et slags ekko av Velvet Undergrounds «All Tomorrow Parties» over seg. Det er også den sju og et halvt minutt lange instrumentalen «McDonalds (Don’t Fuck Up My Order», som er såpass lang at man begynner å bli rastløs. Dessverre er neste låt, «Sleeper», en mumlete kassegitarvise med susende feedback i bakgrunnen.
Uvanlig sterk
Produksjonen er detaljrik med underliggende synther og bortgjemte gitarer. Det man derimot blir litt lei av er den begravde vokalen til Mads Baklien som låter litt nasal og blir noe masete gjennom de nesten 50 minutter plata varer. Det gir et litt ensformig og utilgjengelig preg for folk som ikke enda har investert så mye i sjangeren.
Det kan være enda mer å lære av Motorpsycho med sine forundringsposer av noen album. Spielbergs er likevel en uvanlig sterk debut, som man pleier å si.
Lytt til «this is Not the End» her:
