Kode fortsetter sin storsatsning på amerikansk modernisme. Etter den godt mottatte grafikkutstillingen av ikoniske Ed Ruscha på Kode i Bergen i fjor, er vi spente på hvordan fortsettelsen med amerikansk modernistisk grafikk tas imot av Bergens publikum. Nå står Helen Frankenthaler for tur: En betydelig mindre kjent kunstner her i Norden, men ikke med god grunn.
Utstillingen er et retrospektiv av kanskje det viktigste fragmentet i Frankenthalers kunstnerskap og først og fremst en historie om hennes tekniske utvikling og kjærlighet til tresnittet.
Det som møter oss er ikke bare visuelt appellerende, men står som en poetisk fortelling om kunstnerens utvikling av det som ble et banebrytende uttrykk innen abstrakt ekspresjonisme.
Hun klarte å skape hun et nytt formspråk som oppleves både ekspressivt og umiddelbart, men hennes plass i kunsthistorien blir noe fraværende i et kanskje overdøvende fokus på teknikk. Kritikken ligger i om hele historien blir formidlet slik den hadde fortjent, for hvem var Frankenthaler i det hele?
Les også: Grafikkmarkedet er truet av forfalskninger, mener kunstnere
Fra omstendelighet til øyeblikksbilder
Utstillingen består av Frankenthalers utforskning av tresnittet og viser 23 av hennes verk fra 1973 til 2009. I tillegg viser utstillingen 25 prøvetrykk og originalmalerier på treplater. Det hele har en slags rytmisk utforming, der hvert rom inneholder en serie skisser som tar for seg prosessen fram til hvert enkeltverk. Her får vi med oss utviklingen fra hennes aller første tresnitt til hennes siste.
Med dette ønsker utstillingen å få fram hvordan Frankenthaler jobbet for å få tresnittet til å se ut som at de har blitt til i øyeblikket.
Med kunstnerens fokus på «de gesturale egenskapene», som med andre ord kan bety tydeligheten av hennes uttrykk eller kunstneriske personlighet, blir de bakenforliggende prosessene en viktig side å vise.
Gjennom ulike prøver ser vi hvordan et verk bygges opp og omformes til å ende i det sluttresultatet som kunstneren kunne slå seg til ro med.
Verkene hennes oppleves også mer organiske enn tekniske idet man får med seg små detaljer i prosessen. Skissene består blant annet av blyantstreker og klipte flater satt sammen som en montasje.
I noen av skissene kan vi se små notater hvor Frankenthaler kommuniserer til de som jobber på verkstedet: «This does not bother me», står det på ett av bildene, der en flekk har oppstått som en feilbehandling eller ved en tilfeldighet under produksjon.
Hvert rom og hvert bilde blir en fortelling i seg selv, og vi er med på Frankenthalers utforskning av tresnittet og hvordan hun omformulerte den tradisjonstunge teknikken innenfor sin sjanger.
Les også: Grafikk er i vinden
Oppgjør med tradisjonen
Enhver kjærlighetshistorie har sitt drama. Det dramatiske i Frankenthalers kjærlighetshistorie ligger mye i hennes oppgjør med tradisjoner rundt tresnittet.
Utstillingen tydeliggjør hvordan hun fant opp sin egen teknikk innenfor abstrakt ekspresjonisme ved å gjøre ugang med det tradisjonelle japanske tresnittet, Ukiyo-e.
Dette er noe Frankenthaler fikk muligheten til å utforske etter et opphold i Kyoto i Japan. Her kunne hun jobbe med transparens og dybde, men i motsetning til de tradisjonelle japanske trykkene, forkastet hun det figurative og lineære gjennom et fokus på fargeflater og pigmenter.
Frankenthaler beviser at regler er til for å brytes. Hennes fokus på å få fram det maleriske i bruken av tresnitt, gjør at hun skilte seg ut blant sine kolleger i tillegg til at hun moderniserte den eldgamle kunstskikken som tresnittet representerte og fortsatt representerer.
Dette fikk hun til på flere nivåer, blant annet gjennom et fokus på det poetiske og litterære. Fortellingen om genji er omtalt som den første romanen i verdenslitteraturen og er skrevet på 1000-tallet i Japan. Den er også brukt som utgangspunktet i flere av de tradisjonelle Ukiyo-e trykkene. I sine motiver viser Frankenthaler en mer abstrakt tolkning av de samme motivene. Et eksempel er verket madam butterfly som er et enhetlig motiv av et tryptik som gir assosiasjoner til tradisjonell japansk tradisjon, men på en mye mer abstrahert og ekspressiv måte.
Les også: Nyåpning på KODE er bokstavelig talt ikonisk
Bak kulissene
Med vissheten om at hun var avhengig av å ha flere folk involvert, spesielt i arbeidet med tresnitt, er det et sentralt og viktig element i utstillingen at alle produksjonsmekanismene bak hvert verk er presentert.
I utstillingen er det gjort mye plass til samarbeidspartnerne som et positivt innslag i hennes prosess. Dette utmerker seg, og er en side man sjeldent får se i lignende utstillinger. Vi får presentert de menneskene som bidro til å produsere verkene, men også bakgrunnen til materialene.
En del av Frankenthalers prosess var å lage utkast til tresnittet på papir og treplater. Dette gjør at utstillingen snakker like mye om kunsten selv som treet, papiret og fargen som viktige elementer i verkene.
Romantisk historie uten gimmick
Selv om utstillingen tar et dypdykk i hennes tekniske utvikling, forholder den seg litt i overflaten av hvem Frankenthaler representerer i den kanoniserte kunsthistorien.
Frankenthaler omtales som en sterk og innovativ kunstnerpersonlighet. Likevel er det lite som viser til hvilken rolle hun hadde i miljøet hun befant seg i.
Det oppleves som at det største og viktigste hun gjorde var å finne opp sin egen teknikk innenfor abstrakt ekspresjonisme, og at dette på en måte gjorde henne fortjent en plass i den viktigste avantgardesirkelen på 1950-tallet.
Selv om nyvinningen av en teknikk i og for seg er en bragd i seg selv, er det vanskelig å tro at hun ble utlignet som «en av gutta», kun av den grunn. I alle fall når vi vet at tresnitt var noe kunstneren oppdaget i slutten av sin karriere.
Vi sitter igjen med en følelse av et savn i å få vite mer.
Det er kanskje sant at utstillingen på flere områder viser en romantisk historie om tresnittet i seg selv, som ikke trenger feministiske eller kunsthistoriske undertoner for å oppleves som en god fortelling.
Plasserer henne ikke der hun fortjener å være
Som en utstilling av et kunstnerskap som aldri har blitt vist i Norden på denne størrelsen før, kan vi likevel stille oss spørsmålet om den i for stor grad fokuserer på kunstnerskapet som et håndverk mer enn kunstneren selv og hennes innvirkning.
Det er som om utstillingen mangler et statement som fører henne inn i rekken bak store bauta av navn som Jackson Pollock, Mark Rothko og Clement Greenberg. For ikke å snakke om hvilken påvirkning hun hadde på etterfølgere som Kenneth Noland og Morris Louis.
For det hadde hun jo. Men Frankenthalers oppgjør med tresnittets tradisjoner setter henne ikke umiddelbart inn i kunsthistorien der hun burde høre hjemme. Likevel er utstillingen på Kode en vakker fortelling om en kunstner som ikke var redd for å gå mot strømmen hva gjelder tradisjonell trykkekunst.
