For noen uker siden dro jeg til Stockholm for å se kunstutstillingen til Yung Lean. I byens gamle gassverk har rapperen, under sitt egentlig navn Jonathan Leandor Håstad, bygget opp sitt eget kunstneriske univers. Det er både installasjoner, keramikk, videokunst samt rundt 100 malerier, tegninger og kollasjer fra de siste ti årene. Det ble servert […]
For noen uker siden dro jeg til Stockholm for å se kunstutstillingen til Yung Lean.
I byens gamle gassverk har rapperen, under sitt egentlig navn Jonathan Leandor Håstad, bygget opp sitt eget kunstneriske univers. Det er både installasjoner, keramikk, videokunst samt rundt 100 malerier, tegninger og kollasjer fra de siste ti årene.
Det ble servert sjampanje, nærmere bestemt Veuve Clicquot, til pressen og utvalgte VIP-kunder mens de navigerte seg mellom rommene.
Det estetiske uttrykket er på mange måter akkurat det du forventer når en rapper skal lage kunst: En blanding av graffiti, tegneserie og mer etablerte kunstneriske referanser, som alle på en eller annen måte passer inn i Yung Leans etablerte lyriske univers.
Om det er bra kunst er ett spørsmål, men tendensen bak initiativet er langt mer interessant å utforske.
Les også: Det svenske ikonet Yung Lean lover et oppgjør med seg selv
Rap + kunst = sant
For Yung Lean er langt ifra den eneste rapperen som har dyppet tåen i kunstens verden.
Cezinando har gått på Khio. Skepta og Kid Cudi har stilt ut og solgt malerier. Kanye West, Action Bronson, Eminem og MC Ride fra Death Grips har også gjort sine visuelle kunstneriske talenter kjent. I 2015 stilte Outkast-rapper Andre 3000 ut 47 arbeidsdresser med forskjellige slagord under Art Bassel i Miami.
Ser man på koblingene mellom kunst og hiphop, dukker de opp overalt. Albumomslaget for Kanyes «Graduation» (2007) er laget av kunstneren Takashi Murakami. Helt tilbake på 80-tallet satte rapper og grafittikunstneren Fred Brathwaite aka Fab 5 Freddy gatekunst på kartet. Samtidig var han også en pioner innen kunstmiljøet sammen med Jean-Michel Basquiat, Keith Haring, og Andy Warhol.
Kanskje er det ikke rart at kreative mennesker finner flere måter å utfolde kreativiteten sin på, men det er likevel noe ved nettopp rappere og den stadige higenen mot høykulturen som er fascinerende.
Les også: Hiphopen er ikke død. Den har blitt undergrunn
Moteløver
For det er ikke bare kunst. Hver moteuke ser vi rappere som en nå selvfølgelig del av første rad.
Så er det dem som igjen tar saken i egne hender. A$AP Rocky har merket (?) AWGE. Kanyes Yeezy var lenge en kommersiell suksess. Pharrell Williams startet kanskje karrieren sin som rapper i N.E.R.D., men er nå sjefsdesigner for Louise Vuitton menswear. Under visningen av Williams’ SS27-kolleksjon for merket, satt blant andre Future, Missy Elliott, Wizkid og Lil Baby blant stjernene på første rad.
Hiphop og mote har lenge vært symbiotiske kulturer. Men det ble likevel oppstandelse da Vogue i 1998 trykket bilder av Lil’ Kim, Missy Elliott og Mary J. Blige som et eksempel på møtet mellom mote og hiphop.
Mye har endret seg siden da, og i 2018 omtalte Business of Fashion rappere som motebransjens «nye kongelige».
Les også: De verste og beste guttene du kjenner vil snart få denne sveisen
Fin på vin
Vi ser det også her til lands. Rappere har alltid slengt om seg med referanser til «noe godt i glasset» og mer til. Men noen tar det lenger.
Da Tøyen Holding spilte på Øyafestivalen i 2024 serverte de østers til første rad, mens de selv svingte rundt på vinglasset. Ikke nok med det, Tøyen Holding har også lansert sine egne viner i samarbeid med den franske produsenten Charodon. Ja, det kan oppleves snobbete, men det er også uttrykk for en genuin interesse.
Det er vel også her man må nevne Vin og rap, talkshowet, klubbkonseptet, samlealbumet og sementeringen av hiphop som en sjanger med smak. I hvert fall for god vin.
Les også: Derfor tør ikke Fredfades anbefale vin lenger
Ultimat flex
Jeg tenker ofte på det Morgenbladet-intervjuet der Cezinando snakket i ett sett om Norsk etymologisk ordbok. Dette fascinerte meg fordi det viser en åpenbar hang til intellektualisme, som ikke speiler hiphopens ekstravagante behov for opplevd nonchalanse.
Rapperen har også vist en hang til både designerklær og -møbler.
Men hvorfor er nettopp rap den kunstformen som tilsynelatende søker til høykulturen? Hvorfor oppfører mange rappere seg i dag som om de er «kongelige», eller i det minste medlemmer av et eller annet europeisk hoff?
Luksus er fortsatt toppen av rangstigen. Billedkunst, mote, vin er alle innenfor dette sjiktet. Det representerer på mange måter det motsatte av hiphopens utspring i marginalisert arbeiderklasse. Det har etter hvert også blitt en inngrodd trope innen sjangeren å spille opp mot denne tradisjonen, samtidig som det å utfordre tradisjonelt portvoktede kunstformer har blitt sentralt i kulturen.
Stigende sosial mobilitet er kanskje en ultimat flex.
Les også: Dette albumet er ikke for alle. Men det gjør ingenting
Symbiotisk utveksling av sosial valuta og klasse
Samtidig nyter høykulturen selv godt av assosiasjonene til hiphop-kulturen. For luksus i seg selv er ikke alltid kult. Men hiphop? På et nivå handler det også om høykulturens forkjærlighet for referanser og sosial valuta.
Denne symbiotiske relasjonen er det samme som gjør at rike barn står timevis i kø utenfor Supreme. Om dette ivaretar subkulturens autentisitet og status, er en annen sak, men det er tydelig en utveksling som ser ut til å fungere.
Kanskje er det denne sementeringen av rap-kultur innen alle mulige kunstfelt som har gjort at hiphop de siste 30 årene har holdt seg stabilt som verdens største sjanger?
Mote- og kulturjournalist W. David Marx ser ut til å tenke det: Hiphopens levedyktighet skyldes dens evne til å følge med de unge, sier han. Dette igjen fører med seg naturlig utvikling.
Les også: Så stygt at det blir kult
Må adelen få møkk på hendene?
Men kanskje har hiphop-kulturens fascinasjon for høykultur også distrahert fra selve musikken.
I år var første gang på 35 år at det ikke var noe hiphop inne på Billboard topp 40. Et overraskende maktskifte, som har mange årsaker. Muligens må også rappen inn i undergrunnen for å fornyes? Er det igjen på tide at rapper-adelen får møkk på henda?
Yung Lean var kanskje kritisk til kunstverdenens portvoktere og rikinger, men samtidig er alle verk i utstillingen hans til salgs. Da dørene åpnet for publikum, stod køen rundt blokken. Fans fra fjern og nær, mange hadde nok ikke vært på en kunstutstilling før.
Samtidig hadde rikingene alt sett verkene i ro og mak, med noe godt i glasset.
Kanskje er rapperen antitesen til snobberiet, eller kanskje sitter han på toppen og har blitt akkurat det han selv fryktet?
