– Taterne er udiskuterbart den minoriteten som er utsatt for de groveste former for assimileringspolitikk av den norske staten, sier Lillan Støen, sekretær i Taternes landsforening, til Subjekt. Hun mener de er blitt utsatt for et folkemord av den norske staten. Taterne, som også kalles romanifolket, er en nasjonal minoritet i Norge. De har bodd […]
– Taterne er udiskuterbart den minoriteten som er utsatt for de groveste former for assimileringspolitikk av den norske staten, sier Lillan Støen, sekretær i Taternes landsforening, til Subjekt.
Hun mener de er blitt utsatt for et folkemord av den norske staten.
Taterne, som også kalles romanifolket, er en nasjonal minoritet i Norge. De har bodd i landet siden 1500-tallet og har tradisjonelt levd som reisende.
Les også: Får ikke lov til å tulle med same-banking
Får færrest kroner av alle
Taternes landsforening mener staten behandler taterne dårligere enn alle andre nasjonale minoriteter – også økonomisk.
I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 får taterne 6,5 millioner kroner. Det er den laveste bevilgningen til nasjonale minoriteter i budsjettkapittelet.
Kvenene får 26,5 millioner, mer enn fire ganger så mye. De jødiske samfunnene får 19,6 millioner. Romer får 7,8 millioner til minoriteten og i tillegg 23,0 millioner til kultur- og ressurssenter for romer, til sammen 30,8 millioner.
Men for Støen handler det om mer enn pengene.
– Vi er den minoriteten som er utsatt for de verste overgrepene, og vi skal ikke engang inkluderes i senteret som skal dokumentere slike overgrep i Norge. På alle kanter blir vi både usynliggjort og utelatt, og vi får minst midler til å bevare resten av den kulturen som staten har brukt enormt med ressurser på å forsøke å utrydde i flere generasjoner.
Les også: «Alle» vet hvem han er. Likevel velger norske medier å holde navnet skjult
Sterilisering og barnefjerning
Flere forhold kan tyde på at overgrepene mot taterne utgjorde folkemord, mener folkerettsjurist Terje Einarsen ved Universitetet i Bergen. Han leder ICJ Norge, den norske avdelingen av juristorganisasjonen International Commission of Jurists (ICJ).
Einarsen holdt tidligere i år foredrag for Taternes landsforening om de juridiske sidene ved statens overgrep mot taterne. Der ble folkemordspørsmålet løftet fram.
– Staten innrømmer at taterne ble utsatt for grove overgrep av norske myndigheter. Både forfølgelse, landsforvisninger, tvangssterilisering, adopsjon av barn og andre assimileringstiltak, sier Einarsen til Subjekt.
– Kan det kategoriseres som folkemord?
– Det er sterilisering og fratakelse av barn som er mulige handlinger som faller inn under folkemordbegrepet.
Begge er nevnt i folkemordkonvensjonen: tiltak som skal hindre fødsler i gruppen og at barn med makt overføres til en annen gruppe.
– Det skjedde en veldig tidlig bortadopsjon, nærmest ved fødsel, i mange tilfeller. Barna ble overført til norske familier, sier han.
Han peker også på internering, altså frihetsberøvelse, for eksempel i en arbeidskoloni.
Svanviken arbeidskoloni i Nordmøre var et sted der tatere med reisende livsstil skulle læres opp til å bli bofaste. Den var i drift fra 1908 til 1989 og ble finansiert over statsbudsjettet. I perioden 1949 til 1970 ble 40 prosent av kvinnene som var der, sterilisert under oppholdet.
Tvangssteriliseringen av tatere i Norge fortsatte frem til 1977.
Les også: Nedprioritert – igjen. Kulturrådet varsler tøffe prioriteringer
Hensikten avgjør
For at det skal kunne kalles folkemord, er det ikke nok at handlingene har funnet sted.
Artikkel 2 i folkemordkonvensjonen krever at de er begått «med hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Det er hensikten som skiller folkemord fra andre grove overgrep.
– Var det hensikten å utrydde?
– Det staten selv beskriver som forfølgelse, tvangssterilisering og bortadopsjon av barna, ble gjort systematisk. Og hvis det gjøres systematisk over tid, er det tiltak som er egnet til å utrydde en gruppe, svarer Einarsen.
Også omfanget av overgrepene har betydning, mener han.
– Det kommer an på hvilke tiltak det er, hvor mange som ble rammet i forhold til gruppens størrelse, og om det skjedde over tid.
Når han ser på dokumentene og undersøkelsene som finnes, mener han bildet peker i en bestemt retning.
– Det jeg har sett, tyder på at det var systematisk, og at det pågikk lenge nok til at det kan ha foreligget ødeleggelseshensikt, sier Einarsen.
Les også: Høyre-velgere under 30 år holder seg lengst unna kulturarven
Derfor konkluderer han ikke
– Hva er det som gjør at du ikke vil fastslå at det var folkemord?
– Jeg vil ikke si endelig at hensikten var å ødelegge gruppen, men det kan ha vært det, sier Einarsen.
Han peker på to grunner. Den første er at kildene er begrenset.
– Det er vanskelig, og i dag umulig, å spørre dem fra myndighetssiden som var involvert, om hva de ønsket. Det må i så fall avdekkes gjennom dokumenter i statsforvaltningen eller gjennom undersøkelsene som er gjort.
Den andre er at folkeretten er uavklart på ett punkt. Enkelte mener at det kreves at mange er drept. Det har ikke skjedd her.
– Min tolkning er at det ikke er noe slikt krav. Det står heller ikke i folkemordkonvensjonen. Den sier at det kan foreligge folkemord hvis én eller flere av handlingstypene er oppfylt, og det foreligger hensikt, sier han.
