Sigve Knutson skaper ujålete skulpturer med subtile møbelassosiasjoner. Formene er innbydende og en fryd å utforske, skriver Subjekts anmelder.
Den unge skulpturkunstneren Sigve Knutson er aktuell med utstillingen «Shape Grown» på Oslogalleriet Gerhardsen Gerner. Med dette inviterer han nærmest til koselige historier fortalt gjennom skulptur. Og «bare» det.
Utstillingen er liten, varm og innbydende, og med begge benene godt plantet i design- og håndverkstradisjoner. Ujålete, uformell og herlig tilgjengelig med imponerende håndverksmessige evner til å skape verk som sansene nesten kan danse med.
Les også: Sigve Knutson søker urhåndverkerens kreativitet
Herlig tilgjengelig
Utstillingen vises på Oslogalleriet Gerhardsen Gerner, på tuppen av det polerte Tjuvholmen, og bare et steinkast unna sjøbadet.
Selv om området gjerne kan assosieres med fiff og jåleri, er «Shape Grown» alt annet enn jålete. Ironien går ikke ubemerket hen, der utstillingsrommet på mange måter oppleves som å komme hjem til Flåklypa-karakteren Reodor Felgen.
«Shape Grown» er nemlig, litt som tittelen, alt annet enn pretensiøs. Heller ærlige former som kommuniserer en nærhet til materialene ved å ligne både det menneskelige og det kroppslige.
Kunstneren Sigve Knutson selv sier han har blitt opplært i en slags forfatterdesigner-tradisjon, og at verkene kan leses til dels som en fabel. De forteller hver sin historie gjennom form og farge; om materialets reise fra det råe og ubehandlede, til de formsterke skulpturelle uttrykkene som fyller gallerirommet på Gerhardsen Gerner i dag.
Tilgjengeligheten resulterer også i et herlig formidlingsverk, hvor galleriet og kunstneren har droppet deler av formidlingen rundt utstillingen. Gjennomgående er fravært av titler, følgetekst og verksbeskrivelser. Som betrakter føles det ganske deilig, en og annen gang. Det er når kunsten evner å tale bedre enn ordene.
Kataloger og verksbeskrivelser kan være vel og viktige, men det kan også gjerne bidra til å legge føringer for en ellers estetisk opplevelse. Mangelen på disse oppleves som et avbrekk som gir en tid og rom til å nettopp fabulere, og å skape sine egne fortellinger. Og på mange måter er det kanskje nettopp dét kunstopplevelsen skal få lov til handle om: Egen fortolkning.
«Shape Grown» lar formene vokse i tankene.
Lar materialene tale
For en som har prøvd å forstå seg på kunstfeltet, blir en nesten miljøskadet av sin konstante søken etter kontekst og filosofi.
Derfor er det herlig med en utstilling (spesielt av en relativt ny og ung kunstner) hvor dette ikke prakkes på en. Dessuten når kunstneren arbeider nytt med eldgamle tradisjoner.
Knutsons arbeider virker å handle om materialet, teknikkene og håndverket. Det handler om å skape og å la materialene tale.
Det første som møter oss i gallerirommet er en vegghengt skulptur, som også ser ut til å kunne fungere som en stumtjener. Underliggende her er igjen det ujålete. Verket bryter også umiddelbart med den gode gamle visa om at «det ikke er lov å ta på kunsten». Kanskje også at kunst kan ha en funksjon.
«Shape Grown» er hovedsakelig en skulpturutstilling, og bakster seg i et mylder av inntagende, taktile overflater. Utgangspunktet for verkene kan gjerne være hverdagslige ting som stoler og bord, og en ser tydelige referanser til design og håndverk i alle Knutsons arbeider.
Utstillingen kommuniser med et organisk formspråk, og selv om det er stor variasjon både i uttrykk og materie, er ingen tvil om hvem hovedrolleinnehaverne i denne produksjonen er. Materialene.
Kunstneren selv sier han beveger seg mellom håndverk, design og det skulpturelle, og at det stort sett er materialene som leder til formen.
Knutsons treskulpturer minner om naturfargede totempåler. (Foto: Gerhardsen Gerner.)
Subtile møbelassosiasjoner
Den lille hvite kuben preges av i alle fall opp mot tyve ulike verk spredt rundt i rommet. Det som umiddelbart fanger oppmerksomheten er to «tekstilmalerier» preget av et abstrahert uttrykk, og malerisk kvalitet. På avstand ser de nesten ut som perlebroderier, men når en kommer nærmere, kan en se en at det er nylontråd som er satt sammen i utallige små løkker. Det er en merkbar taktil kvalitet over dem, og med sine assosiasjoner til langhårede, psykedeliske og «shaggy» tepper.
Nylontrådene er kombinert i en sterk, frisk fargepalett. Den nærmest pop-art(ete) fargekombinasjonen gjør at disse to tekstilverkene fremstår noen av utstillingens mest iøynefallende verk.
Det er også flere ulike treskulpturer i utstillingen. En av disse er et verk i alm, som på mange måter best kan beskrives som en krysning mellom en enorm settekasse og en naturfarget totempåle. Med sine omtrent to meter i høyde, og mengdevis med små utskjærte «rom», er den en fryd å utforske.
Møbelassosiasjonene går igjen i utstillingen, fordi samtlige av verkene minner om – eller kan gi assosiasjoner til – bord, hyller, stoler og krakker. Knutsons designbakgrunn ligger tydelig i grunn for hans kunstneriske uttrykk.
Et annet verk som fanger oppmerksomheten er et lite «bronsebur», med noe som ligner en koppholder på siden. Det organiske, ålende formspråket gir umiddelbare assosiasjoner til celler og vev, kanskje hele nervesystemet. Uttrykket i skulpturen behersker godt å balansere det noe sarte i utrykket mot det robuste, bastante materialet.
Utstillingen representerer et mylder av ulike teknikker, materialer og uttrykk, og alt dette på ganske så liten plass: En hvit Tjuvholmen-kube. Det gir i alle fall ikke noe til verkene, her er det verk som gir til Tjuvholmen.
