Ahmed Umars nye utstilling viser et ønske om å gjøre Sudan til et bedre sted å leve. Men kunsten bærer ikke nag, skriver Subjekts anmelder.
Det er knappe tre måneder siden Ahmed Umar sist hadde utstilling i Oslo. Der tok kunstneren på seg rollen som sudanesiske LGBTQ-menneskers ansikt utad, gjennom en fotoserie i utstillingen «Å bære det stygge ansiktet». Nå er han aktuell med ny utstilling på Oslogalleriet BOA, hvor han fortsetter å undersøke det forbudte i hjemlandet Sudan.
Akkurat som i «Å bære det stygge ansiktet», benytter Umar seg av ytringsfriheten til å snakke om temaer som ellers ville gitt ham alvorlige konsekvenser i Sudan. Et land hvor det er forbudt å være homofil, og med hedenske tradisjoner som Umar nå utforsker i «Hijab (Spurious)».
Hodeplagget, tenker mange først, men hijaben Ahmed Umar viser frem på BOA er heller en religiøs gjenstand fra gammel sudanesisk tradisjon. Et objekt som skal beskytte mot fysiske og spirituelle farer. Utstillingen inviterer dermed betrakteren til møter med uvisste, om ikke bare uviste, sider av Sudans kulturhistorie, både i Norge og i Sudan. Slik gjør han små objekter, og en relativt liten utstilling, til store inntrykk. Men det gjør også kunsten avhengig av utstillingens pamflett, et viktig verktøy for publikum uten forkunnskaper om den forbudte spirituelle praksisen i Sudan.
Diskuterer ekthet i bønn
På to trehyller, opphengt i naturtråder langs veggene, står plassert noen mindre gjenstander som minner om en blanding av bjeller og smykker av rav (ekslusivt materiale dannet av eldgammel og forstenet kvae), men i gammelt lær. Vår egen uvitenhet gjør dem mystiske, men i tillegg kan vi lese oss opp på at disse også har hatt et spirituelt formål i Sudan.
Kunstneren skriver selv at årtier med krig, korrupsjon og politisk islam har hatt sterkt påvirkning på hvordan det sudanesiske samfunnet ser på sin egen kultur og historie. Hedenske tradisjoner anses for å være blasfemiske, og bruk av slike hijaber er en gammel sudanesisk tradisjon som nå har blitt forbudt.
Utstillingens tittel, «Hijab (Spurious)», spiller også på dette. Den tar utgangspunkt i en hijab fra 1890, som ble arkivert som falsk (spurious betyr falsk) av det britiske koloniveldet. Dette vitner om en kulturell misforståelse, da hijabene nødig fungerer som lykkekaker, eller nøttene til Askepott. Det er ikke skriften som er hellig, slik som i mange andre religioner, men kanskje andre elementer, for eksempel det som legges i den av tanker og «energi», eller bønn.
Det kan forklare hvorfor det er uviktig at den religiøse skikkelsen som laget den var analfabet. Det er rett og slett to ulike forståelser av helligdom som kolliderer. Og den ene kaller hijaben falsk, og den andre ekte. Muligens er det med snev av ironi at Umar har lagt inn (falsk) i tittelen; den er jo tross alt ekte.
Sann sanseopplevelse
Ahmed Umar har evnet å gjenskape en hellig atmosfære på BOA. Den varme fargen på lysene, som opphøyer utstillingens objekter, forsterker dette. Bak hyllene er veggen ujevnt malt i en varm brunfarge, og sanden langs listen under får det til å se ut som om det har drysset av veggen i årevis.
Installeringen har noen fellestrekk med en moderne skandinavisk innredning, men er også litt fremmed. Det likner Umars beskrivelse av sin egen situasjon i utstillingsteksten: Midt mellom sin sudanesiske tradisjonsbundne kultur og det sekulære norske samfunnet han nå er en del av.
Disse smelter tydelig sammen til én estetikk. Det er Ahmed Umar sin.
Vi forstår utstillingen som et velment ønske om å gjøre Sudan til et bedre sted å leve. For ham selv, og alle andre som ekskluderes. Men kunstverkene på BOA bærer ikke nag. De bærer heller preg av en inderlighet og kjærlighet for sudanesisk kultur, selv om man likevel kan ense situasjonens kompleksitet.
