Özgürs Kars digitale tegninger er enkle og sparsommelige, men evner likevel å fylle hele utstillingsrommet, skriver Subjekts anmelder.
Fire nakne figurer, plassert innenfor hver sin tv-skjerm på visningsrommet UKS, utgjør utstillingen «A New Start». Figurene består av enkle kurver og omriss i hvitt mot en beksvart bakgrunn, og er en videreføring av den Amsterdam-baserte kunstneren Özgür Kars (1992) spartanske formspråk, som han har jobbet med de seneste årene.
Dette enkelt og «langsomme» uttrykket Kar benytter seg av, står i kontrast til bombardementet av bilder og inntrykk som preger vår digitale hverdag, og gir betrakteren et tankemessig handlingsrom.
Gjennom utstillingen fremvises et personlig narrativ som veksler mellom tragedie, komikk, sensualitet og seksualitet. Med tydelige og nøye utvalgte virkemidler evner han å gi et sammensatt innrykk av identitet i vår digitale samtid.
Samlet dialog
Kars arbeider er fremvist gjennom høyoppløselige tv-skjermer montert i høydeformat fritt utover utstillingsgulvet. Den samme nakne mannsfiguren går igjen i de bevegelige portrettene, og gjennom en sømløs loop på omlag 15 minutter, fører tre av skjermene hver sin monolog.
Slik dannes en samlet, intern dialog rundt ulike sider ved figurenes identitet, som når skikkelsen i det ene verket («I’ll be around if you need me») nok en gang «føder» seg selv ut fra sin egen anusåpning, eller når blomsten plassert i allerede nevnte åpning svarer bastant «No» på spørsmålet i tittelen til enda et annet verk («Will you still love me when I’m cancelled?»).
Komposisjonen bidrar til samspill mellom verkene, men samtidig kan de betraktes hver for seg. Det gir bredere rom for tolkning, etter hvordan – om ikke i hvilken grad – man ser dem i sammenheng.
Flere lag
Med bakgrunn i tegning og grafisk design, spiller også Kar på et bredt referansespekter. Knytninger til humoristiske 70-tallstegneserier og MTV-animasjoner for voksne på tidlig 90-tall, samt den surrealistiske kortfilmen «Un chien andalou» av Buñuel og Dalí, flettes sømløst inn i det enkle formspråket. Den fragmenterte dialogen er også inspirert av Samuel Becketts «Not I», som i likhet med utstillingen preges av slike sporadiske utbrudd av tale, med få virkemidler utenom dette.
I tillegg til de underliggende referansene i Kars arbeider, bærer utstillingen preg av skulpturelle kvaliteter. Måten flatskjermene er montert fritt ut i rommet på gjør at lokalene ikke kjennes tomme, tross det sparsommelige uttrykket.
Høyst aktuell
Alle skjermene har tilkoblede høyttalere og tilhørende lydspor, men til forskjell fra de tre i det ytterste rommet, som hver har en form for oppstykket monolog, viser det siste verket, «Come Closer», kun den statiske ryggen til figuren, mens tolv maur kravler over skjermen og møysommelig staver ut verkets tittel. Maurene referer til det engelske begrepet «formication», som beskriver den sviende følelsen av insekter som kravler inn under huden, og bidrar så med et visst ubehag til verkets tiltrekkende budskap.
Det er ikke til å komme forbi at Kar her posisjonerer seg direkte opp mot identitet sett i vår digitale samtid. Bare måten skjermene er posisjonert på høykant hinter til mobilformatet, som i økende grad har blitt den dominerende rammen for alt annet enn direkte mellommenneskelig kommunikasjon. Hvordan påvirker dette måten vi ser på oss selv, og kan denne fragmenterte, usammenhengende digitale verden bidra til å gi oss et tilsvarende fragmentert syn på vår egen identitet?
Kar behandler denne tematikken på behersket og humoristisk vis, og resulterer i en utstilling som både er underholdende, underfundig og tankevekkende, med et tema som kjennes særs aktuelt og tilgjengelig. Om samtalen som føres er fragmentert, er utstillingen tydelig, engasjerende og vel verdt et besøk.
