Kunsthall Oslo er en slags grafikkens grotte midt i Oslos formelle forretningsallé, også kjent som Barcode, denne sommeren. Det er under dunkel belysning at vår egen melankolske Edvard Munch (1863-1944) møter sin like tungsinnede tyske kollega Käthe Kollwitz (1867-1945). Det er død, sorg og i det hele tatt kullsvart – bokstavelig talt.
De to var jevngamle gjennom det forrige århundreskiftet, men utstillingen viser også at de to var jevngode. Det er deilig å se Munch side om side med en jevngod kvinne fra egen samtid. Like deilig er det å se at Munchmuseet også svarer på kritikken om for få kvinner i sine utstillinger, for denne utstillingen viser at de definitivt finnes.
Grått blir til sort
Utstillingen er en del av prosjektet «Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo», som tar utgangspunkt i kunstsamlingen til forretningsmannen Rolf E. Stenersen (1899-1978). Han skal ifølge kunsthallens katalog ha blitt tipset av Munch selv om å investere i verk av Käthe Kollwitz. De to kjente hverandre fra Tyskland, hvor de i en periode vanket i samme ekspresjonistiske kretser.
Det er en utstilling i klassisk format: Bilder på veggen, benker å sitte på, en dresskledd vakt i hjørnet av rommet og en summende lyd fra ventilasjonsanlegg som gjør det ideelt for kunstverkene. Kanskje mer ideelt for verkene enn for betrakteren. Av konservatoriske grunner er lyset knapt på i salen. Selv med optimalt syn, er det vanskelig å skimte de mørkeste detaljene i verkene. Og dem er det mange av.
Overtydelighet
Det er en veldig eksplisitt form for følelser som kommer til uttrykk i verkene til de to kunstnerne, gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos figurene. De holder ansiktene i hendene, åpner munnen i fortvilelse. De tar sine siste åndedrag.
I Munchs verk «Dødsdans» (1915) danser Munch selv med døden. Eller, det ser mer ut som om han forsøker å kline med et skjellet. Det er så eksplisitt at det nærmer seg absurd. Overtydelighet virker å være en tendens hos Munch. «Syk pike», «Dødsdans», «Selvportrett i motlys». Om du var i tvil om hva bildet handlet om får du det spikret gjennom tittelen.
Kanskje gjør det ham lett å like for mange, men noen ganger er det nesten litt skuffende. Som for eksempel i «Selvportrett i motlys», som kanskje er Munchs mest spennende verk i utstillingen. Et helt svart ansikt, med konturer som varierer mellom flekker og linjer i varierende tykkelse. Det er som om bildet holder en hemmelighet. En hemmelighet som dessverre forsvinner med tittelen «Selvportrett i motlys». Et bilde av meg selv i motlys, er det virkelig så enkelt? Man må undre seg om Munch, eller hvem enn som laget titlene, ikke trodde at publikum ville klare å tolke verkene selv.
I sin helhet er ikke dette Munch på sitt sterkeste. Utvalget fremstår som litt diverse, med stort sprik i utførelsene: Fra raske, abstraherte linjer i kull, til strenge linjer i hans tresnitt. Noen er reproduksjoner av hans mest kjente malerier som «Syk pike» og «Kyss», mens andre nesten er som illustrasjoner i barnebøker. Enkeltverkene er ikke hans sterkeste, og sammensetningen fremstår nokså tilfeldig.
Kollwitz er utstillingens suksess
Utstillingens høydepunkt finnes blant Kollwitzs verker. De fleste er helt klart ekspresjonistiske, sentrert rundt følelser og med delvis abstraherte linjer, mens andre peker i større grad mot eldre retninger som realismen og romantikken. Tankene dras mot Gustave Courbets malerier av de franske bøndene, og Franscico Goyas grafiske arbeider fra den spanske borgerkrigen, hvor teknikken er mer naturtro, og motivene mer sentrerte rundt vanlige menneskers hverdagsliv.
Det er med en blanding av ekspressive og klare linjer i kull at en figur synker ned i fanget på en svart, ansiktsløs skikkelse. Vi ser på «Young Girl in the Lap of Death» (1934), og som hos Munch sier tittelen allerede sitt.
Øyenhulene er svarte og munnen er åpen. Hun gjør ikke motstand mot døden, men hviler i dens omfavnelse. Lidelsen er over. Døden klemmer henne. Skikkelsen er både skummel og en omsorgsperson, og man føler seg lettet og lei seg på en og samme tid. Nå er det over. Det er kraftfullt.
Oppfordrer til biografisk lesning
Utstillingsteksten forklarer årsaken til den voldsomme vektleggingen av følelser i kunstnernes biografi. Begge kunstnere var nemlig vitner til nære familiemedlemmers død, både i sykdom og i krig. Men det er litt enkelt å si at en kunstner malte en trist person fordi han eller hun selv var trist. I så fall blir jo ikke kunsten annet enn terapi.
En så detaljert biografi som gjennomgår hele kunstneres privatliv er et interessant fenomen som ofte ses når man viser fram de gamle mesterne. Når har man noen gang vært på et museum for samtidskunst og fått servert så juicy detaljer om en kunstners privatliv i tilhørende utstillingskatalog? Man kan spørre seg om kunstnerne ville tillatt dette, dersom de levde.
På en annen side er det ikke vanskelig å plassere verkene i en slik autobiografisk kontekst. Kunstnerne var eksponert for mye sykdom og død, og det gjenspeiles i kunsten deres. I tillegg er det tydelig at sorgen og døden er i perspektivet til kunstneren. Død er en svart skikkelse – uhyggelig og full av sorg – selv om døden like gjerne kan være en lys befrielse for andre.
Selv om man velger å tolke verkene som uttrykk for kunstnernes egne følelser, så er dette også universelle følelser. Alle kjenner til døden. På samme tid er muligens døden mindre til stede i hverdagen til dagens gjennomsnittsnordmann, enn den var i Munch og Kollwitz tid, med to verdenskriger, flere alvorlige sykdommer, høyere barnedødelighet og fattigdom. Det er derfor også interessant å plassere en utstilling som dette – et lite stykke av livets brutalitet – midt i et av Oslos mest sterile strøk.
