Da Monkia Engeseth (21), snart bedre kjent som Moyka, begynte på musikkstudiene i Bergen for snaue tre år siden, var artistkarrieren bare en fjern tanke. Men gnisten som tente det lille håpet har vokst seg til å bli en stor flamme.
– Jeg har alltid skrevet musikk, men det å produsere var noe nytt og eget, sier 21-åringen fra Hallingdal.
Siden har hun sluppet to låter i et elektronisk poplandskap.
En følelse av tilhørighet
– Det er veldig viktig for meg å finne meg selv i et sonisk landskap. Da blir alt mye klarere, og man ser for seg hva låtene skal bli, sier hun.
Moyka begynte dermed å utvikle sine egne melodiøse steder. Musikken var ikke bare et kuriøst kreativt medium, men også et sted hvor Engeseth kunne skape universer som ga lytterne så vel som henne selv en følelse av tilhørighet.
– For min del så fint hvis noen kan finne seg hjemme i det universet jeg ønsker å lage. Når jeg finner musikk som jeg liker, føles det litt som at jeg vil bo der. Det er liksom alle disse stedene i musikken som er viktige, sier hun, og presiserer:
– Det trenger selvfølgelig ikke å være ekte steder, men mer et humør og en atmosfære man befinner seg i mentalt. At man kan føle at man har en plass eller tilhørighet i musikken.
Enda Moyka bare har gitt ut to låter, har det gått fort frem for henne etter braksukkessen på Bylarm tidligere i år. Som artist er hun fortsatt bare i startsfasen, noe hun selv er vel vitende om:
– Det er mange blanke ark å fylle ut.
Den neste Susanne Sundfør
Siden Moyka ble en artist med noenlunde offentlig interesse, er det ikke fritt for at folk drar frem alskens kallenavn for å bedre forstå seg på Moyka. Som den neste Sigrid, Aurora og Susanne Sundfør, eller som den neste som skal bære scandipop-fanen ut i verden, er det ikke fritt for at båsene kan bli nokså trange. Engeseth skjønner folks behov for merkelappene og synes egentlig «det er greit at noen andre tar seg av det der», så hun kan fokusere på seg selv.
– Man er jo veldig opptatt av å definere ting som mennesker, det er jo liksom det vi driver med. Man kan jo ikke stoppe det, men jeg er glad jeg ikke trenger å ta stilling til det. Jeg er flink til å holde riktig fokus ved å bare ville jobbe med musikk, og å gjøre det som føles viktig for min del. Og kanskje ikke bry meg så mye om hva andre tenker, sier hun.
Moykas kjølige elektronika kan på viss måte føles som den skaper avstand. Som om alle kalde norske vintre bestemte seg for å forenes til simplistisk søkende rytmer. Men det er ikke bare kulde og mørke som holder kursen i Moykas univers: Tekstene har et menneskelig nærvær, noe og holde fast ved i stormen.
– Men hvor kommer lyrikken fra?
– Det er mange steder å finne historier. Det kan være bilder fra tv, film, eller bøker. Det kan være personlige ting som skjer. Da er det jo ofte at tekster kommer veldig fort, hvis man føler at: «Åh, fader, jeg hadde litt mye å si i dag». Da bare kommer det ut.
Gøy, men også dritskummelt
Engeseth nevner flere ganger hvordan å skape rom og tilhørighet er viktig for henne som artist. Men hvordan oversetter man denne introverte kvaliteten til liveformatet? Hvordan skal hun klare å ta med hele sitt egne soniske landskap til Tøyenparken, og vil det holde i møte med Oslos hardeste publikum?
Moyka er nervøs, men får likevel spørsmålet.
– Det er jo noe jeg tenker på ganske mye. Jeg ønsker at folk skal ha det gøy. Både de i bandet mitt, de jeg jobber med og publikum. Vi skal danse sammen, og jeg vet ikke, kanskje føle på det jeg ønsker å skape med musikken. Det får uansett en slags tilhørighet når vi samples på en plass.
Å spille på Øyafestivalen er en slags milepæl for enhver norsk artistkarriere, men stempelet som «Øyaaktuell» bringer også ved en del nerver.
– Åh, herregud, det er dritskummelt. Kjempeskummelt. Det har føltes så sykt langt unna hele tiden, og nå er vi plutselig her, og det er så skummelt, det, forteller hun i en slags skrekkblandet fryd.
– Men jeg gleder meg helt utrolig masse. Det er helt sykt.
– Hvordan forbereder man seg til noe sånt?
– Man må bare forberede seg mentalt på hva som kommer til å skje. Jeg følte det var litt på samme med Bylarm.
Hun udyper:
– Sånn «Okay det kan komme to stykker, og det kan komme 20, man vet liksom aldri.» Men det er en veldig viktig konsert, så jeg må bare glede meg masse til å gi alt.
Nå har hun i alle fall en erfaring mer enn de fleste av oss andre. Hun deler disse tipsene med oss:
– Jeg blir dritnervøs. Men jeg prøver bare å riste det av meg mens jeg danser på scenen. Det er min metode. Jeg prøver å riste det av meg før konserten også. Da prøver jeg å få med meg bandet på noen øvelser, og hoppe litt og riste og yoga, alt mulig.
Så hvis du skal spille på Øyafestivalen og hvis du ønsker deg en liten tur inn i en annen verden, så kan Moyka være artisten å få med seg på Vindfruen lørdag 10. august kl. 13.50.
