Det er mandag etter sommerferie. Folk er i ferd med å innta normalt hovedstadsmodus igjen, idet vi går langs trikkeskinnene på Rådhuskaia, letende etter det som enklest beskriver performancestykket «The Viewers»: En gruppe mennesker som står samlet og glaner.
Forbi flyr grupper med turister, og grupper av andre tilfeller. Men vi finner dem til slutt: «The Viewers», som er dagens store performancekunstattraksjon. De har stelt seg som en mangfoldig gruppe hvor vi kan anta at den yngste er rundt 17 mens den eldste er rundt 67. Vi kommer litt forsinket, men det skal vise seg å ikke ha noenting å si.
«The Viewers» er Carole Douillards performancestykke for den pågående førsteutgaven av Oslobiennalen. Stykket har blitt vist i Ekebergparken og rundt omkring i Oslo. Det oppleves som en lavmælt, men likevel intens flashmob i en slags musikal de ikke vil at noen skal komme for å se. Så hva vil de egentlig? De står jo bare der. Og ser.
Ubekvem tilstedeværelse
Det er sannelig ikke så godt å si. Men den øredøvende lyden av ei sirkelsag på byggeplassen til det nye Nasjonalmuseet er i ferd med å akkompagnere det hele.
Vi sympatiserer snart med en trøtt og sulten tre-åring som ikke kan skjønne hvorfor det ikke skjer noe. De står bare der.
Men de må jo reagere på ett eller annet. Uten at dette performancestykket skal være opp til oss å bestemme skjebnen til. Vi prøver å gå litt nærmere. De har nok lagt merke til oss for lengst, i og med at vi er de eneste som ikke bare går forbi.
Vi får umiddelbart øyekontakt med en kvinne som står midt i flokken. Hun viker ikke med blikket, og det gjør heller ikke vi. Etter hvert prøver vi å få øyekontakt med alle etter tur. Noen hviler i blikket mellom oss, mens andre forsvinner med det samme. Det virker altså ikke fullstendig instruert. Noen virker til og med usikre, som oss, og andre som om de kan knuse sjelene våre i løpet av få sekunder.
Hvordan forholder vi oss til offentligheten i disse skjerm-tider?
«The Viewers» får oss i det minste til å spørre oss selv.
Og derfra surrer det videre: Du vet de ytterst få gangene du er tom for strøm på telefonen og må vente på bussen? Eller den mikroskopiske, men håpløse sorgen du opplever i det daten din er på do, og du ikke får sjekket Instagram fordi den fortsatt er tom for strøm? Alle de gangene du må sitte der og se på de andre menneskene rundt deg, som en psykopat. Vel, i «The Viewers» gjør en hel gjeng det. Med vilje.
Vi går nærmere flokken. Noen ser på oss som om de passer på at vi ikke kommer for nærme. Andre som om de nå kan se oss tydeligere og får muligheten til å granske oss. Så vi tester dem. Hvor lenge kan vi holde denne øyekontakten uten at noen bryter? Pulsen øker. Vi føler oss ikke truet, men irettesatt. Som om de sier: «Ikke kom her og tro at dere kan utfordre oss.»
Øynene retter seg mo den vi synes virker tryggest. Der blir vi en stund, før vi beveger oss mot siden av flokken. Blikkene følger oss helt til vi er ute av synsfeltet deres. Så slipper de taket. Vi setter oss på en benk bak dem. Herfra kan vi helt tydelig se hvordan andre mennesker reagerer på flokken og blikkene deres. Det viser seg å bli minst like interessant.
Uventet møte
En gruppe turister i omtrent likt størrelsesomfang stopper opp for å ikke gå i veien for det de tror er et gruppebilde som skal tas. Hva ellers, enn posing, foregår i disse dager uansett. De innser sakte, men sikkert, at det ikke finnes en fotograf som tar bilde, og at flokken bare ser på dem. De snakker lavt sammen, tar frem mobiltelefoner og knipser noen bilder. Noen må jo. Deretter blir de stående en stund. Bare for å se, de også.
Det finnes nå to flokker, og de ser på hverandre som om begge enhetene har ventet på den andre. Det ser ut som en slags stand-off. Har du sett «Hooligans» med Elijah Wood? Eller den episoden av «Innafor» på NRK hvor gjenger møtes for å sloss? Eventuelt «Det store korslaget». Uansett. Dette møtet virker nesten for godt til å være sant.
I stedet for å være en slags statisk tilstands-drevet performance, oppstår det nå et dramaturgisk og lineært potensiale i hendelsen. Hvis den nye flokken også er castet og instruert, er dette en genistrek fra Doillard. Men det er de trolig ikke, og effekten er like genial.
Stille protest
Man lurer på hva gjengen vil, hvorfor de står der og kikker, og hvordan de orker våre blikk tilbake. Jo-da, de har selv valgt å være deltakende i prosjektet, og jo-da, det følger med en slags makt eller et overtak ved å stå som aktør i situasjonen. Det følger også en performativ trygghet i å være flere. En stirrende flokk. Men på samme tid står hver og en av dem like fullt og møter blikkene våre. Blikk som enten er interesserte, undrende eller dømmende.
Det oppleves som om de ønsker å si noe. Som når et hav av ungdommer står foran Stortinget og høflig ber Erna om å slutte å ødelegge kloden sammen med resten av de trygge og gode verdenslederne våre. På den samme måten oppleves «The Viewers», som om de stille ber om at vi akter. «Hei. Våkn opp. Se rundt deg. Det er mennesker her. Er du her?»
Vi får lyst til å stille oss sammen med dem.
«The Viewers» opptrer onsdag 14. august fra klokken 16.00 på Birkelunden, lørdag 14. august fra klokken 14.00 mellom Nobels Fredssenter og Oslo Rådhus, søndag 15. september fra klokken 14.00 på Birkelunden, mandag 16. september fra klokken 16.00 på Youngstorget og tirsdag 17. september fra klokken 16.00 på Oslo Sentralstasjon. Performancen varer i to timer.
