Det er ikke mye som overlates til tilfeldighetene når Ingrid Lønningdal og Fredrik Værslev presenterer hver sin utstilling på Kunstnerforbundet. Begge leker seg med arkitektoniske referanser og farger i kjent stil, og på hvert sitt vis åpner de for tolkning av det nære, konkrete og hverdagslige. Med Lønningdals imponerende akvareller og Værslevs referanser til fargemesteren Henri Matisse, viser de oss også gang på gang hvordan farger egentlig skal brukes.
Det er særlig interessant hvordan utstillingene evner å fortelle sine egne personlige og nære historier, samtidig som de komplementerer og forsterker hverandre, og trekker linjer til kunst- og arkitekturhistorien. Resultatet gir en helhetlig følelse, samtidig som det inviteres til en utforskning av detaljer.
Lønningdals voluminøse malerier på jutestrie henger som tunge tepper nedover veggene på Kunstnerforbundet. Med titler som «Fibre Reinforcement (Elektro-Generator AS)» og «Fibre Reinforcement (Stavanger Stål)» viser Lønningdal oss et stykke sterk interesse for industriarkitekturen som er å finne i Hovinbyen i Oslo – et sted som er i rask endring og betegnes som Oslos største byutviklingsområde. Tekstilene formidler med dette ti års historie fra hennes eget kunstnervirke, hvor hun har brukt tiden på å undersøke næringsområder rundt Ring 3.
Ved første øyekast er det imidlertid vanskelig å oppdage den gjengitte industrielle tematikken i Lønningsdals kunst, men det viser bare at Lønningdal evner å fange opp de vakre elementene i den industrielle estetikken og flette det inn i egne verk – som ironisk nok gir et nokså organisk preg.
Malingen som er brukt er nemlig derimot en silikatmaling som vanligvis er å se utendørs, for eksempel på bygningene som befinner seg rundt ring 3 på Økern. Silikatmalingen gjør at de store striene får et nokså hardt og tungt uttrykk og stopper rakningen av tekstilen, samtidig får verket et nærmest grafisk preg på tekstilen som kan minne om masseprodusert tekstiltrykk. Men i virkeligheten har Lønningdal selv møysommelig malt på silikatmalingen for hånd, med gjentatte strøk.
Fargeteknisk sterke
At Lønningdal kan ett og annet om farger, det er ikke til å tvile på. Gjemt mellom de store jutestriene finner man Lønningdals andre maleri. Fra serien «Beat (Stressed / Unstressed)» får vi se fem av hennes arbeider med akvarell og gouache på papir – en miks av våt og tørr maling som glir over i hverandre. Til tross for en noe kronglete plassering på flere av disse maleriene, hvor fire av fem er plassert bak resepsjonen som gjør at det nærmest føles litt påtrengende å gå bak for å ta en god titt på verkene – er de absolutt verdt å se. Størrelsesmessig står disse maleriene i en stor kontrast til Lønningdals monumentale jutestrier, men de er like kraftfulle. Hvordan Lønningdal blander gouache og akvarell på den lille flaten med papir gir verket en særegen romlighet samtidig som hun overbeviser betrakteren om at akvarell fortsatt kan være smakfullt, så lenge man vet å bruke det riktig.
Lønningdal har også laget en monografi ved navn «Ingrid Lønningdal – 10» som skildrer de ti siste årene av hennes kunstnerskap og er redigert av Anne Szefer Karlsen. Publikasjonen viser hvordan industriarkitektur og maling på strier er gjennomgående elementer i Lønningdals virke. Ettersom denne publikasjonen også er en sentral del av hennes utstilling, ble det viktig for Lønningdal å lage en sitteplass hvor man kunne sette seg ned og lese i boken. Til og med benkeputene på sitteplassen er et nøye planlagt fargevalg av kunstneren – som viser oss en utstilling hvor ingenting overlates til tilfeldighetene.
Værslevs hilsen til Kunstnerforbundet
Heller ikke Fredrik Værslev overlater noe til tilfeldighetene med de arkitektoniske koblingene som følger inn i utstilling «Åpent Vindu», som kan ses i overlyssalen. Gjennom en serie rekonstruerte vindusrammer får vi et innblikk i hva Værslev ser gjennom sine vinduer hjemme i leiligheten i Drammen. Rammen er et faktisk vindu, og skal være en kopi av vinduene i hans egen leilighet. Det som startet som en fascinasjon for fargene utenfor leilighetsvinduet, gjorde at Værslev begynte å ta bilder ut vinduet sitt, uten at det skulle brukes til noe spesielt. Etter hvert skjønte han at de kunne bli brukt som utgangspunkt for malerier, og bearbeidet bildene til å rette seg etter det formspråket vi kjenner Værslev for: Abstrakte og nærmest bevegelige flater på arkitektonisk grunn. Det er tydelig at Værslev har latt seg inspirere av Matisse, som også var kjent for sine åpne vindusmalerier.
Det at Matisse har vært viktig for Kunstnerforbundets, som ble startet av Matisse-elever, gjør at referansene til den verdensberømte maleren også blir en referanse til lokalene arbeidene befinner seg i.
Samtidig tar Værslev tak i den arkitektoniske historien til Kunstnerforbundet. På et bilde fra arkivet ser vi den norske kunstscenens egen fargesterke ringrev, Irma Salo Jæger, oppstilt i overlyssalen som da var dekorert med et brystpanel som tradisjonelt var en del av utstillingsrommet. Dette bildet vakte også interessen til Værslev, som har rekonstruert dette brystningspanelet. Det viser oss et skifte i arkitekturen og i institusjonssammenheng, hvor brystveggen blir unikt for vår tid som for lengst har akseptert den hvite kuben som utstillingsrom. Værslev utstilling blir dermed også en slags hilsen til utstillingsrommets skjebne.
