Hvorfor hører vi på musikk? For å finne trøst? Forståelse?
Albumtittelen «Saint and Sebastian Stories» peker, sammen med maleriet på coveret, i en sakral retning.
Hva er det skikkelsen kikker vekk ifra? Eller kanskje ser frem mot? Det vekker interesse, ikke bare for melodiene, men også tekstene og akkurat det Konradsen ønsker å formidle. For med sin debut, behersker Konradsen å skape et fullendt album, for dermed å bevise albumformatets styrker, og at det stadig er aktuelt, ved å ta lytteren med på en dynamisk reise der det deles av både sorger og av gleder.
Bon Iver med et hint av Frank Ocean
Albumet starter interessevekkende med en vokal hvis særegenhet er vanskelig å ikke legge merke til. I en tid der lytterne generelt har stadig kortere interessespenn, mestrer bandet å gripe lytteren fra første sekund. Myke blåsere skaper en fin atmosfære og inviterer oss nokså umiddelbart inn i Konradsens univers.
Et av albumets høydepunkter, låten «Television Land», åpner med vokal og piano. Gjennom koringen bygges opp en gospelstemning fra det som høres ut som en vennegjeng. Låta har god driv, og når trommene og bassen kicker inn, er det som å sitte i et fly som tar av. Et øyeblikk så svever vi, før vi loses trygt ned på bakken igjen, til de avsluttende linjene «Fail through files looking through my life, it ain’t good».
Lydbildet, med de atmosfæriske blåserne og de subtile stemmeforvrengningene, kan minne om Bon Iver, med et hint av Frank Ocean. Tradisjon møter innovasjon, og gruppen gir egen spin på singer-songwriter-sjangeren med sin organiske sound, med passende innslag av elektroniske elementer.
Visuelt slående
Å lytte til låta «Dice», er som å bli tullet inn i et lunt pledd ute i en robåt som gynger ute i vannet en sen høstkveld. Knakingen fra mekanikken inni pianoet og andre ubestemmelig lyder sender tankene i retning tauverk og fortøyninger. Og er det ikke noe nordlys som danser der oppe over fjorden? Linjen «Why do we keep on going back to places we never should» treffer godt, og når låta toner ut til «I am who I am, I am who I am […]» er det som et mantra som liksom anerkjenner at jeg er den jeg er, akkurat nå, akkurat her.
På «Baby Hallelujah» er gospelstemningen tilbake. På «Odd Mistake» er det fine innslag av bratsj, som løfter albumet. Hadde strykerarrangementet utviklet seg til noe enda mer fyldig, hadde det kunnet løftet låten enda et hakk. Konradsen leverer flere fine spor, som til sammen skaper noe fullendt.
Det som imidlertid ikke fungerer så godt, er «Warm Wine». Det blir av det tammeste på albumet. Gitaren og den mannlige grøtete vokalen blir heller intetsigende sammen med de andre sporene. Kombinasjonen med elektronikk er i utgangspunktet interessant, men dette, som kunne vært et fint avbrekk, eller bro, framstår dessverre som en slags blindgate.
Familiær og mytisk atmosfære
Konradsen er gode på å bygge opp en intim sfære. Blikket for detaljer, de små lydene og samtalene som oppstår innimellom og samtidig med musikken, gjør at det føles som om vi er der, sammen med bandet både, i studioet og i pausene mellom innspillingsøktene. De mange lagene, som også består av lydspor fra gamle familiefilmoptakk, forteller en historie om et nærmiljø med generasjoner og livssykluser. Allerede på sitt første album har Konradsen klart å finne fram til en egen signatur, mye takket være vokalen, riktignok, som med et ørlite Dylan-touch låter som om den kommer fra en gammel sjel.
Lag deg en kopp te, tenn et stearinlys og sett deg godt til rette i sofaen. Dette er en et headsett-album. Musikk som skal lyttes til og nytes i det lune høstmørket.
