Etter at den svenske kunstneren Anna Olsson ble ferdig utdannet psykolog, fikk hun virkelig kjenne den svenske asylpolitikkens brutale kasteballsystem på kroppen. Det er nå første gang hun stiller ut kunsten sin i Oslo, men svenske Olsson er ikke redd for å ta med seg sin politisk motiverte kunst over grensa til Norge.
I tråd med Soft galleri, som driftes av Norske tekstilkunstnere (NTK), vises Olssons billedvev i lin, vel visende om at tekstil fortsatt lever. Utstillingen «För mig är du värdefull» er, i hver sine enkle størrelse, ti figurative, vevde bilder som skildrer mange av skjebnene Olsson møter på sitt arbeid som psykolog. Skjebnene kunstneren ønsker å vise oss handler mer spesifikt om tenåringsgutter som har måttet flykte til Sverige for å søke asyl.
Den svenske asylpolitikken tok en helomvending høsten 2015, da statsminister Stefan Löfven videreformidlet hvordan Sverige fra da av skulle ta i mot så få flyktninger som mulig, da ord som medmenneskelighet ble byttet ut med ord som krise.
Vevd i affekt
I sine møter beskriver hun tenåringsgutter som blir redusert til kasteballer i systemet, og ansatte i svensk politi som behandler flyktningstrømmen som om det skulle være en apokalypse som banket på døra. Det at hennes eget hjemland vurderer menneskeverd så lavt, er noe som skremmer henne, og samtidig ønsker Olsson å gi et håp til disse tenåringene som har blitt frarøvd alle former for tilhørighet. Det skulle raskt vise seg at dette var en nokså umulig oppgave, men ved å veve bilder av tenåringene, kunne hun vise både guttene og samfunnet hvor verdifulle de er for henne.
Både som kunstner og medmenneske følte Olsson at det var en nødvendighet og et ansvar for å ta opp kampen mot den svenske asylpolitikken, også i kunsten, og det har ført til mange personlige og eksistensielle spørsmål som måtte ut i det hun kaller for tankevev. Olsson lagde blant annet en liste med ting man gjerne tar for gitt som svensk statsborger med gjennomsnittlig inntekt, men som man trolig ikke prioriterte om man selv skulle flykte for livet.
På listen hadde hun skrevet opp ting som tannbørste og appelsinjuice til frokost. Dette har hun også gjort to vev av som hun kaller «Innan katastrofen: Tandborstar» (2016) og «Innan katastrofen: Appelsinjuice» (2016). Selv har hun ikke alltid vevd politisk, men tidligere vært mer opptatt av de hverdagslige elementene, som fortsatt dukker opp som en rød tråd i de ovennevnte arbeidene, men plutselig blir den hverdagslige tannbørsten tillagt et sterkt politisk budskap. De hverdagslige elementene stod sentralt i Olssons vev helt til hun en dag skjønte at det ikke fantes andre alternativer enn å veve politisk lengre.
Vond historie
Sjeldent er det kanskje å se en tekstilkunster med mer fokus på budskap enn materialbruk, og i tillegg arbeide såpass figurativt og politisk i vår tid, men det er ikke fremmed. Det er tydelig at Olsson er inspirert av vår egen Hanna Ryggen i sine vev. Selv forteller hun at det er ingen av hennes svenske tekstilkollegaer som arbeider politisk.
De figurative vevene viser blant annet situasjonsbilder som demonstrasjoner, suppekjøkken og et radiointervju i forbindelse med politiske demonstrasjoner knyttet til Sveriges asylpolitikk. Billedvevene har nærmest en fotografisk direkthet over seg, men ved første øyekast er det ikke gitt at Olssons budskap ligger til grunn for verkene. Direktheten ligger i at billedvevene har en tydelig visualisering av selfies, utdeling av suppe og artikler fra baderommet.
Det er ikke noe tvil om at Olssons taktile billedvev har en iboende nøyaktighet, men billedvevene er også like enkle og kvadratisk som det lille gallerirommet til Soft. Rom og verk smelter nærmest inn i hverandre. Det er ytterst sjeldent at man ønsker å se mer veggtekst i et utstillingsrom og bruke tid på overflødig informasjon, og det er ikke sikkert at det er påklistrede veggtekster som hadde gitt Olssons billedvev det lille løftet de trenger, men det er også klart de hvite, små veggene inne på Soft galleri ikke gagner kunsten i sin diskrete form.
Historien Olsson forteller gjennom utstillingen «För mig är du värdefull» er sterk, urettferdig og ikke minst like relevant her i Norge. Dessverre bærer historien mye av utstillingens tyngde alene, og man skulle gjerne sett at den kom ut i gallerirommet. For Olssons historie er et godt eksempel på at vi ikke må glemme å være medmennesker, og hvor farlig det er når mennesker reduseres til tall. Derfor hadde det vært ønskelig om Olssons billedvev kunne rope høyere.
