Kunstner og skuespiller Uma Feed Tjelta mener at tiltakene for mangfold ikke fungerer, og at makthaverne burde stille spørsmål ved sitt eget blikk på hvem og hva som anses som standarden i 2020.
Tjelta er utdannet skuespiller og jobber som scenekunstner, kunstner og regissør. Høsten 2019 ble kortfilmen hennes, «The Only Story», som setter et kritisk søkelys på utenlandsadopsjon, vist på Høstutstillingen i Oslo.
Hun forteller at filmen er et direkte eksempel på at det private blir politikk når man ikke blir hørt og når institusjonene ikke anerkjenner andre narrativ enn de som vanligvis fremstilles. Hun mener at kunsten bør speile det norske samfunnet, men at temaet hun belyser i filmen ikke ble prioritert på kunstfeltet, fordi det anses som politisk, noe som i følge Tjelta hadde bedre gehør blant støtteordninger som Fritt ord bevilger. Det var derfor under Fritt ords kunststipend hun fikk støtte til filmen.
– Jeg er først og fremst kunstner, ikke en politisk aktivist, men kunsten min tvinges til å være politisk fordi jeg ikke blir hørt, sier Tjelta.
– Og det å si ifra kan ofte vanskeliggjøre ting ytterligere karrieremessig.
Føler seg utelukket som norsk
Tjelta blir ofte ringt av castingbyråer som oppfordrer henne til å stille til roller som kinesisk tolk, postordrebrud og au pair på bakgrunn av hennes utenlandske navn og utseende.
– Som adoptert er jo disse rollene like fjernt fra min virkelighet som for en hvit nordmann. Når de får vite at jeg er utenlandsadoptert og bare snakker norsk, engelsk og tysk, går jeg dessuten glipp av disse rollene, sier hun.
– Men vil du ha denne type roller?
– Jeg har tatt dem før, men i flere tilfeller ga det en bismak. Spesielt en gang da jeg skulle spille thailandsk massør i en TV Norge-produksjon og ble bedt om å være i karakter under settet, noe som innebar å snakke gebrokkent norsk. Det gikk fint, helt til jeg innså at det bare var meg som hadde blitt bedt om det. De andre var tospråklig og snakket gebrokkent norsk naturlig. Det var litt ekkelt å oppdage, også for de andre. Jeg ville ikke tatt en sånn rolle i dag.
Nå oppfordrer hun gjerne castingbyråene til å ringe henne opp når de har en norsk rolle, men får ofte til svar at det kan bli vanskelig for seeren å forstå en med hennes utseende som en del av et familiedrama hvor de fleste er hvite.
– Det siste er ganske ironisk, fordi det er tross alt er akkurat sånn det ser ut når jeg er med familien min, sier hun.
– Utenlandsadopterte er en gruppe som ofte glemmes fordi vi er «for få» til hensynet at «flest mulig» skal kjenne seg igjen i karakteren, sier hun, og legger til at det er såpass vanskelig for henne å få den type roller som enhver hvit nordmann får, at det er nærmest blir et «statement» å velge en skuespillerkarriere.
Hun vanskelige, som sier ifra
Tjelta etterspør mer offentlig debatt om strukturell rasisme i film, tv og scenekunst og mener at hvordan dette utspiller seg i underholdningsbransjen ikke har vært et presserende nok samfunnsanliggende til å utfordre tilstrekkelig.
– Det er mange som hevder at de er opptatte av mangfold, men mangler kunnskap om hvordan man skal sørge for at det er fruktbart, sier Tjelta.
– Jeg opplever ofte på audition at jeg enten blir brukt som et multikulturelt innslag, hvor institusjonene skal vise at de er gode på mangfold, eller at jeg blir den vanskelige, som sier ifra.
Som norsk statsborger med stavanger-dialekt, mener Tjelta at det ikke akkurat burde kvalifisere godt nok som alibi til å fylle «mangfoldskvoten».
– Jeg skulle gjerne få anvendt utdanningen min som skuespiller tilstrekkelig og vært en del av «vanlig» dramatikk, men så lenge det ikke snakkes om strukturell rasisme i film, tv og scenekunst, blir jeg tvunget til å spille i politiske stykker som tar opp nettopp rasismen som ikke snakkes om.
Hun mener det ikke holder at verken ordensettende organer som Kulturrådet, eller private aktører som regissører, dramaturger og castingbyråer, har mangfold på agendaen, så lenge medlemmene blant disse ikke kjenner rasediskrimineringen på kroppen.
– Istedenfor å speile mangfoldet i samfunnet, fremheves ofte stereotypiske fremstillinger av fargede. Det nærer opp under hverdagsrasisme og fortsettende ignoranse og uvitenhet, sier hun.
– Jeg vil se forandring , men når institusjonene ikke evner oppgaven, må en ta et individuelt standpunkt hvor man velger å ta utfordringen selv, medvirke i andres kunst, eller gi etter. Men noen må ta ansvar for at neste generasjon skal kunne oppleve ikke-stigmatiserende representasjon i kunst, film og tv.
– Men må man være flerkulturell for å gjøre gode vurderinger rundt representasjon?
– Det er viktig at de som tar avgjørelsene forstår at ansvaret går utover mer enn representasjon. Det innebærer også å dekke mangfoldet av narrativer som ikke framhever og opprettholder en slags stigmatisering. NRK har for eksempel ikke bare et ansvar om å representere hele befolkningen i programmene sine, men å være kritiske og bevisste på å ikke sementere stereotypiske forestillinger av blant annet ungdom i Groruddalen, sier hun.
Tar selvkritikk
Prosjektleder for NRK-serien «Side om side», Sigmund Falch, innrømmer at de ikke tenkte nok på mangfold da de startet programmet for åtte år siden.
– Vi er opptatte av mangfold, og tenker på det nå. Vi har selvfølgelig et ansvar som alle andre, men vi var sikkert ikke flinkest i klassen da vi startet med programmet, sier Falch til Subjekt.
– Nå har vi hatt den samme gruppen skuespillere i serien siden start, og hvis vi nå skal caste nye roller til programmet, er det definitivt noe vi må ta med oss til bordet. Vi tenkte ikke på det da vi startet, men var opptatte av hvem som passet sammen i rollene, og hadde nok ikke mangfold oppe på tavlen den gang, sier Falch.
Dramaturgen ved Den nationale scene på sin side. Han, Morten Kjerstad, forteller at mangfold er noe de er veldig opptatte av og mener at det ligger i samfunnsansvaret til alle teatre å sikre det. Han har dog aldri erfart at fargede skuespillere opplever at de sliter med å få roller som ikke bygger opp under stereotypier.
– Vi ønsker å gjenspeile mangfoldet i samfunnet, hvor alle har like rettigheter, sier Kjerstad.
Han legger til at det er like lett å få skuespillerjobb på Den nationale scene, uavhengig av etnisitet, seksuell orientering, kjønn, alder, religion eller funksjonsevne.
– Utfordrer dere dere selv på hvem dere caster til hvilke roller?
– Ja, hele tiden, sier Kjerstad, og fortsetter:
– Vi har en mørk skuespiller i hovedrollen til «Peter Pan» og i «Namnet». Andre eksempler er at vi valgte en skuespiller med downs syndrom i «Vildanden», og at hele konseptet i «Cabaret», som spilles nå, er en hyllest til seksuelt mangfold.
Mener det handler om prestasjoner
– Hvordan sikrer dere dette mangfoldet?
– Gjennom et ønske om å speile det mangfoldige samfunnet vi lever i. Det er en del av den helhetlige beregningen i arbeidet vårt. Arbeidet med å sikre mangfold gjennomsyrer alle avdelinger og er vel så viktig i repertoarleggingen og valg av kunstnerisk team, som i castingen, sier han.
– Hva tror du er grunnen til at skuespillere med flerkulturell bakgrunn likevel opplever det som vanskelig å få ikke-stereotypiske roller?
– Jeg har aldri vært borti på mine arbeidsplasser at fargede skuespillere opplever at de sliter med å få roller som ikke er stereotypiske. Jeg kan ikke forestille meg at problemet går på noe mer enn at det skuespillerfaglige ikke er godt nok. Jeg har i hvert fall ikke hørt om at det kan være noe annet enn det.
Kjerstad mener derimot at det ligger en utfordring i at det er mange færre skuespillere som kommer fra andre land, enn det er skuespillere som har vokst opp i Norge.
– En annen utfordring er språk. Hvis man ikke kan norsk er det vanskelig å formidle en norskspråklig rolle, sier Kjerstad.
Mener castingbyråer tar ansvar
Celine Engebrigtsen er leder og grunnlegger av rollebesetningsbyrået Stella Casting, som jobber med rollebesetning til spillefilm, tv-serier, dokumentarfilm, teater og reklame. Stella casting plukker ut skuespillere til ulike roller sammen med regissører. Engebrigtsen forteller at hun er «veldig bevisst» på sitt politiske ansvar med tanke på representasjon og mangfold, og at de som rollebesetningsbyrå alltid har det med seg som «en kjempeviktig del» i arbeidet.
– Jeg er født og oppvokst i [mangfoldige, red. anm.] Oslo og er veldig opptatt av representasjon, sier hun til Subjekt.
– Hva tror du er grunnen til at skuespillere med flerkulturell bakgrunn opplever det som vanskelig å få jobb?
– Det er mange grunner til at skuespillere med annen etnisk bakgrunn ikke får jobb. Jeg mener at snittet av etnisitet i befolkningen er ganske godt representert i norsk film. Det er et oppriktig ønske om representasjon i norsk film og teater. Man velger den som passer best, uavhengig av etnisitet, men flertallet av skuespillere er hvite, og dermed er det stor sjanse for at valget lander på en hvit person, sier Engebrigtsen.
– Er dere bevisste på at enkelte roller kan forsterke stereotypiske oppfatninger om innvandrere?
– Jeg mener at alle castingbyråer jobber aktivt for å øke representasjon av mangfoldet som avspeiler virkeligheten vi lever i. Jeg vet at det finnes underliggende, strukturell rasisme i Norge, men jeg mener at alle vi som jobber med casting aktivt og bevisst motarbeider disse tendensene. Dette gjør vi ved å stille spørsmål rundt hver enkelt rolle og [vurderer, red. anm.] muligheten for at den kan castes ikke-etnisk norsk, sier hun.
