Burde øvd litt mer

«Werther» må være en av teatervårens mest utmattende oppsetninger

Tross nydelige scener og teknisk interessante valg, utvikler ikke «Werther» seg i riktig retning, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Dag Jenssen.)
Tross nydelige scener og teknisk interessante valg, utvikler ikke «Werther» seg i riktig retning, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Dag Jenssen.)
Marie Blokhus returnerer til stykket hun debuterte i for ti år siden, denne gang som tittelrollen selv. «Werther» skjuler et mesterverk mellom linjene, men evner ikke å spille det, skriver vår anmelder.
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.
Saken er Det norske teateret setter opp «Unge Werthers lidelser» under navnet «Werther» på scene 3.

Få bøker har hatt større innvirkning enn Johann Wolfgang von Goethes «Unge Werthers lidelser» (2020): Den litterære selvmordsprofetien om den manisk-depressive mannen som sårt måtte erkjenne at den store kjærligheten ikke var gjengjeldt.

Dagbokromanen har flere ganger blitt dramatisert. Denne gangen som monolog på Det norske teatret.

For ti år siden debuterte Marie Blokhus i rollen som Lotte, denne gangen spiller hun Werther selv i det som må være en av teatervårens mest utmattende oppsetninger. Den er hektisk og eksplosiv, etter Werthers hypomaniske lidelse. «Werther» lener seg tungt på Goethes nydelige tekst, uten å sette den i fokus. Stykket byr på mye, men tyr også til enkle grep vi gjerne skulle vært foruten. 

«Werther» viser til en kreativ prossess, men det tyder også på at det har gått fort i svingene. Enkelte ideer kunne blitt spart i fordel for de virkelig gode, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Dag Jenssen.)

Eksplosiv kreativitet

Alle lys er slått av, og frem kommer Blokhus ikledd depresjonsuniformen – en hvit joggedress – og i hendene har hun en lommelykt som alene bidrar til scenografien. Vi har nylig sett «Kven drap far min» (2019) på samme scene, som gjorde noe av det samme. Grepet fungerer altså best for nytt publikum. Men så fort lysene går på, begynner det å ta seg opp. Med hvit sprittusj kartlegger Blokhus Werthers mentale tilstand på det sorte scenegulvet. Men hva skjer når kartet ikke samsvarer til terrenget?

Annonse

Forestillingen er delt opp i to deler. Manien og den altoppslukende kjærlighetssorgen. Skildringen av Werthers oppstemthet, hvordan han ikke klarer å høre ut en eneste sang på radioen, eller at han snakker og beveger seg så fort at vi knapt får med oss hva som skjer, er realistisk og riktig skildret. Den første halvtimen av Werther er altså noe av det bedre vi har sett på lenge.  

Oppsetningen er utviklet av Blokhus selv, sammen med Siri Løkholm Ramberg. De viser til en eksplosiv kreativitet, hvor det lekes med stil, lys og bildet innenfor trange rammer. De makter å fascinere, men det preges litt av at det ikke gjøres noe nytt. De fleste grepene, som lommelykten, eller bruken av discokule, har andre utviklet før dem. Dette gjør at stykke mister noe av evnen til å overraske, og det kjennes ikke så friskt og innovativt som de kanskje prøver på. 

Det er mye bra i Blokhus’ prestasjon. Hun mestrer Werthers hypomaniske oppsvinger, men sliter med å skildre nedturen. Stemningsskifte blir for lik og teksten for subtil, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Dag Jenssen.)

Litt uferdig

Det er frustrerende å se Blokhus spille. Enkelte øyeblikk er fantastiske, mens andre ganger falmer overbevisningen. Hun mestrer manien bedre enn sorgen, da stemningen forblir den samme. Skillet ville vært tydeligere hvis det tragiske utfallet hadde fått større plass i stykket. Nå krever referansene for mye av publikum. Andre del av stykket holder derfor ikke mål.

«Werther» fremstår litt uferdig. Dessverre er resultatet rotete satt sammen. Det er trist når utgangspunktet viste til så mange gjeve kvaliteter, men da Blokhus og Ramberg ikke klarer å følge opp, blir det vanskelig å prise stykkets helhet. 

Det etterlyses en klarere regi. Stykket fremstår som rotete og noe uferdig. Dette kan være et grep for å uttrykke kjappe tanker og mangel på kontroll, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Dag Jenssen.)

Kunne trengt mer tid

Tross nydelige scener og teknisk interessante valg, utvikler ikke «Werther» seg i riktig retning. Fra å være som en kompleks skildring av en psykisk plaget mann blir det et hult diorama som har lite nytt å vise til. 

«Werther» kunne trengt mer tid. Stykket må feste seg og spilles inn. Det er mulig stykket hadde hatt godt av å taes av og blitt gitt noen flere øvelser, for slik det er nå, virker det for uferdig til å vises for et publikum. Det ligger et mesterverk skjult mellom linjene, men man skal lete lenge etter å finne det. 

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner