Statsbygg har fått i oppdrag å restaurere Nationaltheatret.
Det virker å være en altfor «kjedelig» oppgave.
For siden 2017 har de drodlet med arkitektfirmaer som vil gjøre langt mer enn hva oppgaven egentlig dreier seg om.
Den gang presenterte Dark arkitekter sin «visjon» for hvordan Nationaltheatret kunne bli en «mer inkluderende» plass for alle.
Dette ville de gjennom å fjerne alt som gjør området rundt Nationaltheatret hyggelig, som blomsterbedene, musikkpaviljongen og benkene.
Hvordan de tenkte den nakne, hvite plassen er mer inkluderende enn den som allerede er der, vites ikke.
Heldigvis ble det aldri realisert. Men nå er det Gottlieb Paludan Architects som foreslår å fjerne trærne og flytte musikkpaviljongen foran Nationaltheatret for å erstatte dette med «moderne» varianter.
Egoistiske visjoner
Statsbygg må slutte å spørre løver om de er sultne!
Arkitektfirmaer vil naturligvis gjøre mest mulig på området, og reise monumenter av seg selv.
De virker besatt. Og med disse «kunstneriske» elementene undergraver de vår historiske arkitektur.
Mange byråkrater har tilsvarende ambisjoner. Å restaurere kulturminner på en respektfull måte kan dermed fremstå som helt uinteressant.
Tvert imot står de historiske kulturminnene ofte bare i veien for egoister som vil realisere prosjektene sine, slik som med musikkpaviljongen til Nationaltheatret.
Du ser det overalt
Denne holdningen til nytt og gammelt er antakelig – og synlig – også drivkraften bak fraflyttingen av viktige historiske bygninger som Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og gamle Deichman.
Jeg har også selv vært involvert i en sak som skapte bekymring rundt kulturminnevernet, og det til fordel for byråkraters personlige og visjonære drømmer om å reise slags monumenter av seg selv.
Etter brannen i Østre Porsgrunn kirke i 2011 støttet riksantikvar Jørn Holme ønsket fra befolkningen om å rekonstruere kirken. Kirkeledelsen ville i stedet ha arkitektkonkurranse.
Jeg var engasjert som konsulent for en lokal aksjonsgruppe som støttet rekonstruksjon. Jørn Holme sa til meg i et møte at han valgte ikke å fremme innsigelse, av frykt for å lide nederlag overfor kirken når regjeringen behandlet innsigelsen.
For Holme var det åpenbart viktigere at han ikke selv led et personlig nederlag, enn å kjempe for at kulturminnet skulle rekonstrueres, med de virkemidler han hadde til rådighet.
Man ser ofte at byråkrater, politikere og fagfolk velger å vifte med det hvite flagget fremfor å kjempe på barrikadene for gode saker som de støtter, hvis de ser en fare for å lide personlig nederlag.
Frivillige bevegelser som Fortidsminneforeningen og Arkitekturopprøret Norge har heldigvis en mer idealistisk og kampvillig motivasjon.
Området bør fredes
Heldigvis har byantikvar Janne Wilberg uttalt seg kritisk til forslaget som nå fremmes av Statsbygg om Nationaltheatret.
Men i det hele tatt bør området rundt Nationaltheatret fredes, og mistilpassede elementer som allerede er oppført bør fjernes.
Spørsmålet er bare om Riksantikvaren vil våge å gå mot sin statlige kollega, Statsbygg.
