Subjektprisen 2020 ble annerledes enn tidligere år.
Det som ellers skulle feires med storslått prisutdelingsseremoni, ble i år nedskalert til overraskelsesbesøk i mange av hjemmene til prismottakerne.
Ikke desto mindre givende.
Subjekts redaksjonelle jury har nominert inntil seks kandidater i de ti forskjellige kategoriene. Juryens heder og ære ligger i nominasjonsinnstillingene, mens Subjektprisen til syvende og sist er en publikumspris.
Det har vært opp til Subjekts lesere å stemme frem de endelige vinnerne, og 6.000 stemmer senere finner vi ti svært verdige vinnere.
I ett tilfelle måtte juryen gripe inn som følge av at to kandidater fikk nøyaktig like mange stemmer. Subjekt går ikke ut med hvilken kategori eller hvilke kandidater dette gjelder.
Buer Gallery er Årets visningsrom
Tidligere Fineart-gallerist Tonje Buer har lenge brent inne med en drøm om å åpne sitt eget galleri. Mens folk flest tydde til forsiktighet og digitalisering, åpnet muligheten seg i Hoffsveien 40B i Oslo. Tonje Buer slo til på et 250 kvadratmeter stort lokale, pusset det hele opp selv og representerer nå 24 norske kunstnere i sin stall.
De aktuelle kunstnerene er valgt «med hjertet og øyne», og representerer ulike medier som maleri, tegning, fotografi, skulptur, installasjon, performance og tekstil. På listen finner vi blant annet Anja Carr, Sebastian Helling, Matias Kiil, Maria Pasenau og Trude Viken.
Buer Gallery åpnet sterkt med en mangfoldig gruppeutstilling, og senere en gjennomført soloutststilling med imponerende Viskum-arbeider. Og vi kan ikke beskylde Tonje Buer selv for latskap, som har programmert ut 2023 med stadig utskiftende utstillinger. Nesten månedlig kan publikum oppleve nye utstillinger i det romslige gallerilokalet på to plan, som allerede er blitt en spennende utfordrer og tilbyder på den blomstrende samtidskunstscenen i Oslo.
Vinnerintervjuet: – Som å komme rett ut av teaterstudiene og bli nominert med Meryl Streep
«No No Nse Nse» er Årets utstilling
«No no nse nse» var den finske kunstneren Jenna Sutelas første solopresentasjon i en større kunstinstitusjon, kuratert av direktør Stefanie Hessler og assisterende kurator Kathrine Elise Pedersen på Kunsthall Trondheim, og ifølge Subjekts lesere nok ikke den siste!
«Hvordan min mobiltelefon, en intelligent slimsopp, og et magma-fylt glass-hode henger sammen er vanskelig å forstå, men det er likevel fascinerende hvordan Sutelas kunst illustrerer hvordan informasjon i dagens samfunn ved hjelp av teknologi kan bevege seg på få sekunder fra en slimsopp til et skjermbilde på en mobiltelefon», skrev Subjekts anmelder om utstillingen.
Sutelas utstilling ble på sosiale medier kjennetegnet av dens karakteristiske magma-hoder. Det som nok lokket mange som et estetisk ‘throwback’ til lavalamper fikk allikevel en dypere resonans da utstillingen og dens akkompagnerende app, “I, Magma”, var vellykket i sin formidling av hvordan «informasjonen» inne i hvert magma-hode var både unik og eksistensiell.
Vinnerintervjuet: – Amazing!
Ina Bache-Wiig er Årets kunstner
Billedkunstner Ina Bache-Wiig har kjent utfrysning på kroppen. Siden har hun, gjennom kunstnerisk research og metode, fordypet seg i hva mobbmentalitet er.
I utestengingskulturens år er det få som lager mer samtidig kunst.
Kunstneren fra Eivindvik i Vestland tar opp et middelaldersk fenomen om å finne en syndebukk til fordel for gruppens identitet. Underveis i fordypningen kjenner hun igjen flere likheter mellom dagens nettsamfunn og den gamle, viktorianske moralismen og middelalderske inkvisisjonen.
Gjennom kunsten ønsker hun å motvirke intoleransen for kunstneriske uttrykk. Det har ikke bare vært populært, for med sin utstilling på LNM ble hun blant annet beskyldt for å bruke problematisk symbolikk. I 2020 har hun også blitt vist med en gruppeutstilling på Bærum kunsthall.
Vinnerintervjuet: – Rett og slett gjevt
Nagelhus Schia Productions står bak Årets scenekunst
I en kort periode før koronapandemien inntraff, pendlet stjernekoreografen Damien Jalet mellom Hollywood og Oslo. Han var nemlig aktuell med Madonnas «Madame X»-turné på den ene siden (av Atlanterhavet), og med danseoppsetningen «Duels» i Oslo på den andre.
«Duels» ble utsolgt ganger syv. De heldige få fikk oppleve Jalet, som sammen med den islandske dansekunstneren Erna Omarsdottir, hennes kompani Iceland Dance Company og det norske dansekompaniet Nagelhus Schia Productions fremførte en makeløs vandreforestilling i Vigelandmuseets ærverdige lokaler.
Den sjeldne opplevelsen – bestående av slående talent, banebrytende koreografi og Vigelands udødelige skulpturer som scenografi – er umulig å glemme. Skulpturene ble imitert, utfordret og beveget, og som den aller gjeveste kunsten åpnet «Duels» opp en helt ny verden. I rom etter rom.
Vinnerintervjuet: – En enorm anerkjennelse
Malin C. M. Rønning har skrevet Årets litteratur
Malin C. M. Rønning debuterte sterkt med romanen«Skabelon»(2020), som fra første stund fører leseren inn i en særegen stemning preget av svermeri og sårbarhet. Med et rått og ukonstruert språk følger vi Urd gjennom minner om hennes oppvekst tidlig på 90-tallet, i huset ved skogen hvor åtte søsken lever tett oppå hverandre.Den trykkende stemningen under taket gjør at Urd søker seg mot naturen, denne ukompliserte sfæren som innhyller hennes verden.
Romanen skildrer nærheten mellom menneskene og dyrene på en underfundig og særlig vakker måte, hele tiden med en dyptloddende tematikk rundt neglisjering og utenforskap.
«Skabelon»er en lovende debut hvor magiske elementer flettes sammen med skildringer av mellommenneskelige relasjoner på et høyst gjennomført vis. Gjennom en særpreget skrivemåte leser vi i om brutaliteten som finnes samtidig som uskylden, i både skogen og menneskelivet.
Vinnerintervjuet: – Det føles så rart å vinne noe
Håvard Bråthen står bak Årets film og tv
Norsk black metal har internasjonal status lik Grieg og Munch. Dette må vi vedkjenne, og ingen dokumentar har gjort en så helhetlig jobb med å veve sammen sjangerens barnsben som «Helvete» har.
NRK-dokumentaren, i fire deler regissert av Håvard Bråthen, tar for seg opprinnelseshistorien til et av Norges mest beryktede band, Mayhem, og hvordan de skar ut sitt helt egne makabre hjørne av norsk musikk.
Serien er eventyrlig produsert, og tar i bruk intervjuer, arkivmateriale og lydopptak på en måte som holder spenningen konstant. For selv om du ikke har et forhold til svartmetall som sjanger, kjenner de fleste til historien om Varg Vikernes, kirkebrannene og drapet i Tøyengata. «Helvete» tar for seg menneskene som skapte musikken og kulturen rundt på en ekstremt suggererende måte, og med kjente knagger. Dette er en dokumentar alle med et snev av musikkinteresse burde se.
Vinnerintervjuet: – Jeg som ikke engang rakk å stemme selv!
Undergrunn har laget Årets musikkutgivelse
Lukk døren, det er keef her!
Da Undergrunn debuterte for offentligheten med et intervju i Subjekt i 2018 møtte de sterk kritikk i kommentarfeltet vårt. De var «rip-offs av 612», og det som verre var.
Et år senere var de, den gang 17 år gamle, ute med millionbangeren «Dr. Plaza».
«Undergrunn fortsatt har mye å gå på. Heldigvis har de god tid», skrev Subjekts anmelder den gangen.
Det var tider. For nå har Undergrunn nemlig fylt 18 år og gitt ut et klapp i trynet av et debutalbum med snarere lite å gå på.
«Firenze’s Finest» er en hjemmesnekret, men gjev rap-utgivelse som oser av musikalitet, humor, humør og … weed-referanser.
Men det er også så mye mer. Albumet, på ti spor, drar oss gjennom en dynamisk berg- og dalbane av episke gitarsoloer, techno-rytmer, old school-beats, ballader og what not. «Firenze’s finest» er ren flex.
Selvsikkerheten er til å ta og føle på, dog med et så stort overskudd at Undergrunn kan dele raust med oss som lyttere. Albumet er et vulkansk utbrudd av svært smittsom og ungdommelig musikkglede.
Vinnerintervjuet: – Det tok sin tid
Juno er Årets artist
Femkløveret Juno har markert seg som et innovativt tilskudd til norsk jazz.
Den lekne miksen av jazz og pop har fenget både store og små publikummere.
Juno, som møttes på den beryktede jazzlinjen på NTNU, har vært virksomme som en solid live act i flere år, men først i år virkelig fått oppmerksomheten de fortjener.
Det er kanskje ikke så rart, for gruppen har fremvist stor evne til samspill og kreativitet i året som har gått.
Tidlig i år kom omsider det etterlengtede debutalbumet «Young Star» på plateselskapet Jazzland Records, som høstet hyllest hos Subjekts anmelder og andre kritikere.
«Young Star» er både tøff, sår og sprudlende. Junos upretensiøse lekenhet og mot lover godt for norsk jazz. Nå har de sprukket overflaten.
Vinnerintervjuet: – Wow, dette er jo helt sjukt!
Tone Østerdal er Årets stemme
Tone Østerdal er daglig leder i Norske konsertarrangører, og for kulturlivet har det nesten ikke eksistert viktigere verv i år.
Det er flaks for oss alle at nettopp Østerdal har sittet i dette vervet.
Etter flere år som kultursjef i Akershus har Østerdal blitt en veltalende saksforkjemper med solid kunnskap om kultursektoren, og ikke minst tilliten som behøves.
Hun har vært en av de tydeligste stemmene i å sikre kunst- og kulturfeltet gode krisetiltak, og gjort det umulig for regjeringen å glemme kultursektoren mens de programmerer koronarestriksjonene.
Mantraet: Å sikre at krisetiltakene for kulturarrangørene opprettholdes like lenge som krisen varer.
Lederen for Norske konsertarrangører har markert seg i spaltene, som intervjuobjekt, og alltid vært tilgjengelig.
Til tross for at kulturlivet ligger nede med brukket rygg, velger ikke Tone Østerdal seg patos-retorikken. Lederen for Norske konsertarrangører vil ha logisk substans: Hvorfor. Er. Kirkebenk. Ikke. Fastmonterte. Seter? Se. På. Disse. Tallene.
Vinnerintervjuet: – Vi er ikke i nærheten av å ha løst bransjens utfordringer
De fem Khio-studentene er Årets subjekt
Det har stormet rundt Kunsthøgskolen i Oslo etter sommerens store rasismedebatter. 137 studenter signerte blant annet et opprop som krevde av Khio-rektor Måns Wrange å ta «den strukturelle rasismen» ved Kunsthøgskolen til livs, og krevde nå «avkolonisering» av pensumlitteraturen, for så å erstatte dette med det kritikerne kaller for pseudovitenskap.
En mindre gruppe studenter, bestående av Magnus Vanebo, Andrea Veiden, Vebjørn Pedersen, Iris April Andresen og Elias Kallestein, har påpekt hvordan dette bryter med prinsipper om kunstnerisk frihet.
Å mene mot mobben og majoriteten er en modig øvelse. Og det har ikke bare vært populært. Utfordringen av kravene om å få såkalt skeiv teori og obligatorisk representasjon av minoriteter i alle ledd på Kunsthøgskolen har ført med seg hets, sjikane, scenenekt og verre.
De fem Khio-studentene frykter en ideologisering og politisering av fritt akademia. Argumentene er ikke dårlige. Kunsten skal være fri, og det innebærer rom til å utøve kunstnerskap og kritikk i alle retninger. Kunsten bør ikke være pliktet til å følge moralsk eller politisk aktivisme i sin tid. En kunsthøyskole bør etterstrebe undervisning i åpen refleksjon, ikke formgivende ideologi. De fem Khio-studentene slår et prinsipielt slag for en sak som egentlig angår oss alle.
Vinnerintervjuet: – Dette tyder på at offentligheten ikke har gått helt fra vettet