Billedkunstneren Sverre Bjertnæs har skrevet boken «Mine bilder», som inneholder essays om bildene han eier.
I tillegg forteller han om et liv som alkoholiker.
Fortellingene er godt skrevet, og boken har fått gode kritikker.
Den vil bidra til bildet av Sverre Bjertnæs som en betydelig kunstner i generasjoner fremover.
Desto viktigere er det at fortellingene er sannferdige.
Les også: Ny strid om Bjarne Melgaards drømmehus
Graver dypt
I mange av fortellingene graver Bjertnæs dypt. I omtalen av maleren Henrik Sørensen, for eksempel, skriver Bjertnæs at han alltid har forbundet Sørensen med et dårlig rykte. Han skulle være maktutøvende og han bidro til å hindre karrierene til de han ikke likte.
Siden Bjertnæs liker Sørensens kunst, vil han finne ut mer.
Han kontakter først én kunsthistoriker som bekrefter ryktet. Deretter sjekker han hos en annen som tvert imot hevder at Sørensen bar frem nye kunstnerliv. Av en liten notis på det lille portrettet han eier, skjønner Bjertnæs at Sørensen kan ha vært en omtenksom mann.
Les også: Avslaget om «Dødshuset» var ingen ulvejakt
Formidler flere feil
Fortellingen i boken om vennskapet med Bjarne Melgaard er en hyllest til en kunstner som fronter viktigheten av å ikke være del av et fellesskap. Her forteller Bjertnæs sin versjon av hva som ligger bak avslaget fra bystyret da Melgaard lanserte ideen om å bygge «A house to die in» på Kikutkollen.
Men Bjertnæs forteller slik ryktene går:
· At kunstnere på Ekely effektivt stoppet planene gjennom en oppsiktsvekkende svertekampanje for å skape redsel for Melgaard.
· At kunstnere på Ekely breier seg i Munchs hage og arrangerer utstillinger for seg selv og vennene sine i Munchs vinteratelier.
· At husene de bor i er reist på hustuftene av Munchs sveitservilla.
· At «A house to die in» var tenkt 400 meter fra Munchs vinteratelier.
Dessverre stemmer ingenting av dette.
Les også: Modernistisk arkitektur utslettes
Burde gravd enda dypere
Bjertnæs har tatt ryktene for sannhet uten å undersøke nærmere. Han kan ha blitt forført av mennesker med makt og innflytelse, og som sterkt ønsket «A house to die in».
Det sitter igjen et inntrykk av at kunstnerne på Ekely har drevet et skittent spill mot Melgaards person og kunstnerskap. Men Bjertnæs «retter baker for smed» når han velger kunstnerne på Ekely som de ansvarlige.
Jeg har fulgt saken tett, og dokumentasjonen bak beslutningen har vist meg at de har holdt seg saklig til Kikutkollen som friområde og Riksantikvarens vurdering av hvor grensen for Munchs historiske tilstedeværelse går. Kunstnerne på Ekely er en liten del av et stort naboskap med et ønske om å bevare et friområde som er nærmeste nabo til Munchs vinteratelier.
Kunstnerboligene ble bygget før Munchs sveitservilla ble revet i 1960 av eieren Oslo kommune. Det står ingen nye boliger på hustuften. Vinteratelieret på Ekely er en stiftelse ledet av et styre. Ekely borettslag har en representant i styret. Alle kan søke om å bruke atelieret. Kunstnere på Ekely breier seg ikke i Munchs hage, men lever sine individuelle liv i streben etter å lage god kunst.
Bjertnæs har med sin fremstilling gitt en grovt feilaktig kollektiv karakteristikk av kunstnerkolleger.