Etter snart åtte uker er det tilsynelatende ingen tegn på enighet i kulturstreiken. Den siste meklingen har ikke ført frem, selv ikke etter tvungen mekling, overtidspress og pizza til møtebordet.
Det bør arbeidsgiveren ta ansvar for. Arbeidsgiverne er i denne sammenheng er store, offentlige kulturinstitusjoner. De leverer kultur i verdensklasse, takket være noen av landets aller beste kunstnere og norske skattebetalere.
Flere av disse institusjonene gikk med millionoverskudd under pandemien, med permitteringer, statsstøtte og kompensasjonsordninger. Kunstnerne har ikke kommet like godt ut. Ansatte har blitt permittert, mens frilansere har blitt stående uten engasjement.
Paternalisme
Kunstnere og kulturarbeidere i alle sjangre er en liten og utsatt gruppe i det ellers trygge norske arbeidslivet. Her har staten mulighet til å gå foran med et godt eksempel, i en bransje preget av usikkerhet underbetaling, tross høyt utdanningsnivå, sterk konkurranse og beinhard øving. Arbeidsgiveren bør strekke seg langt for å komme de ansatte i møte.
Det mest nedlatende er arbeidsgivernes insistering på at arbeidstakerne tar feil. Direktørene ved Operaen, Nationaltheateret og Kilden har sendt ut nesten like e-poster til sine ansatte, der de forklarer sitt synspunkt.
«Den korte versjonen er at jeg med mitt beste skjønn mener at den pensjonsordningen vi har i dag, også er den beste for dagens og fremtidens ansatte i Operaen, inkludert alle frilansere som veksler mellom ulike arbeidsgivere», skrev operadirektør Geir Bergkastet til sine ansatte.
At sjefen vet sine ansattes behov bedre enn dem selv lukter av 1800-tallets paternalisme. At de i tillegg bruker sine daglige kommunikasjonskanaler til å undergrave arbeidstakernes egne synspunkter er dårlig kutyme i den norske forhandlingsmodellen. Det risikerer å skade tilliten til de ansatte på sikt.
Nå er det arbeidsgivers tur
De ansatte har lenge vært på vikende grunn. Gjennomsnittsalderen fortsetter å øke, samtidig som pensjonsalderen har stått på stedet hvil. Det betyr at vi må gjøre noe med pensjonsordningene, men ikke at arbeidsgiver burde få blankofullmakt. Som alt annet i norsk arbeidsliv bør det forhandles frem gjennom trepartssamarbeidet, uten at sjefen legger direkte press på de ansatte.
Det er hard konkurranse om de få arbeidsplassene i kultursektoren. Det betyr at de ansatte, ikke minst de som jobber frilans eller på midlertidige kontrakter, er spesielt sårbare for press. Lederne bør ikke misbruke sin posisjon til å sabotere forhandlingsprosessen.
I en arbeidskonflikt representerer arbeidsgiver sine egne interesser. Det bør lederne være ærlige på, i stedet for å forsøke å skjule seg bak påstått nestekjærlighet.
Dagens løsning er en midlertidig modell innført i 2016. Den gang gikk arbeidstakerne med på en midlertidig pensjonsordning, for redde institusjonenes økonomi. De ansatte har vist seg villige til å finne en moderne løsning. Nå er det på tide at arbeidsgiver kommer dem i møte.
