Politiet i Norge er kjent for å være et av de beste i verden. De fleste i dette landet har alltid tatt det politiet sier for god fisk, og med god grunn. Samtidig har vi i det siste hørt mye som svekker denne tankegangen. Jeg har flere ganger opplevd å se en politibil kjøre forbi, for så å måtte holde meg tilbake fra å vise fingeren. Denne impulsen blir jeg straks veldig flau over, men jeg blir enda mer nysgjerrig på å skjønne hvorfor.
Ukultur i politiet
Norsk narkotikapolitiforening (NNPF) er en frivillig og privat organisasjon som siden 1991 har jobbet for å «styrke samarbeid innenfor rusforebygging», og er en viktig høringsinstans i narkotikapolitiske spørsmål. De har lenge vært godt integrert fra alle hold i Justisdepartementet. Samtidig er dette en uavhengig organisasjon for mennesker involvert i krigen mot narkotika. Det har vært vanskelig for publikum å se forskjell på når et NNPF-medlem snakker som medlem av politiet, eller som medlem av NNPF.
Innskrenking av ytringsfrihet har også vært et stort tema. De har blant annet slått hardt ned på «legalize it»-klær på utesteder, og på Unge Venstres legaliseringskampanje i skolevalg. Tidligere i vinter hørte vi også om gravide Hege Grostad som ble rustestet mot sin vilje fordi politiet hadde hørt om hennes ruspolitiske ytringer, noe som ifølge advokat John Kristian Elden trolig er i strid med menneskerettighetene.
En motpol til NNPF er organisasjonen Leap Scandinavia, som også består av politifolk, men som er for rusreformen. Fra Leap hører vi at det er vanskelig for flere å gå offentlig ut og vise motstand mot NNPFs budskap. Det vil si at selv om NNPF er en frivillig uavhengig organisasjon, har kulturen de har skapt i politiet gjort det vanskelig å si seg uenig med dem.
Les også: Vi trenger narkopol og norske opiumsvalmuer
Bryter loven hver dag
I tillegg til dette har Riksadvokatens rapport vist at politiet i Norge slett ikke er noe å være stolt av. I debatten om rusreform i fjor var politiet svært tydelige med å påpeke at de kom til å miste viktige verktøy for å bekjempe ruskriminalitet. Blant disse verktøyene nevnte de mobil-, steds- og personransaking. Men så kom en utredning fra den øverste påtalemyndigheten i landet som viste at utallige mennesker har vært utsatt for ulovlige person- og mobilransakelser.
Samtidig har store deler av befolkningen og mediene vært tause, eller tenkt noe slikt som: «vi må gjøre det som skal til for å holde dop ute av vårt samfunn.» Vi er alle enige om at rus ikke er bra, og må reduseres. Vi er også enige om at vi skal følge reglene. Det er spesielt viktig at politiet gjør det, hvis ikke kommer de til å miste den viktige tilliten nordmenn har hatt til dem.
Når riksadvokatens rapport melder om at det ble gjort i gjennomsnitt 40 ransakelser i uken, utgjør dette 40 liv hver uke som ble drastisk forverret fordi de av forskjellige grunner har brukt en liten mengde rusmidler.
40 mennesker som kommer til å bli stoppet i trafikken eller på gata hver gang noen i politiet kjenner dem igjen. Og av disse 40 vil mest sannsynlig flere miste lappen eller bli nødt til å avlegge urinprøver i et år. Av disse 40 ukentlige ransakelsene har det vist seg at 20-30 prosent av dem er ulovlige.
Politiet forsterker det kriminelle miljøet
Det har vært åpenbart for meg lenge at det verste med ruskulturen i Norge er det kriminelle miljøet som er knyttet til det. NNPF sitt svar på dette problemet er å utføre ulovlige og lovlige ransakelser på alle de møter på som har brukt rusmidler. Dette har ført til at mange mennesker har fått det verre i tiden etterpå. Det politiet i bunn og grunn får ut av dette, er en brukerdose med rusmidler, samt en svært sjelden gang tilgang til en selger som mest sannsynlig sliter økonomisk fra før av.
Selgeren kommer mest sannsynlig til å slite enda mer etter hen blir tatt og dømt, og vil mest sannsynlig starte med akkurat det samme igjen, bare at hen da i tillegg har et rulleblad som gjør det enda vanskeligere å komme ut i ærlig arbeid. Politiet klarer dermed å forsterke det verste aspektet med ruskulturen.
Samtidig som politiet jobber så hardt for å fjerne rus fra samfunnet, er det svært få muligheter til å få hjelp med et narkotikaproblem i Norge. Hvis du i dag møter på politiet og innrømmer rusavhengighet, vil de ransake deg, bøtelegge deg om mulig, i tillegg til at du nok vil miste billappen om du har den.
Alt dette vil bidra til å gjøre livet enda vanskeligere, og rusen kommer bare til å friste enda mer. Med andre ord så er det eneste politiet gjør, å straffe. Det er det eneste de vet. Når NNPF er høringsinstans i narkotikapolitiske spørsmål, kommer de selvfølgelig bare til å ta opp det samme, verste aspektet med ruskulturen – som de selv ubevisst forsterker. At de fikk så mye makt og oppmerksomhet under rusreformdebatten, er tragisk. Det burde ikke skje igjen.
Les også: Heltemodig innsats fra Politiet i helgen: – Krigen mot narkotika er vunnet
For samfunnet eller for seg selv?
Av disse grunnene har jeg begynt å tvile på hvorfor politiet står på så hardt for å bekjempe ruskriminalitet. Er det for et bedre samfunn, eller er det for dem selv? Det er jo arbeidsplassen deres, og budsjettet blir beregnet ut ifra hvor mye rusmidler de konfiskerer. For mange er hele karrieren basert på ruskriminalitet. Det gjør det mye lettere for meg, og mest sannsynlig veldig mange andre, å forbinde politiet, men mest NNPF, med noen som har som mål å straffe for egen vinning – på bekostning av mennesker som trenger hjelp. Når jeg ser politiet på gata nå, har jeg lyst til å vise dem fingeren, ikke heie på dem for det gode arbeidet de faktisk gjør på så mange andre arenaer. Det gjør meg veldig trist.
Politiet som etat har ingenting å si angående spørsmålet om rus burde være ulovlig, avkriminalisert eller hva enn det måtte være. At rolleblandingen mellom NNPF og politiet har blitt så sterk, er et stort problem. Ikke bare for den offentlige debatten, men også for demokratiet. Det burde få større konsekvenser for de involverte enn det har gjort til nå.
Forfatteren er sentralstyremedlem i foreningen Tryggere Ungdom. Innlegget ble først publisert på Jeune.no – debattsiden for unge.
