På Coachella-festivalen i fjor sommer erklærte pop-fenomenet Charli xcx at dette var «Joachim Trier summer». De fleste skjønte neppe hva hun sa, mens nordmenn tenkte at «man skal høre mye før ørene faller av».
Joachim Triers nye film «Affeksjonsverdi» mottok også Cannes-festivalens lengste stående ovasjon, på hele 19 minutter. Den ble også tildelt Grand prix. Da betyr det mindre at filmen fikk slakt i Morgenbladet, av kulturredaktør Bernhard Ellefsen. Han er kanskje en tungvekter i Norge, ikke internasjonalt. Det er derimot Trier, som med årets Oscar for beste internasjonale film virkelig tok steget inn i det absolutte elitesjiktet. «Affeksjonsverdi» ble også den første norske filmen som har vunnet en Bafta og vant alle fem topprisene, inkludert beste film, under European Film Awards.
Vi har sett det komme lenge. Den forrige filmen, «Verdens verste menneske», ble i 2022 nominert til Gullpalmen i Cannes og Oscar-nominert for beste internasjonale film og beste originalmanus. I Cannes stakk dessuten Renate Reinsve av som første nordmann med prisen for beste kvinnelige hovedrolle, kort tid etter at hun hadde bestemt seg for å legge opp for å bli snekker. Det er altså effekten en telefon fra Joachim Trier kan ha på en norsk skuespillerkarriere.
Trier er mannen (sammen med manusforfatter Eskil Vogt) bak flere av de mest kritikerroste og suksessfulle norske filmene etter at han debuterte i 2006 med «Reprise». Trier har mottatt seks Amandapriser og fem Kanonpriser for regi og manus, i tillegg til Filmkritikerprisen fire ganger. Han var dessuten den første norske mottaker av Nordisk råds filmpris. Dette betyr at Trier akkurat nå er den norske filmskaperen med flest muligheter og momentum.
Mulighetene for en (stor) internasjonal filmkarriere er med andre ord gode. Det betyr gode vilkår i forhandlinger med norske produsenter. Sist gang reagerte flere da «Affeksjonsverdi» fikk rekordstor støtte på over 20 millioner kroner, innvilget på grunnlag av et såkalt treatment – en kortere beskrivelse av historie og struktur – og ikke et ferdig manus, slik regelverket krever. NFI svarte at det ikke er uvanlig med slike unntak. Men vi vet alle at ingen andre enn Trier ville fått så mye nærmest på automatikk. Ingen er imidlertid sure for det (ok, vi vet kanskje om én).
Når norsk filmhistorie skal oppsummeres, gir det nå mening å snakke om «de to store»: Joachim Trier og Liv Ullmann. Og Trier er ennå «bare» 52 år.
