Disse er nominert til Årets utstilling 2020

«En samling blir til» på Nasjonalmuseet

Lansert som den store, viktige sommerutstillingen til Nasjonalmuseet, levde «En samling blir til» virkelig opp til forventningene som følger med når Norges viktigste kunstinstitusjon produserer.

Nærmest som et tilsvar på en ulmende debatt om gjennomsiktighet i museets virke, gav den allmennheten et unikt og ufiltrert innsyn i kjøpsprosesser, kuratoriske arbeid, vedlikehold og balanseganger. I tillegg til alt dette var det rett og slett et bunnsolid knippe kunstverk som ble presentert – vakkert montert, og det i Sverre Fehns nydelige tilbygg på Arkitekturmuseet.

Utstillingen tok utgangspunkt i museets innkjøp i 2019, og cirka 130 av de mange hundre innkjøpene var vist frem. Blant dem kunne man finne sterke verk av blant annet Ahmed Umar, Frida Orupabo, Ida Ekblad og Maria Pasenau. Likevel var det bredden og dynamikken som gjorde størst inntrykk: Alle museets avdelinger var samlet, likestilt og presentert opp mot hverandre. Dette gav både nye perspektiver, sammenstillinger og virket å bryte ned gamle hierarkier.

«Erlend Leirdal» på Kunstnerforbundet

Utstillingen «Heime» ble i februar presentert som en av Kunstnerforbundets mange (og solide) trippelutstillinger. Denne gangen skar Erlend Leirdals avdeling likevel umiddelbart igjennom som et høydepunkt. I retrospekt står den også igjen som en av årets beste.

Subjekts anmelder mente at utstillingen inneholdt «en overflod av historiefortelling, melankoli, politisk aktivisme og umiddelbar kunstnerisk formidling.» De presenterte verkene ble også beskrevet som rene, enkle og nærmest minimale i sin umiddelbare fremtoning, men ved nærmere ettersyn fremstår de som både taktile og med en varm og personlig utstråling. Man kunne nesten føle kunstnerens verktøyføring, det være seg med fil eller motorsag.

Utstillingen utforsket skjæringspunkt mellom minner og materialer, det minimale og det personlige, samt melankoli og humor. Den fremstod lettlest, sår og varm, selv i en minimalistisk og kontemporær presentasjon. Det er ingen liten prestasjon.

«Før og etter solnedgang» på Trondheim kunstmuseum

Utstillingen «Før og etter solnedgang» består av 30 år med malerier av den enestående maleren Leonard Rickhard.

Trondheim kunstmuseum har en tendens til å sette opp jevnt over gode retrospektive utstillinger, og her kommer Rickhards melankolske og kalde fargepalett virkelig til sin rett. 

Denne utstillingen var som skapt for å stå på Trondheim kunstmuseum, Rickhard har til og med malt og formet rammene så de går i dialog med de romlige kvalitetene i museet på en slående måte.

Subjekts anmelder konkluderte med at dette var en utstilling enhver kan fortape seg i: «De gjenkjennelige elementene i bildene, og det barnlige blikket, gjør at utstillingen ikke bare passer til det gjengse museumspublikummet, men også til den krigsinteresserte eldre mannen, hipsteren som elsker indiefilmens estetikk, og barnet som ikke klarer å sitte i ro.»

«No no nse nse» på Kunsthall Trondheim

«No no nse nse» var den finske kunstneren Jenna Sutelas første solopresentasjon i en større kunstinstitusjon, kuratert av direktør Stefanie Hessler og assisterende kurator Kathrine Elise Pedersen på Kunsthall Trondheim, og ifølge Subjekts lesere nok ikke den siste!

«Hvordan min mobiltelefon, en intelligent slimsopp, og et magma-fylt glass-hode henger sammen er vanskelig å forstå, men det er likevel fascinerende hvordan Sutelas kunst illustrerer hvordan informasjon i dagens samfunn ved hjelp av teknologi kan bevege seg på få sekunder fra en slimsopp til et skjermbilde på en mobiltelefon», skrev Subjekts anmelder om utstillingen.

Sutelas utstilling ble på sosiale medier kjennetegnet av dens karakteristiske magma-hoder. Det som nok lokket mange som et estetisk ‘throwback’ til lavalamper fikk allikevel en dypere resonans da utstillingen og dens akkompagnerende app, “I, Magma”, var vellykket i sin formidling av hvordan «informasjonen» inne i hvert magma-hode var både unik og eksistensiell.

«The Nordic Chapter» på Fotogalleriet og Oslo kunstforening

Under sitt professorat ved Kunsthøgskolen i Oslo ble den marokkanske kunstneren Bouchra Khalili kontaktet av tre forskjellige kunstinstitusjoner som ønsket å samarbeide med henne. Hun foreslo at Oslo kunstforening, Fotogalleriet og kunstprodusenten Transcultural Arts Production (Trap) slo sammen ressursene for å lage én felles utstilling. Det resulterte i litt av en begivenhet.

Gjennom sine to avdelinger tok utstillingen «The Nordic Chapter» opp dagsaktuelle temaer som motstandskamp, antikolonialisme og representasjon.

«Den fremstår umiddelbart kraftfull, og som enkelt legger frem en scenografi det er lett å leve seg inn i og å bli berørt av. Samtidig fremmer den muligheten til å grave seg dypt ned i både historie, poesi og komplekse moralske problemstillinger», skrev Subjekts anmelder da utstillingen åpnet tidligere i år.

Utstillingen utmerket seg med en usedvanlig poetisk og balansert tilnærming til såre, politiske tematikker, samtidig som kjernetematikkene forble klare og poengterte. Å kombinere det vakre og det viktige er ingen lett oppgave, og den løses sjeldent så godt som i denne utstillingen.

«Roseslottet» på Frognerseteren

Vebjørn Sand har bygget isbroer i Antarktis, trollslott og den enorme keplerstjernen ved Gardemoen, men «Roseslottet» er likevel hans hittil største og mest ambisiøse prosjekt.

Og få har lagt like mye risiko i en kunstutstilling.

«Roseslottet», plassert på toppen av Frognerseteren i Oslo, markerer at det i 2020 er 80 år siden Norge ble angrepet i 1940, og 75 år siden frighøringen. Den vitale kunstinstallasjonen er dessuten et pedagogisk prosjekt som har til formål å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft.

Gjennom et konseptuelt og makeløst univers formidler Vebjørn Sand verdier som i 2020 utfordres fra flere kanter.

Vebjørn Sand kjemper ikke for kunstens frihet denne gangen. Denne gangen underlegger han seg historiene han ønsker å formidle. Han bruker kunst som verktøy for å formidle andre historier. Maleriene får funksjonen den hadde før fotografiet, som dokumentasjon, og gir oss en vakker og unik inngang til å reflektere ved historiene «Roseslottet» formidler, noe som gjør hele installasjonen til et komplett, pedagogisk univers – så vel som dyktig og gjennomført.