Disse er nominert til Årets scenekunst

«Bestialitetens historie» i regi av Ivica Buljan på Det norske teatret

Det var mye tiltalende ved prosjektet «Bestialitetens historie» (2020).

Stykket regisseres av selveste Ivica Buljan, den kroatiske regissøren som regnes som blant kontinentets mest sentrale, og kildematerialet er Jens Bjørneboe sitt hovedverk.

Det var derfor store forhåpninger knyttet til oppsetningen av «Kruttårnet» (1956), andre bok i Bjørneboes trilogi, men resultatet var alt annet enn vi forventet oss. Sex, punk, vodka og bråk. Her hyles det, det onaneres, lemlestes og humoren er går tidvis over i det pubertalt banale.

Buljan følger altså ingen oppskrift på godt teater. Det krever virkelig folk med kultur for å mestre noe slikt, og det fullbyrdes med glans. «Bestialitetens historie» var ikke bare på en av årets beste forestillinger, men kanskje også den mest nyskapende.

«Duels» i regi av Damien Jalet, Erna Omarsdottir og Nagelhus Schia på Vigelandmuseet

I en kort periode før koronapandemien inntraff, pendlet stjernekoreografen Damien Jalet mellom Hollywood og Oslo. Han var nemlig aktuell med Madonnas «Madame X»-turné på den ene siden (av Atlanterhavet), og med danseoppsetningen «Duels» i Oslo på den andre.

«Duels» ble utsolgt ganger syv. De heldige få fikk oppleve Jalet, som sammen med den islandske dansekunstneren Erna Omarsdottir, hennes kompani Iceland Dance Company og det norske dansekompaniet Nagelhus Schia Productions fremførte en makeløs vandreforestilling i Vigelandmuseets ærverdige lokaler.

Den sjeldne opplevelsen – bestående av slående talent, banebrytende koreografi og Vigelands udødelige skulpturer som scenografi – er umulig å glemme. Skulpturene ble imitert, utfordret og beveget, og som den aller gjeveste kunsten åpnet «Duels» opp en helt ny verden. I rom etter rom.

«Et dukkehjem» i regi av Mattis Herman Nyquist på Nationaltheateret

Det er godt over hundre år siden Nora sjokkerte ved å forlate mann og barn, og sjokkfaktoren har bleknet da hun har gjort det utallige ganger siden.

Det er med andre ord vanskelig å gjøre Henrik Ibsens mest spilte stykke, «Et dukkehjem» (1879), nytt og farlig igjen.

Stjerneskuddet Mattis Herman Nyquist klarer mot alle odds å gjøre nettopp det. Ved tilsynelatende enkle, men like fullt geniale grep moderniseres Ibsens klassiker. Dramatikeren mente selv at stykket ikke handlet om kvinnekamp, men «menneskekampen».

Samme tilnærming ser det ut til at ensemblet har hatt, da dette er en nyansert og gjenkjennbar oppsetning av et bekmørkt samlivsdrama. Med sin Ibsen-tolkning innlemmes Nyquist i en klubb nykommere flest knapt tør å drømme om.

Med «Et dukkehjem» (2020) beviser Nyquist at han er blitt en av landets viktigste regissører, på linje med gjeve kunstnere som Kjersti Horn og Peer Perez Øian.

«Solaris» i regi av Peer Perez Øian på Det norske teateret

Ane Dahl Torp faller ned fra himmelen og ned i Solarishavet. Slik starter et av de mest forunderlige stykkene vi har sett på lang tid.

Regissør Peer Perez Øian gjenbesøker på mange måter sitt Hedda-vinnende prosjekt «Solaris korrigert» (2015), det er nemlig ikke bare tittel som samspiller. Han gjenforener et vinnende lag for å skape et krysningspunkt mellom en drøm, død og oppstandelse.

En mer gjennomført og solid oppsetning vil være vanskelig å oppdrive, ettersom dette er så vanntett som det er mulig å bli.

Manuset byr på filosofiske problemstillinger som både møtes med ærefrykt og ironi. Og psykologi har knapt blitt mer latterliggjort siden Lars von Triers «Antichrist» (2009), som forøvrig ble dramatisert av Peer Perez Øian i 2013, og i settingen kjennes det riktig.

Regi og skuespill imponerer stort, men faller likevel i skyggen av det som utvilsomt er årets vakreste scenebilde. Sitt eget stykke, altså.

«03:08:38 Tilstander av unntak» i regi av Tore Vagn Lid på Vega Scene og Det vestnorske teateret

Det er ingen skuespillere på scenen, ikke i tradisjonell forstand.

Skuespillerne er erstattet med scenearbeidere som opererer et avlangt bord hvor stykket skal foregå. «03:08:38 Tilstander av unntak» (2019) er en oppsetning av grusomhetene som forekom 22. juli 2011. Her er scenebildet i fokus, et hjemmesnekret uttrykk skrellet for estetisk verdi.

Og i et slikt enkelt uttrykk oppstår noe av det mest intrikate vi har sett på en scene i år. Forestillingen tilbyr en renskåret og ærlig gjennomgang av terroren som krevde 77 liv, og er en av de til nå mest respektable kunstneriske tolkningene av det urettmessige begått av Anders Behring Breivik. Stykket, av Transiteatret, ble først fremført i Bergen i juni 2019, og i 2020 ble sceneversjonen vist på Det vestnorske teateret i Bergen og på Vega scene i Oslo.

«+-» i regi av Corentin JPM Leven på Black Box

Den franske kunstneren Corentin JPM Leven er kjent for å leke med form og uttrykk. Med forestillingen «+-» (2020) entrer han teaterscenen hvor han forteller sin egen sykdomshistorie gjennom virkningsfull koreografi.

Stykket lener seg i stor grad på det ytre, da det kun er noen få avbrekk med korte monologer, og i den anledning er det umulig å komme utenom Ann Mirjam Vaikla sublime scenografi, som åpner seg for oss gjennom finurlige sceneskifter.

Marianna Sangita A. Røes lydbilde står vel så sterkt og lydteknikerne får også lekt seg. Enkeltelementene er alle så mektige at de fyller et eventuelt fravær av tekst.

«+-» ligger et sted i mellom tradisjonelt teater og dans, men først og fremst er dette stilsikker kunst.