Fem nominerte til Subjekts hederspris

Dana Manouchehri

Tidligere i år landet norske Dana Manouchehri i Paris hvor en stor politieskorte tok henne imot.

For sammen med fire profilerte franske kvinner, stilte hun opp på forsiden av det franske stormagasinet Le Figaro Magazine, i et oppslag om kvinner som motkjemper den radikale islamismen.

Manouchehri ble oppringt av magasinet etter at de ble gjort oppmerksom på hennes harde arbeid for sekularisme i Norge. Den store plattformen benyttet hun til å belyse henrettingen og terroren som i år har foregått i islamismens navn.

Iført stiletthæler og utringet kjole fronter Dana Manouchehri kampen mot islamisme. Hun er en retoriker av rang, og arbeider blant annet med å øke innvandrernes tillit til det norske samfunnet, og den andre veien likefullt.

Dana Manouchehri er generalsekretær for det som passende nok forkortes til Lim – likestilling, integrering og mangfold – en ikke-statlig organisasjon som arbeider mot islamisme i Norge, og for demokrati og likestilling, integrering og mangfold.

De fem Khio-studentene

Det har stormet rundt Kunsthøgskolen i Oslo etter sommerens store rasismedebatter. 137 studenter signerte blant annet et opprop som krevde av Khio-rektor Måns Wrange å ta «den strukturelle rasismen» ved Kunsthøgskolen til livs, og krevde nå «avkolonisering» av pensumlitteraturen, for så å erstatte dette med det kritikerne kaller for pseudovitenskap.

En mindre gruppe studenter, bestående av Magnus Vanebo, Andrea Veiden, Vebjørn Pedersen, Iris April Andresen og Elias Kallestein, har påpekt hvordan dette bryter med prinsipper om kunstnerisk frihet.

Å mene mot mobben og majoriteten er en modig øvelse. Og det har ikke bare vært populært. Utfordringen av kravene om å få såkalt skeiv teori og obligatorisk representasjon av minoriteter i alle ledd på Kunsthøgskolen har ført med seg hets, sjikane, scenenekt og verre.

De fem Khio-studentene frykter en ideologisering og politisering av fritt akademia. Argumentene er ikke dårlige. Kunsten skal være fri, og det innebærer rom til å utøve kunstnerskap og kritikk i alle retninger. Kunsten bør ikke være pliktet til å følge moralsk eller politisk aktivisme i sin tid. En kunsthøyskole bør etterstrebe undervisning i åpen refleksjon, ikke formgivende ideologi. De fem Khio-studentene slår et prinsipielt slag for en sak som egentlig angår oss alle.

Jérémie McGowan

I mars kunne Subjekt rapportere at den radikale museumsdirektøren Jérémie McGowan hadde blitt avløst stillingen sin. Avløsningen kom fra hans overordnede styre på Nordnorsk kunstmuseum.

Han fikk 36 timer på seg til å pakke sammen og forlate kontoret for godt. Begrunnelsen fikk han ikke.

I henhold til kontrakten var det egentlig ingenting galt ved dette. Jérémie McGowan satt allerede på overtid.

Likevel skulle det vise seg å være starten på en av årets største kunstdebatter. For få timer senere var ansatte på Nordnorsk kunstmuseum i gang med protestene. De grupperte seg, markerte seg i spaltene, sendte inn klager til styret og krevde av styrelederen å gå. Flere av styremedlemmene trakk seg i protest.

Også i pressen begynte kommentatorene å engasjere seg for Jérémie McGowan. I Subjekt mente kommentator Ina Gravem Johansen at avløsningen minnet om et kupp muliggjort av koronakrisen. Flere krevde en skikkelig begrunnelse, og tvang frem en debatt om kunst og ledelse.

Alt sammen baserer seg på én ting, nemlig at Jérémie McGowan var en likt leder. I de ansattes klage til styret trekkes McGowans ledelse frem som inkluderende og nytenkende.

Klaus Mäkelä

I år åpnet Oslo-filharmonien sitt 101. konsertår med en 24-åring på podiet.

Allerede før påtroppingen fikk Klaus Mäkelä forlenget kontrakt som sjefsdirigent til totalt syv år.

Forventningene var skyhøye, men den unge, finske maestroen innfridde – og vel så det. NRKs musikkanmelder, Eivind Sandvik, trakk ham frem som det største dirigenttalentet han hadde opplevd i sine over 20 år i bransjen og som anmelder av klassisk musikk.

Og Mäkelä har en viktig jobb foran seg. Han skal gjøre klassisk musikk kult igjen, og mangfoldiggjøre publikum i salen.

Med Mäkelä som sjefsdirifent for Oslo-filharmonien, har vi ikke bare fått en dirigent i verdensklasse, men også en god formidler og publikumsvenn. Ikke minst også Norges best kledde mann.

Finnens entusiasme smitter, og at han vektlegger viktigheten av å fremføre ny musikk, lover godt for samtidsmusikken.

Klaus Mäkelä nomineres for sitt genuine engasjement for klassisk musikk og for å sette en ny gullstandard.

Magnus Boyd

Den 30. september i år demonstrerte lys- og lydteknikere foran Stortinget mens de trillet flightcaser foran seg.

Det viste seg å bli kanskje årets aller vakreste demonstrasjon.

Og det er kanskje ikke så rart. Demonstrantene var profesjonelle arrangører fra kulturlivet – lyd- og sceneteknikere – som krevde bedre rettigheter i regjeringens tiltak for å slå ned koronapandemien.

Lyd- og lysteknikere er nemlig flest på frilanskontrakt, og stadig flere i det norske arbeidslivet blir selvstendig næringsdrivende. Noen må kjempe frem arbeiderrettighetene også her.

Det er nettopp det Magnus Boyd, først nesten alene, arrangerte.

Han foreslo å gjøre den internasjonale lyskampanjen #RedAlert norsk, og fikk med seg flere av Norges største kulturinstitusjoner på laget. Presis klokken åtte samme kveld lyste kulturbygg og konsertarenaer opp i flomrødt landet rundt. Munchmuseet, Operaen, Nationaltheatret, Oslo spektrum Grieghallen var bare noen institusjoner som viste solidaritet med landets frilansere innenfor kulturlivet.

Boyd turnerer vanligvis med band som Opeth og Dimmu Borgir, og stod i fare for å miste hele livsgrunnlaget 1. november, da regjeringens midlertidige frilansstøtteordning skulle ta slutt. På grunn av Boyd og andre pådrivere ble frilansstøtten utvidet ut året 2020 og inn i 2021.

Magnus Boyd var en sentral stemme for å øke bevisstheten rundt frilansarbeidere i kulturbransjen. Hans engasjement har økt sjansen for at kulturbransjen har en jobb å komme tilbake til når pandemien er under kontroll.