Carsten Höllers utstilling på Henie Onstad Sanatorium er en opplevelse i kontrast med hva vi blir lovet

Mye effort, lite følelser.

Den tysk-belgiske kunstneren Carsten Höller (56) er kjemisk økolog med en doktorgrad i fytopatologi. Vi vet ikke hva det vil si, men det er interessant med en doktors innfalsvinkel til kunsten. Dog betyr det ikke nødvendigvis at Höllers kunst oppleves som noe særlig fantastisk, selv om den nye utstilingen på Henie Onstad «Sanatorium» utvilsomt er spektakulær.

CARSTEN HÖLLER HAR har i følge Henie Onstad Kunstsenter markert seg som en av verdens mest særegne og gåtefulle medisinske forskere de siste 20 årene. Gjennom «arkitektoniske inngrep», roterende senger, blinkende lysvegger eller hans velkjente sklie-installasjoner, kan Höllers kunst betraktes som forslag til radikalt annerledes måter å eksistere i verden på.

Fra taket drypper blå og hvite kapsler, som til slutt samles i en haug. Vi svelger en og kjenner på følelsen av skuffelse. (Foto: Danby Choi)

Vi forventer en slags behandling på vei inn. Publikum skal for anledningen være pasienter, og inviteres inn i et sanatorium, som Henie Onstad Kunstsenter for anledningen har valgt å kalle seg — også som en referanse til at Høvikodden pleide å være et sted for tuberkulose-rammede en gang i tida.

I resepsjonen betaler vi en tredjedel mer enn hva det kostet å se Henie Onstads forrige (flotte) utstillinger, Irma Salo Jæger og «Myths of Marble», og forventer kanskje også å oppleve noe stort. «Carsten Höller» er markedsført som litt av en berg- og dalbane for kunstinteresserte.

FØRST BLIR VI ikke bare opplyst om en rekke sikkerhetsrutiner, men nærmest advart mot en rekke kunstattraksjoner. Det blir et slags tema gjennom utstillingen; du skal ikke se visse attraksjoner hvis du har det ene eller det andre. Du skal ikke svømme hvis du er syk, se «Light Wall» hvis du har epilepsi, fly hvis du har høydeskrekk og så videre. På den måten er utstillingen faktisk ganske ekskluderende. Inngangen er tross alt en sklie fra taket og ned på utsiden av bygget.

Selv skriver Henie Onstad i skrivet som følger med utstillingen at utstillingen skal betraktes som et sted for usikkerhet og tvil så vel som for rehabilitering og restitusjon.

Carsten Höller-utstillingen er utstyrt med en rekke sikkerhetsvakter. De fleste attraksjonene innledes med en sikkerhetsrutine. Det gir, men for det meste tar fra opplevelsen. (Foto: Danby Choi).

PÅ VEI INN i det ugjenkjennelige utstillingslokalet blir vi spurt av dørvakten om vi skal fly. Hvorfor ikke. Vi henter ut en kølapp, en slik man henter ut hos gamle legekontorer for å vente i kø.

Derfra blir vi sendt gjennom «No Decission Corridor». Et arkitektonisk verk, en mørkbelagt metallkorridor i oppoverbakke, som skal «ta pasientene med på en kronglete og uventet rute på utsiden av Henie Onstad Sanatoriums utstillingsarealer, som ender opp på taket». Den minner oss på hvor avhengige vi er av synet, om ikke bare lommelykten på en iPhone.

– Dere skulle vel fly? Snu, dere skulle inn til høyre, sier en sikkerhetsvakt, som vi møter på toppen.

På akkurat denne måten fungerer verket «No Decission Corridor» som en mislykket suksess. Vi valgte egentlig ikke å gå feil, det var snakk om dårlig arkitektur. God byggekunst forteller oss hvor vi skal uten å måtte snu. Men vi ble da i det minste forvirret, om det i det hele tatt var etterstrebet.

Vi snur og velger høyre denne gangen, og ender opp på et tak. Der svever to, noen meter over bakken, stroppet til sikkerhetsbelter og en roterende arm. En annen sikkerhetsvakt tar frem to sett med seler og skal fortelle oss om attraksjonen, men det ser egentlig ikke noe gøy ut, så vi dropper det.

Vi skal selvfølgelig ikke anmelde denne attraksjonen, kanskje skjer det noe med deg når du henger der. Trolig. Men fader, for et ork. Vi valgte bare å se på. Ned igjen og til venstre denne gangen.

Carsten Höllers verk «Two Flying Machines» er plassert på taket av Henie Onstad «Sanatorium» og gir «pasientene» muligheten til å simulere flyving. (Foto: Danby Choi).

Så blir vi tvunget ned Carsten Höllers kjente sklie. Det er inngangen til utstillingen, og heter «Healing Slide». Den er visstnok ment å helbrede oss fra visshet og sikkerhet. Videre heter det at Höllers sklier har flere «personligheter»; de er kunstverk så vel som funksjonelle objekter, og gir oss en alternativ måte å reise på. Sklien produserer en følelse av tap av kontroll og en mulighet, slik doktoren selv sier, til å oppleve «en unik følelsesmessig tilstand et sted mellom behag og galskap». Haha, herregud, vi har da sklidd før. Og det er som regel mye morsommere når det ikke er rasjonalisert kunst som må introduseres av enda en rekke sikkerhetsrutiner.

MEN DENNE SKLIEN er fin, og den gir utvilsomt en ny innfallsvinkel til det å ankomme et utstillingslokale, selv om det likefullt kan føles banalt å skulle vekke frem følelser ved å spille på adrenalinet i mennesker.

«Som å skli, vet du» hadde vært en bedre visuell forklaring av hvordan det føles å skli gjennom «Healing Slide». Det er som å skli.

«Light Wall» av Carsten Höller på Henie Onstad «Sanatorium». (Foto: Danby Choi).

VI SKLIR NED ned til underetasjen, et sterilt «sanatorium» av lyskolber og sopp-skulpturer. Blå og hvite kapsler drypper fra taket, og lander i en haug av slike.

– Det er bare å forsyne seg, sier enda en sikkerhetsvakt.

Vi bes ta enda et valg. Hvorfor ikke. Eller hvorfor, egentlig. Eller hvorfor ikke.

En «drop» senere turer vi i Carsten Höllers tolkning av et sanatorium. Det er sterilt og futuristisk, med spektakulære lysverk og sykehussenger i bevegelse som tegner streker etter seg.

Soppene er ikke særlig imponerende som skulpturer. Men de er oppskjærte og viser innsiden av disse i et svært forstørret format. Kanskje de fungerer medisinvitenskapelig, men som kunstverk er de ytterst uinteressante for oss. De skal være av typen fluesopp, men blir ikke særlig fine i restene av det grønne lyset som de andre lysverkene etterlater seg. Det grønne lyset gjør den glinsende, giftige rødfargen blass.

«Two Roaming Beds» av den tysk-belgiske kunstneren Carsten Höller (56). Henie Onstad «Sanatorium» tilbyr «pasientene» å overnatte i de bevegende sengene som tegner streker etter seg. (Foto: Danby Choi).

Så mye effort, så lite følelser
Det er noe svært tiltalende med de blinkende lyskolbene. De er kalde og sterile, symmetriske og store. Herlig komponert, men lite utover det.

Utstillingen består av få, men spektakulære og omfattende verk i store formater. En favoritt er «Light Wall», en vegg utstyrt med en grid med lyspærer som blinker av og på i en sterk frekvens. Vi «møter veggen» og ender med å måtte evakuere. Det er ikke særlig behagelig, men en rå opplevelse. Litt av en lysproduksjon, som vi gjerne skulle sett mer av i utelivet.

På vei inn ble vi advart mot mange sterke opplevelser. Det er både ekskluderende og forventningsfullt. I det hele tatt virker det som om Carsten Höller-utstillingen legger mye effort i at vi som betraktere skal oppleve noe stort. Og forholdsutregningen fører til at våre faktiske følelser kontrasterer med opplevelsene vi blir lovet.

Men i det minste er Henie Onstad Kunstsenter blitt et stilsikkert sanatorium.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.