Perfeksjonert, poetisk fotografi

Catherine Opies retrospektive utstilling på Henie Onstad Kunstsenter er dessverre til tider litt kjedelig. Den er god – bare ikke fantastisk.

Henie Onstad Kunstsenter åpnet i går høstens store utstilling, «Et øye med verden», av den amerikanske fotokunstneren Catherine Opie. Med denne er kunstsenteret det første i Europa som presenterer en retrospektiv utstilling med kunstneren, som har gjort seg kjent gjennom sine studier av menneskelige forhold, samfunn, identitet og kulturelle landskap.

Den Los Angeles-baserte fotografen er, i rekken av andre store navn Henie Onstad har vist, svært internasjonalt anerkjent.

Opie ble født i 1961 i Ohio i USA, har kunstutdannelse fra San Fransisco Art Institute og Calarts i Santa Clarita, og har siden endt utdanning arbeidet med fotomediet — gjennom blant annet portretter av lesbisk identitet, dragpersoner, transeksuelle, seg selv og amerikanske High School-fotballspillere.

Fra venstre: Henie Onstads kommunikasjonssjef Gunnhild Varvin, direktør Tone Hansen, Catherine Opie og kurator Ana María Bresciani. (Foto: Live Drønen)                                                                                                                                                                                                              ‘

Kjønn og identitet

Det første man møter når man går inn i utstillingen er serien «Being and Having» fra 1991. Her har Opie fått et knippe av sine lesbiske venner til å posere foran kamera med påklistret skjegg og barter. Foran en gul bakgrunn står noen av dem med solbriller på, ei har en røyk i munnen, og alle poserer maskulint. De ser ut som menn.

Opie stiller spørsmål rundt kjønn og identitet, men også om etnisitet og alder. Som en utforskning av portrettet, og dets betydning i samfunnet til alle tider, ikke bare som ikon og bilde, men som roller vi tar på oss, er serien sterk, og fremmer en type omsorg for de som er portrettert.

Denne serien — sammen med en annen ved navn«Portraits» (1993-1997) — gjorde Opie kjent, og allerede her viser kunstneren en sjelden beherskelse av fotografiet. Det er noe ved Opies foto som fremstår perfeksjonert, uten at man trenger å ha den samme tekniske kjennskapen til mediet som henne for å se det. Alle detaljene er nøye satt sammen, og hun forteller selv hvordan hun alltid arbeider møysommelig og ofte bruker lang tid på et bilde.

Fra serien » Portraits». (Foto: Danby Choi)                                                                                                                                                                                                   ‘

Grell estetikk

Opie er interessert i maleri. I serien «Portraits» trekker hun paralleller til kunsthistoriens portretter i komposisjon og fargebruk. Blant annet er dragpersoner og transseksuelle som blir portrettert stilt opp som renessanse-portretter. Estetikken er grell — ja, den er til tider rett og slett stygg, men det finns mye god kunst som ikke nødvendigvis er vakker.

Portrettene har flere lag med mening, som er interessant nok, men de gir ikke helt den store kunstopplevelsen. Også her er det mest imponerende den tekniske beherskelsen og verkenes historikk som viktige for en minoritet, både i sin tid og i dag.

Fra serien «Freeways» av Catherine Opie. (Foto: Live Drønen)                                                                                                                                                                                                             ‘

Den amerikanske drømmen

Opie er allsidig i uttrykkene sine. I serien «Freeways» (1994) viser hun i motsetning til de fargerike portrettene små, sort-hvitt-fotografier som utforsker arkitekturen i nettopp amerikanske motorveier. Formene har noe poetisk over seg, den maskuline arkitekturen ser på et vis ensom ut. I tillegg til disse har hun også fotografert annen arkitektur, som i «Houses» (1995), som viser overklassehjem i Bel Air og Beverly Hills, og «Mini-malls» (1997) hvor kunstneren dokumenterer folketomme gater med fasadene til kjøpesentere i USA.

I «High School Football» (2007-2009) har Opie fotografert en serie portretter av gutter på High School som spiller amerikansk fotball, i tillegg til mer dokumentariske foto fra fotballkamper. Her, som i arkitekturseriene, fanger hun en bit amerikansk kultur, samtidig som hun tematiserer ideen om den maskuline fotballspilleren. Opie forteller at portrettene er svært regisserte – alt er gjennomtekt til ytterste detalj. Dette er kanskje den beste serien i hele utstillingen, og hvor Opies styrke kommer tydeligst fram.

Fra serien «High School Football» av Catherine Opie. (Foto: Live Drønen)                                                                                                                                                                                                             ‘

God kunst, men ingen stor kunstopplevelse

Som i mange fotoutstillinger i dag blir det åpenbare dratt frem: Hvordan aktualisere og presentere foto i en tid hvor fotoapparatet er i alles lommer? Det gjentas ofte til det kjedsommelige – fotoapparatet i telefonene våre har da vært en stund alles lommer nå (i alle fall føles det sånn for oss som har hatt det siden vi var 10). Opies verk er et eksempel på at ja – fotokunsten krever mer oppmerksomhet fra publikum i dag for å fremstå som relevant, og mer verdt å bruke tiden på enn de utallige fotografiene vi scroller forbi hver dag – og gir man den en slik oppmerksomhet så er det også åpenbart at fotografiske ferdigheter i dag fortsatt har en verdi, og at god fotokunst er god kunst.

Catherine Opie foran sitt selvportrett. (Foto: Danby Choi)

Når hele spekteret av Opies kunstnerskap skal vises bys vi på en rekke ulike uttrykk, og til tider svært ulik estetikk. Hvordan hun arbeider med farger, motiv og form varier, men det skinner i alle Opies verk igjennom en sterk refleksjon rundt og respekt for mediet hun arbeider med. Som hun selv sier når hun peker på et av portrettene i helfigur som hun selv har printet: «Jeg er opptatt av å være med på hele prosessen rundt det å skape et fotografi».

Henie Onstad viser en utstilling som dessverre til tider blir litt kjedelig. Vi blir servert god kunst, men ikke en enorm kunstopplevelse. I stedet for å ha noen stor slagkraft er utstillingen mer en rett linje av godt håndverk og interessante refleksjoner. Men er den verdt turen? Ja. Kurateringen er god, museets arkitektur er brukt på best mulig måte, og utstillingen er god – bare ikke fantastisk.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.

Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com