Han foretrekker gammel musikk, mener radioen undervurderer folks følelsesliv, og drikker cognac for å komme i modus. Litt som en bestefar, men Mathias Stubø har så vidt kommet i 20-årskrisen. Han lager 30 låtskisser om dagen og kunne gitt ut fire skiver i året hvis plateselskapet hadde tillatt det.
– Jeg liker 70- og 80-talls musikk mye bedre enn ny musikk, og noen ganger føles det som om det er en gammel sjel inni meg.
Stubø har på seg en sennepsfarget oversized cowboy-aktig skjorte og sitter bakoverlent i en kontorstol, mens han sipper av en glassflaske med Solo. Vi befinner oss i Oslo Records’ lokaler på Sagene. 22-åringen har en helt vanlig arbeidsdag i sitt omtrent tretten kvadrats lille studio. Akkurat nok plass til å boltre seg i, vegg til vegg med Maya Viks og Lars Vaulars studioer.
Stubø ble Ukas Urørt som 14-åring. Da han var 19 år ga han ut to album på ett år. Ung og lovende er bare fornavnet på denne mannen.
Han er vokst opp i en musikalsk familie av det jazzy slaget. Begge foreldrene er utøvende jazzmusikere, og den avdøde bestefaren, Thorgeir Stubø, regnes som en av Norges fremste gitarister gjennom tidende. Men det var likevel ikke den retninga Mathias selv skulle bevege seg i.
– Det var veldig mye snakk om musikk hele tiden, og ikke særlig mye rom for noe annet. Så det var egentlig naturlig for meg å finne en plass oppi det hele. Jeg prøvde å distansere meg litt fra familien min, og ville gjøre noe annet, og eksperimenterte derfor med elektronisk musikk. Jeg var veldig «obs» på at jeg ikke ville gå samme vei som foreldrene mine. Jeg skulle ikke drive med jazz, og på den måten var jeg vel noe rebelsk. Senere fant jeg ut at musikk var det beste i verden, og noe jeg måtte fortsette med.
«Jeg prøvde å distansere meg fra familien min, og ville ikke drive med jazz, så på den måten var jeg vel rebelsk»
Selv om man kanskje skulle tro det, så var det ikke familien som lærte Mathias å spille.
– Jeg vet ikke hvor det kom fra, jeg tror bare jeg lærte meg det selv. Jeg så jo at familien min spilte instrumenter, og så tror jeg bare jeg bare prøvde å herme etter dem. Men jeg har ikke øvd så fryktelig mye, jeg har bare gjort det jeg synes har vært gøy. På den måten lærer man nok fortere.
22-åringen forteller at han kjente på presset fra familien da han var yngre, men at han fort ga slipp på det.
– Fuck det, tenkte jeg. Hvis man presser barna sine til å gjøre noe, blir det ikke noe gøy. Men de har egentlig ikke presset meg til noe som helst. Frem til jeg var 14-15 år ville jeg bli fotballspiller, og det støttet foreldrene mine meg i, men da jeg skjønte at jeg kunne gjøre hva jeg ville, forstod jeg at det var musikk jeg ville holde på med.
I fjor ga bandet til Stubø, Proviant Audio, ut albumet Drift Days & Disco Nights. Det internasjonale tidsskriftet for elektronisk musikk DJ Mag skrev at albumet var bedre enn Daft Punks Random Access Memories. Stubø har druknet i gode kritikker de siste årene, men forteller at anmeldelser egentlig ikke er så viktige.
– Som artist må man prøve å distansere seg fra både god og dårlig kritikk. Jeg prøver å ikke ta det så mye innover meg. Man har en indre stemme som forteller hva en skal gjøre, og det er veldig viktig å høre på den. Jeg kan ikke la min egen musikk bli forkludret av andres meninger. Jeg ser folk som begynner å høre for mye på andre, og så blir man usikker, og gjør ting man ikke har lyst til. Musikken blir dårlig av det.
‹‹Jeg kan ikke la min egen musikk bli forkludret av andres meninger. Musikken blir dårlig av det.››
– Det verste er når man får god kritikk man ikke er enige i. Da blir man sånn ‹‹oi, men jeg har misforstått, kanskje jeg må gjøre det de sier››. Det er vanskelig å holde seg på jorda.
Mathias forteller at han produserer mer når han ikke tenker så mye over hva han gjør. Og dersom blir det for mye tenking, tar Mathias noen shots med Hennessy før han går i studio og jobber med nye skisser.
– Alkohol er et hjelpemiddel for å være mer ærlig. Alkoholen spør meg om hva jeg eeegentlig føler. «Hva har du egentlig lyst til å si?». Det kan nok ha noe med å gjøre at jeg er litt sjenert. En annen ting er at jeg kjenner utstyret jeg jobber med så godt at jeg kan låse meg litt fast i gamle vaner. Rus bryter ned reglene. Ofte ruser jeg meg i begynnelsen av en låt. Så lager jeg en A, B og eventuelt C-del, også gjør jeg ofte resten edru.
For multiinstrumentalisten er det å lage musikk som matematikk. Og han kan daglig produsere oppimot tretti låtskisser, men som regel er bare to av dem gode nok til å brukes videre.
– Hvis jeg lagde tretti låter i går, så husker jeg ikke noen av dem i dag. Men jeg hører at det er noe jeg har gjort og følt der og da. Over tid får man et forhold til materialet, og man skjønner hva som var bra ved det – og hva som ikke var det. Jeg tror at analyseringsprosessen må komme etter komponeringsprosessen. Hvis de blander seg inn i hverandre blir det vanskelig, synes jeg. Jeg kan ikke tenke gjennom hver detalj hele tiden.
«Hvis jeg lagde tretti låter i går, så husker jeg ikke noen av dem i dag. Men jeg hører at det er noe jeg har gjort og følt der og da.»
Akkurat nå lever tønsbergenseren kun av musikk, og det har han gjort siden han gikk ut av musikklinja i Sandefjord.
– Det har vært noen gode og dårlige perioder, men det har heldigvis akkurat gått rundt. Jeg kan ikke klage. For meg er det ikke så viktig med penger, så lenge jeg gjør det jeg har lyst til. Det er vel sånn med alle musikere; vi vil heller leve av musikken enn å ikke gjøre det. Jeg har aldri tenkt at jeg må skaffe meg en ekstrajobb bare for å kunne kjøpe meg ekstra ting, men det er jo kjipt når man ikke har råd til å kjøpe seg ordentlig mat og må leve på knekkebrød liksom. Det er kjipt som faen, men man kommer seg gjennom det.
– Tror du det vil bli vanskeligere å leve av musikk i framtida?
– Jeg tror egentlig ikke det. Det vil alltid være etterspørsel for musikk. Selv om platesjapper blir lagt ned, har folk behov for musikk. Bra musikk. Så jeg tror så lenge man gjør noe man selv synes er bra, er det noe andre vil synes er bra. DJ-ene tjener jo for eksempel veldig bra nå, i hvert fall de som lager egen musikk. Nå er det DJ-ene som er superstjernene og tjener mest.
Det blir stadig lettere å distribuere og spre musikken sin, gjennom mange ulike streamingtjenester, og på plattformer som for eksempel Soundcloud. Lett tilgjengelig software gjør også at hvem som helst kan sette seg foran laptopen sin og produsere musikk. Stubø synes det er positivt.
– Det er veldig lett for en person som aldri har gitt ut musikk å bare slippe en låt på Soundcloud, få masse spillejobber og tjene masse penger plutselig. Da blir det mer musikk og mer konkurranse, og jeg tror at over tid vil det bare være bra, for det vil skille de som er gode og de som ikke er så gode.
– Hvis du er en 13-åring som har talent, kan du likevel få ut musikken. Musikk er jo universelt. Du trenger ikke å ha utviklet språket ditt for å lage bra musikk. Kanskje er det bedre, fordi det blir enda mer ærlig. I min visjon og framtid, er det et fag som heter musikklaging på barneskolen, akkurat som tegning og maling. Alle har en Mac hver og sitter og lager musikk. Gi det 10-15 år, sier Stubø, som understreker at han synes at konkurranse er bra for bransjen.
– Det er jo sånn i alle markeder, at jo mer konkurranse det er, jo bedre blir produktet. Man må ta seg litt sammen. For et band som er superkjent, er det lett å slippe noe som er halvveis, fordi de vet at de vil tjene penger på det uansett. Nå er popmusikken såpass enkel og banal, at det kommer til å snu snart, tror jeg. Alt går i sirkler. Og det har kommet et punkt nå, Iggy Azeala med Fancy for eksempel, ett steg til i den retningen nå, så kommer det til å snu.
– Hvorfor?
– Det blir litt for enkelt for folk. Popmusikk som spilles på radioen, spilles så mange ganger, at man kommer til å like det uansett. Før eller siden blir man hjernevasket til å like det. Radioen undervurderer folk. Folk har ikke bare det følelsesregisteret. Jeg tror nok at man hadde vunnet på å lage mer kompleks musikk.
«Popmusikken som lages nå er såpass enkel og banal, og undervurderer folks følelsesliv. Det kommer til å snu snart.»
Når Stubø ikke er i studio eller spiller konserter på festivaler rundt om i landet, trakterer han DJ-spakene. Han digger å skape vibber på et utested.
– Det er gull verdt å få sjekke ut ting man nettopp har laget. Hvis man har jobbet i studio, og har gjort en låt nesten ferdig, kan man sjekke hvordan den fungerer på dansegulvet klokka ett på natta. Folk er veldig ærlige når de er ute på byen. Det er nesten psykologi, det å se hvordan folk reagerer på ei låt. Gidder de ikke danse, så gidder de ikke danse. Lager man ei låt som skal funke på dansegulvet og ingen danser, må man nok gjøre noe med den.
Som DJ liker han også at han får muligheten til å vise andre hva han selv hører på.
– Jeg hører på alt mulig, men jeg hører mye på hip-hop fra California. Madlib for eksempel. I tillegg til funk, disco og jazz. Jeg vokste opp med prog-rock, og da jeg var mellom 12 og 16 år, hørte jeg bare på det. Alt skulle være i skjeve takter, så det var veldig lærerikt og noe jeg fortsatt har med meg. Det er sært med folk som bare hører på en ting.
– Men når du lager ei låt, hvordan jobber du da?
– Det er forskjellig hver gang, men jeg må ha et utgangspunkt. Det kan være hva som helst. Hvis man ikke har noen referanser, er det vanskelig å starte. Ofte liker jeg å starte med en groove, en perfeksjonsrytme eller en tromme-groove, et gitarriff, eller bare en melodilinje. Etter det er det bare whatever og man gjør hva man føler for. Men som oftest starter jeg med trommer eller noe perkussivt først.
– Hvorfor trommer?
– Det kan ha noe med at jeg begynte å spille trommer først, og at det fortsatt er hovedinstrumentet mitt. Trommene er det viktigste i ei låt, synes jeg. Alt det andre er bare oppå i mitt hode. Du kan ha en dødsbra melodilinje, men hvis ikke grooven sitter, så kan du bare glemme det.
– Med utgangspunkt i det du har gjort til nå, hvor langt ønsker du å strekke karrieren din, hva er målet?
– Det er ikke noe mål. Det første albumet jeg ga ut, trodde jeg ikke kom til å få noe oppmerksomhet i det hele tatt. Det var bare flaks. Og jeg tenkte at jeg bare måtte gi ut mer. Nå holder jeg litt igjen. Jeg lager fortsatt fire-fem album på et år, men det er kanskje bare ett som kommer ut, eller ingen. Man kan jo ikke gi ut album hele tiden. Markedet tillater ikke det. Hvis det kommer ut et album hver måned, er det vanskelig å se verdien i hver enkelt låt. Plateselskapene rundt meg passer på det.
– Men du holder på med ny plate nå, eller flere kanskje?
– Nå er fokuset på en plate med Proviant Audio, men jeg holder jo på med flere prosjekter samtidig. Jeg har en Proviant Audio-mappe med kanskje to tusen låter, og prøver å plukke ut det beste, og over tid blir det til en plate. Problemet er ikke å lage tretten låter til et album, men å finne ting bare passer inn i hverandre, og som føles rett.
«Jeg har en Proviant Audio-mappe med kanskje to tusen låter. Problemet er ikke å lage tretten låter til et album, men å finne det som passer inn i hverandre, og som føles rett»
I oktober tar Stubø med seg gutta i Proviant Audio og stikker til Japan på turné med Maya Vik. Men han har egentlig ingen ambisjoner om å bli big der.
– Det er litt sånn «take it or leave it» for min del. Jeg lager bare musikk for å få det ut av systemet, jeg pusher det ikke på folk. Hvis det er noen andre som er interessert i det, er det kjempefint. Og hvis denne turnéen blir bra, gjør vi det kanskje på nytt.
‹‹Det er litt sånn take it or leave it for min del. Jeg lager bare musikk for å få det ut av systemet.››
– Jeg gleder meg veldig, men prøver å ha minst mulig forventninger. Jeg har i hvert fall bestemt meg for at jeg skal kjøpe mange spill, og helst en spillkonsoll som er fra før 1980. Bare en eller annen Sega eller en håndholdt liksom. Det er drømmen. Jeg er en skikkelig spillnerd.
– [I mangel på Sega- og spillkonsoll-kompetanse hos Subjekt, ble det ingen oppfølgingsspørsmål på tema.] Men Mathias, hvor er du egentlig om ti år?
– Aner ikke. Jeg tror kanskje jeg er på et eller annet sted i Sør-Asia og mediterer med noen buddhister. Neida. Forhåpentlig sitter jeg bare og lager musikk.
