Leder

Hver gang Helge Lurås nektes en plattform, vinner han

Når Resettredaktøren ser ut til å kunne mer om presseetikk enn de etablerte mediene, er det ikke rart at alternativene vokser. Men med Lurås’ inntog i den anstendige offentligheten, kommer også ansvaret: Benytt deg av tilsvarsretten, og på Resetts egne plattform. Det er på bortebane du virkelig kan imponere.

Som redaktør er jeg livredd for konsekvensene av no-platforming. Det kan virkelig ikke være den beste løsningen: Å la det være opp til den ene meningsmotstanderen i en debatt, hvorvidt den andre meningsmotstanderen skal få lov til å stille. Med denne logikken kommer ikke samfunnet særlig langt.

Min overbevisning er at det er i debatten at samfunnet utvikler seg. Intet samfunn er bedre enn sin egen offentlighet, som mange medievitere spøkefullt sier, men det er også blodig alvor. Dersom offentligheten ikke tør å diskutere det vanskelige, er det ikke rart at både falske og alternative medier vokser frem.

Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser argumentene om at den fremtredende hetsingen og hatretorikken i de alternative mediene vil føre til et hardere debattklima. Jeg ser også at dette kan lede til at marginaliserte grupper, som følger av dette, vil melde seg ut av den offentlige debatten.

Offentligheten er ingen lekeplass

Her vil jeg melde meg inn. Det er vår plikt som journalister å ivareta ytringsfriheten på best mulig måte, og som redaktører vil vi etter beste evne arbeide for det som etter våre forskjellige meninger tjener samfunnet. For meg er det dermed erfart og åpenbart, men ikke for alle, at offentligheten ikke er noen lekeplass, at den aldri har vært det, og at den heller aldri vil bli det.

Debatten om hvorvidt mediene skal tillate visse debatter og debattanter er passé. Fordi det heller minner om totalitære enn demokratiske regimer. Vi må heller diskutere hvordan man skal møte samfunnsdebattanter og bevegelser som kommer med problematiske meninger og holdninger.

Å føre dem bak lyset vil i beste fall fôre de alternative mediene, og med rett gi dem grunn til å innta offerrollen. De alternative mediene har vokst frem som et resultat av nettopp folkets mistillit til de etablerte mediene, og dersom målet er å utfordre dem, så må de inkluderes, og ikke ekskluderes, fra den redigerte offentligheten.

Slik gjør du det ikke

I mai kunne vi i Subjekt lansere et samarbeid med Nasjonalmuseet, hvor vi ble betalt for å arrangere en relevant kunstdebatt. Som vanlig stod vi hardt på vår journalistiske autonomi, og krevde å selv velge tematikk, case og øvrig innhold.

Vi lanserte debatten på Facebook: «Har kunsten blitt politisk korrekt?».

Under dette spørsmålet inviterte vi to mildt sagt kontroversielle kunstnere som «caser». Til felles hadde de at de på en eller annen måte følte seg, om ikke faktisk ble, utestengt fra den norske kunstscenen for sine meninger, og som eksempler på følgende konklusjon i en Fritt Ord-rapport fra 2014: Så mange som hver tredje norske kunstner mener at deres kunstneriske ytringsfrihet er berørt av «politisk korrekthet» i samfunnet.

Kunne selv den velutviklede kunstscenen, som så stolt, og ofte riktig, proklamerer at den beveger samfunnet med kunst som utfordrer vår anskuelse, være dominert av en venstreorientert politisk majoritet, som ikke tillot visse stemmer å delta i den kunstneriske offentligheten?

Vel, paneldebatten vår ble til slutt avlyst, etter en heftig omgang med forhåndsdebatt i sosiale medier. SoMe-debatten kan kokes ned til et innlegg som ble publisert i den humoristiske Facebookgruppa «Kulturmarxistisk Dank Meme Stash» – et forum for blodrøde comrades. (Her ble jeg medlem for mange år siden, fordi jeg en gang delte humoren deres, og kanskje fortsatt. Men jeg vet ikke lenger, fordi jeg har blitt blokkert.)

En av gruppas ledere oppfordret dens 850 medlemmer til å «unlike» Subjekt på Facebook, og å bombardere oss med 1 stjerne-vurderinger. Gruppas medlemmer gjorde som de ble bedt.

Nå er jo dette en runkering for de få, og medlemmene har selvfølgelig sin fulle rett til å gruppere seg lukket på Facebook, hvor de bare møter likesinnede, enige kamerater. Bare tenk hvor deilig det hadde vært å leve i et slikt diktatur! Men ikke fortell meg at det er her samfunnet utvikler seg. For et såpass illiberalt og udemokratisk forsøk på sensur har jeg aldri opplevd tidligere. Og dét helt uten å være i noen slags sjokktilstand over at unge, nyfrelste kommunister ikke ønsker å tillate sine meningsmotstandere en stemme – og til den grad at de vil kalle Subjekt, en arena for debatt, for sin fiende.

Deler av journalistutdanninga må, som jeg har sagt så mange ganger tidligere, bli en del av grunnskolen. For noen dager senere var paneldebatten avlyst, og til stor glede for Kulturmarxistisk Dank Meme Stash og likesinnede. Etter at en av paneldebattens største navn meldte avbud på grunn av noe viktigere som kom i veien, satte vår overordnede arrangør «foten ned»: Panelet stod ikke sterkt nok og «burde ikke gjennomføres.»

For meg som redaktør er dette symptomatisk for nettopp det vi tegner opp som farlige utviklingstrekk: Overredaksjonelle avgjørelser som hindrer fri debatt, eller bare paneldebatter og debattanter som må gå, av hensyn til noen andres krenkevern.

Hvordan, ikke hvem

Dette var mitt første møte med no-platforming, og jeg ble aldri helt overbevist.

Mitt andre møte er den pågående debatten i Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladet. Sistnevnte avis ytret på lederplass at man bør nekte hets en plattform. «Medierevisor» i Aftenposten, Anki Gerhardsen, kritiserte lederen for å være vag, i motsetning til hva en lederartikkel bør være, og for at den var i det totalitæres tjeneste.

Morgenbladets redaksjonssjef, Ivar A. Iversen, svarte med at de ikke er for no-platforming som prinsipp, og at de har publisert en rekke intervjuer med motstanderstemmer tidligere.

Stående applaus, for ytringsfrihet er jo en permanent vaksine. Nei, den må hele tiden vernes om, og Morgenbladets leder burde, som Anki Gerhardsen skriver, støttet Klassekampen helhjertet i sin gode begrunnelse for å invitere Helge Lurås til debatt: Å nekte meningsmotstandere en plattform gjør deg dum og sårbar, og vi må slutte å snakke om folk, og heller med folk.

Anstendig redigering av debatten er høyst nødvendig, som Ivar A. Iversen påpeker, men det betyr ikke at man i noen tilfeller skal tillate no-platforming. I så fall er spørsmålsordet hvilke, og neppe med gode svar. Spørsmålsordet må være hvordan.

Det er viktig å anerkjenne at ytringsfriheten ikke er absolutt – verken juridisk, presseetisk eller sosiologisk – og at dette stadig bør være oppe til forhandling i den offentlige sfæren. Derfor inviterer man både journalistenes og medienes meningsmotstandere til debatt, og det hele tiden. Men det ligger ikke dermed noen form for automatikk i at vi er enige med alle intervjuobjekter og caser som inviteres til debatt. Å trekke denne konklusjonen representerer et problematisk syn på mediene.

Ytringsfrihet på prøve

Pressen har ikke et politisk, men et demokratisk oppdrag. Derfor har det vært et mål å legge til rette for at alle samfunnslag skal få delta i den offentlige debatten.

Det fører nok med seg at en etablert offentlighet kjenner på at det begynner å bli «grumsete», men det er nettopp det som er prisen å betale for uenighetsfellesskapet, bedre kjent som demokratiet.

I debatter som disse, settes både demokrati og ytringsfrihet på prøve. Som en meningsbærende skribent kjenner jeg på frykten for å i fremtiden kanskje bli no-platformet. Med kontroversielle meninger publisert fra før av, og kommentarene som rant inn etter disse, vet jeg selv at mange der ute gjerne skulle hatt meg tiet.

Men dersom offentligheten skal være en offentlighet, så må man også inkludere de ytringene som faktisk svir. De som utfordrer etablissementet, «common sense», og de som noen ønsker å fjerne, sensurere eller boikotte.

Dette skriver jeg ikke for å verken legitimere Helge Lurås sin redigering, eller for å støtte hans teorier eller meninger, men for å anerkjenne at mine egne meninger ikke er overordnet hans, og en tro på at offentligheten er sted hvor fornuften til slutt vil seire.

Høyrepopulisme er en realitet

Ved å fjerne din meningsmotstanders ytringsfrihet får du ikke mer ytringsfrihet, men mindre. For ytringsfriheten er ikke din, men vår.

Derfor er det synd når samfunssdebattanter jeg respekterer, og har satt stor pris på, bruker sin deltakelse i offentligheten som gissel, ved å advare om en potensiell avgang fra offentligheten dersom meningsmotstanderen ikke no-platformes.

Sumaya Jirde Ali melder at hun kan bli for sliten av all denne hetsinga – så sliten at hun melder seg ut av den offentlige debatten dersom Helge Lurås ikke går.

Med denne retorikken har man allerede tapt. Møt hets med fornuft. Enklere sagt enn gjort, men jeg gjør det hver dag. Det samme gjelder forbilledlige motstemmer som Shabana Rehman og Deeyah Khan: De møter hets med fornuft – og vinner.

Jirde Ali har mange støttespillere, så jeg er ikke redd for at en høyrepopulistisk bevegelse vil ta over den offentlige debatten dersom hun melder seg ut av den. Viktige stemmer melder seg ut av den harde offentligheten hver eneste dag, og det gjelder debattanter på alle sider av politikken.

Men den høyrepopulistiske bølgen i mediene viser ikke bare at høyrepopulismen har inntatt offentligheten, men at den har inntatt verden. Det er pressens plikt og mandat å både møte og utfordre disse holdningene.

Platform Resetts plattform

Vær Varsom-Plakatens punkt 4.15, om tilsvarsretten, anses av mange medievitere som det aller viktigste punktet i presseetikken. Det er også det punktet som mediene felles oftest for, i Pressens Faglige Utvalg.

Det lyder:

«4.15. De som er blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar […]»

Da Helge Lurås deltok ved Norsk Journalistlags debatt om alternative medier på Kulturhuset tidligere i år, vant han publikums sympati ved å poengtere at han, til tross for å ha bli kritisert utallige ganger i de etablerte mediene, aldri har fått tilbud om tilsvarsrett eller samtidig imøtegåelse. Han er nok ikke så mye bedre selv, men i det minste er han imot no-platforming.

Derfor har medieprofessor ved journalistutdanninga på OsloMet, Steen Steensen, vært for å ta Helge Lurås inn i varmen hos Redaktørforeningen – for på den måten å ansvarliggjøre ham, og for å vite hvilke premisser man skal legge til grunn hvis man går inn i diskusjoner med Lurås som redaktør.

Redaktørforeningen konkluderte nylig med et nei, og Helge Lurås’ inntog i anstendige rammer har blitt nektet. Det er noen gode argumenter for dette også, men Lurås’ interesse gjenstår: De siste månedene har Resett-redaktøren vist et ønske om å opptre som en ansvarlig redaktør, med det det innebærer.

Det vil si: Når Helge Lurås kritiserer de etablerte og klassiske mediene for å nekte ham plattform, tilsvarsrett og samtidig imøtegåelse, viser han også et ønske om å være bedre på dette selv.

Da lyder min oppfordring slik: Dersom du tilhører en gruppe som du mener at har blitt feilaktig presentert i Resett, som jo må gjelde ufattelig mange der ute: Veiv med Vær Varsom-Plakatens punkt 4.15 og krev din spalteplass på Resetts egne plattform. Det er på bortebane du virkelig kan imponere.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.