Sentrum Scene blir til et eneste stort raveparty når Sushi og Kobe inviterer til dansefest.
★ ★ ★ ★ ★ ☆
Det er godt å være bergenser i Oslo om dagen. For noen uker siden var det Vibbefestival på Rockefeller. Denne gang er det Kristoffer Uthaug og den mer profilerte Emir Hindic som viser sine nye triks i en av Oslos storstuer.
Introen på den rykende ferske skiva deres på «Døden lever lengst» danner også åpningsteppet, beaten pulserer som en stor organisme.
På scenen har douen plutselig rygget opp to podier på hver sin side, og leverer den mørke og gnistrende «C’est la mort». Litt i bakgrunnen, men fortsatt veldig synlig, står produsent Fakethias (Mathias Humlen) på en høyde, som en prest som skuer over menigheten sin, og tidvis sprer hendene ut til siden som om han skulle delt ut velsignelser. Med tanke på at han har produsert mesteparten av diskografien til Sushi x Kobe, har han velsignet oss og dem på flere måter.
Berghain i Oslo
Sentrum Scene er forvandlet til et slags rave i Berlin. Det syder og koker blant publikum. Jevnlig blir det kastet tomme og ikke så tomme plastglass med øl i en stadig høyere frekvens enn undertegnede har vært vant med i norsk konsert-kontekst. Det er tydelig at det røsker godt i mellomgulvene på folk. På «Overtenning» ender ei jente på gulvet av uvisse årsaker og må senere hjelpes av flere vakter for å komme seg ut av lokalet.
Douen viser også at de ikke bare kan klubbe hardt, med mer nedpå låter som «Skyller ned», med selskap av gullstrupen Charlie Skien (Andreas Høvset). Låta er en fin kontrast som viser rekkevidden i repertoaret deres.
En annen kontrast er den mellom Hindic og partneren Uthaug. Der Hindic er både høyt og lavt på scenen, er Uthaug, mer reservert og tar ofte turen opp til Fakethias. Kontrasten dem imellom blir enda tydeligere når Hindic tar av seg på overkroppen og gjenoppstår som «technoviking».
Rutinerte liveartister
Det har blitt obligatorisk med moshpits på Sushi x Kobe-konserter, og før artistene formelt starter enda en med «Flasker på flasker» har det allerede vært et par nedi den kokende salen, men denne gangen splittes gulvet, som da Moses delte Rødehavet. Det er et mektig syn. Kontakten mellom artistene og publikum er upåklagelig. Mange norske og internasjonale artister kunne lært seg et triks eller to fra disse bergenserne.
Det blir naturlig nok allsang på «Tenker feil», men det største høydepunktet er trolig når Hindic spontant begynner å synge «Do you believe in life after love?» av Chers «Believe». Nokså forundret men lattermilde, er alle med her også. Det kunne kanskje ikke blitt en mer uforutsigbar og koselig slutt på det hele.
