Som forventet

Influenserutstillingen «Concotion of Confusion» unngår ikke de åpenbare fallgruvene

Når Galleri Golsa velger å la en influenser og videregåendeelev kuratere en utstilling, spenner de ben på seg selv ved å gå i de samme fallgruvene som en kan forvente: Selvopptatthet og lav kunstnerisk ambisjon.

Det er ikke ofte man kan lese om utstillinger kuratert av 18 år gamle influensere. Inti Wang-showet «Concoction of Confusion» må være historien om Norges aller første. Dette blir enten skikkelig bra, eller skikkelig dårlig, tenker vi, i det vi går inn på Galleri Golsa.

For en vennegjeng

Det etterlatte inntrykket er nok et sted midt i mellom, selv om det ikke er noen tvil om at kuratoren og galleriet drar frem mange spennende kunstnernavn og deres arbeider. Blant annet fra superparet Matias Faldbakken og Ida Ekblad, og ellers Tori Wrånes og Herman Mbamba, som alle mildt sagt er anerkjente kunstnere i Norge.

Dette er, i seg selv, over all forventning. For når den 18 år gamle kuratoren kan fortelle om at alle kunstnerne som er stilt ut i utstillingen er godt bekjente av ham selv, eller hans foreldre, så er det jo en god grunn og mulighet for Wang til å stille dem ut, i motsetning til de fleste andre videregåendeelever fra Ås. Når han også trekker frem kunstnerstudenter som Matias Kiil i samme utstilling, gir det et godt mangfold av forskjellige uttrykk som kan gi og ta fra hverandre.

Inti Wangs omgangskrets er altså på utstilling, representert av 15 norske og colombianske kunstnernavn som har vært del av hans oppvekst. En imponerende navneliste som Wang selv bare fnyser av; til Subjekt sa Wang forrige uke at «mange blir sjokkert over at jeg kjenner så mange kunstnere, men dette er min nærmeste familie».

Temaet for utstillingen, som ligger i tittelen «Concoction of Confusion», er den forvirrende virkeligheten vi befinner oss i, og en oppfordring til å til å omfavne den. Til tross for at dette legitimerer det noe sprikende uttrykket mellom de forskjellige arbeidene, fremstår «forvirring», som tematikk, til tider litt tynt og kanskje litt vel omfattende.

Videre er utstillingen rett og slett for avhengig av sin egen tematikk, og kanskje også av kuratoren selv. Litt som forventet, når en influenser, som tross alt har som jobb å prakke egen livsstil og produkter på andre, har fått det ærverdige oppdraget.

I Herman Mbamba maleri kan man skimte små personlige spor. (Foto: Christian Tunge.)

Mangler kunstnerisk ambisjon

Herman Mbamba sitt verk «By the Law of the Hand» (2018) setter stemningen i det man entrer rommet: Fargerikt, lekent og forvirrende. Et opplagt verk å stille ut i denne utstillingen, dersom man ser det i lys av både Inti Wangs personlighet og utstillingstittelen «Concoction of Confusion».

For det blir dumt å skrive om denne utstillingen uten å skrive om han som selv er hovedperson i utstillingen. Ikke bare fordi at Inti Wang på «2019sk» og «influensersk» vis presenteres som ansiktet utad denne gangen, men fordi at hele utstillingen rett og slett handler om ham selv – og hans omgangskrets – rent kuratorisk. På godt og vondt.

Det monumentale, abstrakte Mbamba-maleriet fanger raskt ens oppmerksomhet, med dets intense fargekomposisjon, og ikke før nærmere gjennomgang av maleriet, kan man kanskje finne igjen et personlig spor blant de morsomme penselstrøkene: En hånd.

Men så er det ingen verk i rommet som tar hånda imot. For til tross for at Mbambas verk er utrolig flott der det henger, så har det lite å spille på lag med. Det store spekteret av uttrykk og former i lokalets første rom fremstår noe rotete, der det er vanskelig å trekke verkene til hverandre uten å kjenne kuratorens personlige historie.

Det mister rett og slett noe av sitt potensiale når resten av rommet bærer preg av noe tilfeldig utvalgte verk, basert mest på at kuratoren kjenner dem. Det er ingen kunstnerisk ambisjon.

Kurator Inti Wang sammen med sitt eget verk «Concoction of Confusion». (Foto: Christian Tunge.)

Unngår ikke fallgruvene

Selv om vi i Subjekt ikke har noen interesse av å tråkke kuratordebutanter ned i søla, så er det i andre enden ganske modig, eller bare vågalt, av Golsa å velge Inti Wang som kurator. Det roper etter å bli kritisert, når det åpenbare spørsmålet som reises er om Wang har det kunstneriske refleksjonsnivået som kreves. Å fra start skulle måtte motbevise dette for betrakteren, er fra galleriets side å gjøre det vanskelig for seg selv.

Så trås det i den fallgruven vi fryktet. Influenserkuratoren setter seg selv som det viktigste elementet, som siste brikken i puslespillet. Det er noe problematisk, der så mange andre kunne utført jobben og fått det til å handle litt mindre om en selv.

Som person er han jo spennende, så det gjenstår å bli overbevist. Men selv om vi ikke er på jakt etter å bare finne det gale ved denne utstillingen, så kommer de som perler på en snor.

Personlige historier kommer alltid fram og blir en del av en kurators utstilling, enten kuratoren vil det eller ei. Men en utstilling må ha som ambisjon å tenke større.

Selv om Wang kjenner mange kunstnere, føles omgangskretsen for smal til å kalle dette noe annet enn et Inti Wang-show.

Golsa vil tenke motstrøms, men å velge en influenser som kurator er heller det motsatte.

Til slutt, i denne negative delen av anmeldelsen, kommer det at kuratoren har stilt ut et verk av seg selv, uten noen kunstnerisk bakgrunn. En eller annen gang må også en kunstner debutere, men om dette tjener utstillingen, utover den overordnede selvopptatte tematikken, er vi usikre på.

I beste fall er utstillingen mest spennende for de involverte, og mindre aktuell for utenforstående besøkende.

Lokalets andre rom fungerer mye bedre både i tematikk og uttrykk. (Foto: Christian Tunge.)

Utfordrer kjønnsnormer

Til slutt vil vi også nevne at det muligens er på denne måten at flere unge kan interessere seg for den «unge» samtidskunstscenen i Norge. Kanskje det er influensere som må til, og ikke minst en kurator man kan identifisere seg med.

Men også at til tross for at det overordnede og vidtspennende temaet litt krampaktig prøver å legitimere de høyst varierende uttrykkene, som ikke alltid fungerer like godt sammen, skal det sies at det likevel er et fint underliggende budskap: At man kan snu om på noe som vanligvis oppfattes som noe negativt – forvirring og usikkerhet – til en styrke.

Det taler godt til et yngre publikum som prøver å finne sin plass her i verden.

Lokalets andre rom fungerer mye bedre både tematisk, men også i fargespill. I stedet for å trekke perspektivet utover mot mer politiske spørsmål, retter disse arbeidene fokuset mot det indre følelseslivet og spørsmål rundt identitet.

Tori Wrånes sine bisarre videoinstallasjoner «Ældgammel Baby Jacket 1, 2 og 3» (2017-2019), består av tre boblejakker i oransje, grønn og hvitt som alle har en iPhone limt fast på seg. På skjermene vises tre ulike animerte figurer som fremstår som en hybrid mellom voksne og babyer, eller lettere sagt som noe udefinerbart. De lar seg ikke plassere inn våre konvensjonelle definisjoner av hva det et menneske er.

Kuratorens egne verk utfordrer også vårt behov for å definere og sette ting i bås.

Installasjonen, som har fått samme navn som utstillingen, «Concoction of Confusion» (2019), består av en skjerm med en lysbildefremvisning. Her ser vi Inti Wang posererende med sine egendesignede hybrid-klær som kan settes sammen på forskjellige måter slik at man kan være mest mulig komfortabel i dem. Med en noe humoristisk tilnærming utfordrer han kjønnsnormer, og oppfordrer til å være komfortabel men den man er – og ikke unnskylde seg for det heller.

Tja, det funker.

Marius Wang baserer arbeidet sitt på estetikken fra ulike fotografi av krig og terror. (Foto: Christian Tunge.)

Gode foreldre

Utstillingen består selvfølgelig av flere interessante enkeltverk som snakker mer sammen med sin eksperimentering av perspektivet, og med politiske undertoner.

Dette gjelder blant annet «Untitled Forms from Reality 2» (2017-2019) av Marius Wang, som selv er kuratorens far. Verket består av et brent og oljet trepanel i furu som er utskåret i en form som kan se ut som et nesehorn, hvis du vil nok.

Oppfatningen av verket, som noe litt barnslig formeksperiment, forsvinner når man ser at det som minnet om hover i den vegghengte skulpturen har menneskelignende føtter og hender.

Omrisset av verket er basert på estetikken fra ulike fotografier av krig og terror, slik det blir fremstilt i media, kan Wang selv fortelle. Ved å bruke typiske bilder som «brenner seg fast» på hjernen, ser han hvor langt man kan distansere seg fra fotografiet, til man ikke lenger ser det helt selv, hva det er. Samtidig ligger det gjemt en referanse der, som man kanskje kan erindre.

Inti Wang har visst gode foreldre. For moren, Olga Robayo, er også her utstilt med et av de mer spennende arbeidene. «Inverted North» (2010) er omrisset av et verdenskart på trepaller som er blitt malt. Det som skal forestille havet har fått en lys blåfarge, og resten står igjen med den som såkalt negativ, altså ikke-malt, der materialet i bakgrunnen gjenstår.

Verdenskartet er snudd opp-ned og speilvendt og refererer noe banalt til våre egne perspektiv på verden. Valg av paller som materiale ikke er tilfeldig. De viser til den handelen som skjer mellom Sør-Amerika og resten av verden, og hvor styrt vi er av den. Robayo forteller oss at størrelsen på bananer vi spiser her i Norge, har blitt tilpasset for å passe inn i eksene som står på pallene, og ikke omvendt.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2019 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.