I dag braker det løs for årets viktigste filmfestival
Norges internasjonale dokumentarfilmfestival går av stabelen i dag. Dette er filmene du må få med deg.
Human, tidligere kjent som Human Rights Human Wrongs, går av stabelen denne uka og kan skilte med sitt største program noensinne.
Det er filmfestivalen der skaperne av filmene ikke tør å oppgi navnene sine i rulleteksten, og med god grunn og frykt for represalier.
Vi har dypdykket i programmet på det som må være årets viktigste filmfestival, og funnet frem filmene du absolutt bør somle deg til å se.
Human går av stabelen 25. februar, og foregår over syv dager på Vega Scene, Cinemateket, Kunstplass Contemporary Art og Khartoum Contemporary Art Center.
Kvinnekamp 2.0
Kvinners rett til eie egen kropp og seksualitet er ikke akkurat en uproblematisk kamp. Den er også global. «#Female Pleasure» er en film som gir innblikk i hvor kompleks kampen er og fra fem ulike deler av verden. Gjennom kjønnslemlestelse i Somalia, til ulovlig vaginakunst i Japan, er filmen en rystende og engasjerende påminnelse om hvor mye som gjenstår i kampen for kvinnefrigjøring. Regissør Barbara Miller vil selv være til stede under festivalen.
Apartheid 2.0
En annen kamp som er langt fra over, er den mot arven etter apartheid i det sørafrikanske universitetssystemet. Men pulsen ble brått høyere i 2015, da studentmassene i Sør-Afrika så og si eksploderte med bevegelsen #Feesmustfall. Året etter førte studentopprøret til de største voldelige sammenstøtene i Sør-Afrika siden apartheids fall i 1994.
«Everything Must Fall» er en nær skildring av kompleksiteten i kampen for likeverd og rettferdighet, og vant Best South African Documentary på Cape Town International Film Market and Festival, 2018. Filmen har Norgespremiere under Human.
Aldri nok konspirasjonsteorier
Norske Piraya Film, som står bak flere prisbelønnede co-produksjoner og debattskapende filmer (som Oscar-nominerte «The Act of Killing», «The Magnitsky Act», og «Mogadishu Soldier»), har nok en gang hevet seg med på en prisvinnende uortodoks produksjon.
Med «Cold Case Hammarskjöld» blir vi med inn i et crazy virrvarr av teorier om hvem som drepte FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld, som døde i en flystyrt i Kongo i 1961. Den kontroversielle danske filmskaperen Mads Brügger nøster opp én av teoriene om Hammarskjöld, men så blir han nysgjerrig på en annen konspirasjonsteori, den om det sørafrikanske apartheidregimets innblanding i spredningen av HIV/AIDS.
Mads Brügger vant beste regi under Sundance.
Rettsalsdrama på ekte
Dette er historien om da mannen bak en av historiens verste forbrytelser endelig ble stilt for retten i 2012: Lederen for den bosnisk-serbiske hæren, nemlig Ratko Mladic. Mladic ga ordren om å beleire Sarajevo og utføre folkemordet i Srebrenica, med et mål om å utslette alle ikke-serbere.
«The Trial of Ratko Mladic» følger den fem år lange rettssaken mot Mladic fra begge sider, og er et enerverende portrett av hans forbrytelser, men også et fascinerende møte med Mladics forsvarere, vitner og familie.
Den norske produsenten Sant & Usant er co-produsent med på filmen.
Steile fronter i politikken
Hva skjer i Ungarn om dagen? Ganske mye, du. Så mye at filmteamet bak «Hungary 2018» ikke tør å oppgi navnene sine i rulleteksten, i frykt for represalier. Virkeligheten kan som kjent være vanskelig å enes om, ikke minst i fremmedfiendtlige og polariserte Ungarn, der vi får et skummelt bilde av parlamentsvalgkampen fra i fjor.
I «Hungary 2018» følges opposisjonspolitiker og tidligere statsminister Ferenc Gyurcsány som leder partiet Demokratikus Koalíció (Demokratisk Koalisjon) i en kamp som virker ganske håpløs. Retorikken til det regjerende partiet er gjenkjennelig med en viss mann som leker president og babler om «Fake news» i USA. Elitene konspirerer om at Ungarn ødelegges ved å oversvømmes av flyktninger. På motsatt front står Ferenc Gyurcsány og en liten hjelpeløs opposisjon som iherdig prøver å snu Ungarn tilbake til sine sosialdemokratiske verdier.
Kunst, krig og fred
Hva skjer når en gruppe kunstnere reiser inn i hjertet av Nord-Korea og utfordrer landets virkelighetsoppfatning, mens verden er på randen av en atomkrig?
I 2017 ble en gruppe internasjonale kunstnere invitert til Pyongyang. Deriblant den norske billedkunstneren Henrik Placht. I løpet av ti dager skulle de produsere samtidskunst og møte kollegaer fra et regime der alle kunstnere er statsansatte og de siste hundre år med kunsthistorie er sensurert vekk. Er det likevel mulig å drive meningsfull kulturutveksling?
Resten av festivalprogrammet finner du forresten her.