Er det løgn om man tror på det man selv sier? Dette var et av veldig mange spørsmål jeg satt igjen med etter å ha sett det som må kunne kalles årets film: «You Can See Everything». Dokumentaren som følger Theranos-gründeren Elisabeth Holmes, har blitt høstens store filmsnakkis siden overraskelsespremieren på Telluride filmfestival. En imponerende […]
Er det løgn om man tror på det man selv sier? Dette var et av veldig mange spørsmål jeg satt igjen med etter å ha sett det som må kunne kalles årets film: «You Can See Everything».
Dokumentaren som følger Theranos-gründeren Elisabeth Holmes, har blitt høstens store filmsnakkis siden overraskelsespremieren på Telluride filmfestival. En imponerende bragd, spesielt med tanke på at den siste filmen i «Dune»-trilogien til Denis Villeneuve er rett rundt hjørnet.
Men etter å ha sett filmen, er det lett å skjønne den offentlige fascinasjonen.
34 dager før Elisabeth Holmes skal i fengsel, inviterer hun og forloveden Billy Evans et filmcrew, med regissør Lance Oppenheim og komiker/filmskaper Nathan Fielder i spissen, inn i sitt leide hjem i California.
Det som tilsynelatende starter som et nært portrett av en gåtefull kriminell, utvikler seg snart til et forbløffende tankespill der man aldri helt vet hvem som snakker sant.
Les også: Episk om mann og kvinne mot natur. Heldigvis ender det ikke som nasjonalromantisk kitsch

En absurd duo
Filmen legger til grunn at de fleste allerede kjenner til Elisabeth Holmes’ historie: Stanford-avhopperen som dannet selskapet Theranos med sin daværende, 21-år eldre kjæreste Ramesh «Sunny» Balwani.
Theranos skulle selge en teknologi som gjorde det mulig å ta omfattende blodprøver fra bare noen få dråper blod, i stedet for de vanlige store mengdene fra en blodåre.
I 2015 utnevnte magasinet Forbes Holmes til den yngste og rikeste egenskapte kvinnelige milliardæren i USA, basert på en verdivurdering av Theranos på 9 milliarder dollar. Ett år senere var selskapet verdsatt til 0. I 2022 ble Holmes dømt for bedrageri og svindel.
Det er rett før soningen av denne dommen vi møter henne. Til tross for at hun skal i fengsel, mener hun fortsatt at hun ikke har gjort noe galt. «Alt jeg vet, er min sannhet», sier hun til Fielder.
Fielder dukker for første gang opp som nærmest en «jump-scare». Karakteren han har skapt for seg selv gjennom «Nathan for You» (2013–2017) og «The Rehearsal» (2022-), vrir ofte på vårt syn på virkeligheten. I kombinasjon med Holmes er dette det umiddelbare trekkplasteret for filmen.
Dynamikken dem imellom er både absurd og fengslende. Begge står litt for nærme når de prater. Det er en nesten ukomfortabel mengde øyekontakt, mye hjulpet av Holmes’ karakteristiske store, blå øyne og mangelfulle blunking.
Les også: Jeg vil ha tilbake de to timene jeg brukte på denne filmen

Alle har en motivasjon
Kanskje tror Holmes at det intense blikket kommuniserer ærlighet?
Man sitter likevel igjen med en følelse av at noen lyver. For det kan ikke være sant at hun ikke har gjort noe galt, og det kan ikke være sant at hun aldri har sagt en løgn.
Den naive karakteren vi her møter som Elizabeth, er langt unna den girlboss-CEO-en som prydet forsidene av verdens største finansblader.
I sitt eget hjem fremstår hun tidvis så hjelpeløs at mannen hennes må vise henne hvordan man pisker egg. Kanskje er naiviteten en front, eller kanskje har hun skapt en så overbevisende illusjon av virkeligheten at hun tror på den selv?
Det kan også hende denne noe stakkarslige, men familiekjære morsfiguren er en rolle hun har skapt i et forsøk på å oppnå sympati fra mer konservative kretser i USA. Mannen hennes er tross alt en stor Charlie Kirk-fan.
Alle her har en motivasjon for oppførselen sin. Fielders utenforstående karakter kan også være manipulerende, mens forloveden Evans heller fremstår som overdrevent kontrollerende, både når det kommer til narrativ og tilgangen til Fielder. Dette er altså til tross for løftet om at man kunne «se alt».
Les også: Glimrende skuespillerdebut fra «Girl in Red»-Marie

Hvem styrer narrativet?
«I really am struggling to this day to understand exactly what I experienced», sier Fielder selv om filmingen. Og det er ikke rart.
Det er en historie der man konsekvent setter spørsmålstegn ved det som sies, og intensjonene bak. En evinnelig kognitiv dissonans. Men hva skiller en opplevd sannhet fra fakta? Hvem styrer narrativet? Disse evige spørsmålene gjør «You Can See Everything» uendelig fascinerende.
Selv om dokumentaren var Evans’ initiativ, virker han til tider som en større skurk enn kvinnen som ender opp bak lås og slå. Men igjen: Hva vet vi egentlig? Bare det vi blir fortalt.
Dynamikken mellom de tre er enormt fascinerende. Når Fielder flytter inn hos paret, virker det av og til som om vi ser en forskrudd hetro versjon av Bergmanns «Persona» (1966).
Les også: Renate Reinsve roter seg inn i et mareritt. Regissøren finner ikke veien ut

Klaustrofobisk nærhet
Filmens evinnelige tvetydighet blir sterkt hjulpet av kameraføring, klipping og melodi. Lydsporet av Ari Balouzian setter en blanding av scenisk skjønnhet og ulmende uro.
Det som ved første øyekast virker som en sjarmerende familie, får gjennom klipp og kameraføring en mer gåtefull kvalitet. Som om vi også her må spørre oss om det vi ser er ekte, eller et spill for galleriet?
Oppenheims klaustrofobiske blikk forsterker denne følelsen. Vi er alltid litt for nærme, litt for tett på. Filmen ser vakker ut, og fargekorrigeringen er nydelig, men det er likevel en nesten ubehagelig intimitet. Dette ubehaget er gjennomgående, men vi er fanget i blikket til Holmes, og klarer ikke se vekk.
Handler dog denne filmen egentlig om Elisabeth Holmes? Eller handler den om Nathan Fielder og hans opplevelse av henne?
Halvveis inn tar «You Can See Everything» en interessant vending, både strukturelt og narrativt. Holmes er i fengsel, og uten hennes tilstedeværelse blir Evans mer kontrollerende i møte med dokumentarteamet. Da gjør Fielder det han gjør best for å finne ut av ting: Han iscenesetter. Og hvem er bedre til å spille ut Holmes samtaler enn «The Dropout»-stjerne Amanda Seyfried?
Dette meta-laget snur ikke bare opp-ned på forventningene, men kaster også tvil om alt vi trodde vi visste.
Les også: Får deg til å vri deg i stolen

Machiavelliske spill i post-sannhetens æra
På mange måter er ambivalensen og tvilen filmens største styrke.
Mellom Machiavelliske spill og evinnelige luftslott er det noe ved det hele som både er konfronterende, og overraskende morsomt.
For filmen er ikke bare en skummelt god liknelse for post-sannhetens æra. «You Can See Everything» setter også fingeren på den gnagende følelsen av at man blir løyet til. Den følelsen vi i dag opplever mer og mer i møte med en kultur som har blitt altfor godt vant til uttrykk som «industry plant», «Psyop» og «KI-generert». I en verden der vi i økende grad må møte alt med tvil, må vi alle konstruere vår egen Nathan Fielder?
«You Can See Everything» er en film ulikt noe annet. Den bryter med konvensjoner, og til tross for sine tre timer føles den ikke lang.
Med sin sylskarpe observasjon av menneskelig tilkortkommenhet i møte med sannhet fanger den tidsånden på en ny og frisk måte. Et mesterverk for 2020-tallet, rett og slett.


