Utstillingen «Henrik Håkansson. One Hundred and One Pieces of a Tree (Norwegian Wood)» åpnet på Kode 15. november, og står fram til 15. mars 2020. (Foto: Kode.)
En poetisk hyllest til naturen

Presenterer treet som en selvstendig organisme med egenverdi langt utover sin anvendelighet

Henrik Håkansson tar et dypdykk i naturens bestanddeler ved å systematisk dissekere en svartor. Det er umulig å ikke sette pris på treet som gror inne på Kode akkurat nå, skriver vår anmelder.
Saken er Henrik Håkansson er aktuell med ny utstilling på Kode, som står fram til 15. mars 2020.

Utstillingen «Henrik Håkansson. One Hundred and One Pieces of a Tree (Norwegian Wood)» består av en omfattende installasjon i tre som strekker seg over tre nivåer av Kode 4. Det er som om treet har tatt over og gror seg gjennom deler av bygget.

Roten er plassert i rotunden ved inngangen, og leder oss opp i trappegangen i etasjen over, hvor vi finner jordmalerier, laget av jorden fra der treet opprinnelig sto. På toppen, i Tårnsalen, finner vi oppstykkede grener som strekker seg opp mot lyset i det runde tårnet, som en krone på salen.

I alt er dette er fascinerende utstilling, som i tillegg til å være visuelt tiltalende, også viser hvordan ett enkelt tre kan si noe større om naturens fantastiske prosesser som skjer langt vekk ifra menneskers kontroll.

Henrik Håkansson har delt en svartor opp i 101 deler, som vises i Kodes lokaler. (Foto: Kode.)

Poetisk om naturen

Utstillingen uttrykker noe nøkternt og grovt, og har undertoner av noe poetisk eller rituelt. Håkansson følger en slags rytme i treet som han har delt det opp i 101 deler. Hver del er dermed markert med et tall, der bit nummer 1 starter fra toppen av treet og ender i rota som er nummerert med 0, men som også kan regnes som nummer 101. Dette gir inntrykk av delene som en del av noe større. De enkeltstående elementene er ikke bare deler av et oppstykket tre, men av et system som er kontinuerlig og stadig voksende eller i forandring, altså som naturen.

Kvistene skal være nummerert utifra Håkanssons intuisjon. Men selv om plasseringene dels er tilfeldige, gir de inntrykk av at numrene forholder seg til en slags logisk indre rytme.

Utstillingen tillater deg å gå inn i skulpturen, i skogen av det oppstykkede treet, som skaper en leken, og kanskje til og med noe ritualistisk atmosfære. Utstillingen byr på en følelse av at man må beherske seg, gi tid til hver enkelte del og ikke løpe gjennom som et barn i skogen.

Treet i utstillingen ble håndplukket av kunstneren selv, men i tett dialog med spesialister innen skogvern. Treet som ble valgt skulle allerede felles på grunn av sykdom. (Foto: Kode.)

Kvister med personlighet

Nummereringen gir hver bit en slags mug-shot-aktig, identifiserende karakteristikk. Det er som om hver enkelt kvist og stokk har en personlighet med tilhørende egenverdi. Vi observerer dem som skulpturer og kan lese dem som amorfe figurer eller abstraksjoner av noe annet.

Vi presenteres med andre ord for naturen til hvert enkelt element, som blir uavhengige bestanddeler i sin estetiske utforming. Vi leser dermed utstillingen på to nivåer, på den ene siden som deler av en større helhet, og på den andre siden inviteres vi til å ta et dypdykk i de enkelte bitenes individuelle struktur, som om de var uavhengig av resten av treet og naturen rundt seg.

Dette gir oss inntrykk av treet som noe mer enn bare anvendbart materiale. Vi får en forståelse av treet som noe selvstendig og uregjerlig, som en organisme av komplekse strukturer. For kanskje kan vi lære noe av å sette pris på den enkelte kvisten?

Håkanssons installasjon viser oss både treets individuelle egenskaper, og hvordan det inngår i en større helhet. (Foto: Kode.)

En viktig påminnelse

Det fine med Håkanssons utstilling er at den gjenspeiler en slags enighet med naturen. Treet ble håndplukket av Håkanson selv, samtidig som at han jobbet tett med spesialister innen skogsvern for at håndteringen og utplukkingen av treet skulle foregå på et mest mulig faglig forsvarlig vis. Med dette fikk han muligheten til å velge mellom trær som allerede skulle felles på grunn av sykdom. Samtidig samarbeidet han tett med en arborist gjennom prosessen med selve dissekeringen.

En annen ting er at utstillingen i seg selv måtte utsettes med hensyn til tørkeprosessen til treet. I en tid der masseproduksjon og det evigvarende tidsjaget råder den store samfunnsrulla, virker utstillingen som en påminnelse om de langsomme prosessene som foregår utenfor menneskelig kontroll. Håkansson minner oss dermed på holdinger tilhørende fortiden, som handler om å rette seg etter de naturlige prosessene.

I det som foreslått omtales som den antropocene tidsalder, har det aldri har vært mer viktig å ta vare på naturen rundt oss. Håkansons utstilling retter fokuset tilbake på naturen, og på den kvisten som du aldri hadde lagt merke til før.