Disse er nominert til årets litteratur 2019

«De siste kjærtegn» av Kjersti Anfinnsen (Kolon)

«De siste kjærtegn» er en smal roman som handler om Birgitte Solheim, som for det meste sitter i leiligheten sin i Paris. Hun er så gammel at nesten alle hun kjenner er døde, og minnene om livet som hjertekirurg i statene ligger som en fjern hinne over hennes nå skrøpelige forfatning. Romanens korte kapitler ligner små oppdateringer, liksom en sykejournal, hvor den gamles usle gjøremål og tankerekker utgjør et lite univers.

Språket er nøkternt, men ikke fattet for personlighet. Gjennom romanen siver det ut et bakenforliggende håp om en siste ømhet, noe som får leseren til å ane en helt annen person enn den vi blir presentert i begynnelsen.

Det er ikke ofte man ser nyutgivelser av bøker om de gamle, der fokuset ligger på å beskrive karakterens tilstand som gammel, snarere enn å utbrodere om hennes ville historier eller intellekt. Slik klarer Kjersti Anfinnsen (f. 1975) å lage en troverdig og klok fortelling, hvor karakteren i siste instans oppleves som sår, ikke bare sur.

«Dei sju dørene» av Agnes Ravatn (Samlaget)

Agnes Ravatns (f. 1983) roman «Dei sju dørene», utgitt på Samlaget, bryter ned leserens forventninger til etablerte sjangre. Med et rikt nynorsk språk skaper Ravatn et univers hvor krim, humor, samfunnskritikk og høykulturelle referanser på både ironisk og sannferdig vis kretser om en annen.

Leseren følger den snart pensjonerte litteraturprofessoren Nina Wisløff, som tidlig i romanen hevder at litteraturvitere på grunn av sine unike fortolkningsevner burde være ansatt i politiet. Ikke lenge etter blir leieboeren meldt savnet og Wisløff opererer som etterforsker. Det hele utvikler seg til et drama som kretser omkring familieintriger og maktmisbruk, men balanseres samtidig med et lag av komikk og selvironi.

Ravatn evner å forene samtidsromanen med krimsjangeren, og har skapt en pageturner som er noe mer enn en ren thriller. Det er underholdning og spenning på høyt nivå, og som ikke avslører seg selv idet sidene tar slutt.

«Havfruehjerte» av Ingvild Lothe (Kolon)

«Havfruehjerte» er en poetisk punktroman om en navnløs jente som føler seg underlig i forhold til andre. Jenta er fortvilet over å ikke kunne gjøre seg forstått, så hun går innover i seg selv og viser frem sin indre verden ved drømmeaktige betraktninger, som kretser rundt erkjennelsen av en forvridd virkelighet.

Subjekts anmelder skriver at punktromanen er «sjarmerende og snerten, men samtidig åndstyngende, noe som gjør den uunngåelig medrivende og nær». Romanen er til tider svært melankolsk, med en sår kjærlighet for det som ser ut til å fungere som en trøst for jenta; havet, sola, stjernene og dyrene.

Ingvild Lothe (f. 1991) har et svevende og vakkert språk, hvor de poetiske bildene er særs originale. Romanen skildrer forsøket på å leve med en dyp følelse av undergang i alt man gjør. Det finurlige innholdet og den språklige originaliteten er høyst imponerende, i likhet med Lothes evne til å røre ved leserens følelseskammer.

«Hvor lenge varer vi» av Mari Andreassen (Cappelen Damm)

Mari Andreassen (f. 1983) debuterte i sommer med novellesamlingen «Hvor lenge varer vi» på Cappelen Damm. Den består av syv noveller som har det til felles å skildre hverdagens lys og mørke. Andreassen viser en unik evne til portrettere ulike menneskers liv på troverdig vis – uavhengig av kjønn, alder og livsførsel. På tross av at det på handlingsplan ikke skjer mye, avslører novellene bak sitt hverdagslige preg et dypere lag og overraskende vendinger.

Korttekstene er med referanser til abortnemnda, tvangsnevroser, seksualitet, utviklingshemning og hvordan barn blir offer for foreldrenes maktkamp av høy aktualitet, og vil bli stående som gode skildringer av menneskets utfordringer i pressede situasjoner. Språket er treffende og klarer å fremkalle både avsky, latter og empati. Andreassen har med utgangspunkt i klassisk novellekunst skapt et verk om menneskets relasjoner som fortjener å bli stående.

Lengter, knuser, slår av Bård Torgersen (Oktober)

Den nyeste romanen til Bård Torgersen er en annerledes oppvekstroman om Einar og Daniel fra Bærum. Boken skildrer rebellenes trøblete ungdomsår, som starter i hærverk og ender opp med storlanging av pot. Samtidig viser historien om dem begge hva som skjer med mennesker når de tar uortodokse valg. De slår seg bokstavelig talt opp og frem, uten å ta hensyn til noen.

Begge lever realistiske liv og viser hver for seg trang til å destruere. Til tross for at Bård Torgersen jobber som førstelektor og tekstfaget og etter hvert har blitt en forfatter med mange bøker i katalogen, virker han enda som en outsider i norsk litteratur, med et særegent skråblikk og manglende anerkjennelse.

Språket drives fram med tilsynelatende enkle setninger. «Lengter, knuser, slår» er en liten bok på knappe 200 sider, men desto mer kraftfull er ordene og historien som fortelles. Det er en vanskelig fortelling om forvaklet barndom, en endeløs destruktivitet og vold. Den får oss til å forstå vår egen samtid, hvor ungdom over hele verden er i opprør.

«Roseromanen» av Øyvind Berg (Oktober)

«Roseromanen» handler om en rosedyrker som tilbragte sine første år hos en jødisk familie. De kalte ham Jacob, grunnet en forbytting på fødeklinikken. Fem år senere blir guttene ført til hvert sitt biologiske opphav og får sitt opprinnelige navn. Den egentlige Jacob blir poet, mens vår mann vier seg til rosedyrking, på jakt etter den perfekte rosen. De livaktige karakterene utgjør viktige tråder i fortellingens vev – for eksempel bærer romanen på en distinkt sårhet etter en svært sørgelig hendelse, en sårhet som allerede er tidlig til stede hos hovedkarakteren.

Med sitt rike språk og utbroderte beskrivelser av roser – inkludert deres utseende, duft, historiske opprinnelse og sykdom – vekker Øyvind Berg (f. 1959) følelsen av å sitte i en hage mens man leser denne boken. Berg gir leseren en dyp innsikt i roseforedlingens kunst, og man blir var universets nærhet til blomstringens metaforer. Romanen viser hvordan noe av det enkleste i naturen kan åpne øynene for hvor ufattelig skjørt og flyktig livet er.