På denne dagen for 250 år siden – 14. september 1770 – fikk vi trykkefrihet i Norge. Det vil si at statsmaktens forhåndssensur av trykte medier opphørte, og at vi i praksis fikk den første varianten av moderne ytringsfrihet.
Den gangen fryktet man «skrivesyke». Makten og de etablerte offentlige stemmene var skeptiske til alle de nye politiske ytringene, som kunne komme fra enhver.
Skrekk og gru.
Før ideen om ytringsfrihet fikk særlig gehør, var makten opptatt av å representere seg selv for befolkningen som så mektig og storslått som mulig.
«Seiere i krig, offisielle lover og kongelige feiringer ble proklamert offentlig, mens alt som kunne lukte av destabiliserende kritikk mot makten, kirken og de innerste kretser skulle unndras offentligheten», skriver historiker Ruben Aas Arvesen i Subjekt i dag.
Avsette, avdekke, avsløre
Dette var en stabil, forutsigbar, røykfri og trygg offentlighet for de få. Men så kom den forbannede ytringsfriheten.
Ubehagelig, utfordrende og tidvis også vond.
Samtidig er ytringsfriheten, slik pressemann Alex Iversen skriver i Subjekt, historisk sett en av de mest frigjørende rettighetene menneskeheten har sett.
En lovfestet ytringsfrihet har gjort det mulig å utfordre makten – avsette statsledere, avdekke maktmisbruk, avsløre korrupsjon, kritisere politiet – og ikke minst gitt samfunnet mulighet til å ta beslutninger gjennom fri meningsbrytning.
Det vil si: Samfunnet tar valg basert på et så informert grunnlag som mulig – gjennom journalistikk, forskningsformidling, debatt og annen opplysning – i en offentlighet der de utfordres og imøtegås av potensielt bedre idéer.
Dette perspektivet på ytringsfriheten er kjent som informasjonsfriheten: Samfunnets rett til å eksponeres for ytringer, blant annet.
Et menneskelig behov
Ikke minst så er det å ytre oss nærmest et iboende behov i oss som mennesker.
I land der ekstreme jihadister ikke bare har forbudt musikk, men kuttet tungene av vokalister, fingrene av gitarister og verre – har musikere fortsatt å spille musikk.
Det er som om vi mennesker ikke bare trenger mat, vann og ly, men mulighet til å uttrykke oss.
Den frie kunsten er tuftet på ytringsfriheten. Å begrense den er å begrense kunstens eksistensgrunnlag.
Ingen permanent vaksine
Dessverre finnes ingen permanent vaksine mot illiberale tendenser, og det er vår alles jobb (særlig redaktører, da) å ta vare på både ytringsfriheten, og å bidra til en god ytringskultur.
Det er ikke så fjernt.
I perioden 2008-2016 gikk andelen av verdens befolkning som lever i et velfungerende demokrati ned fra 14,4 til 4,5 prosent. Verdens siste supermakt, USA, har i perioden gått fra å være et velfungerende til å bli et svekket demokrati. I stormaktene Kina og Russland forsterkes ikke-demokratiske tendenser av statsledere som utvider sine fullmakter, der kritiske røster forbys.
Da statsminister Erna Solberg uttalte seg kritisk til teaterstyket «Ways of Seeing», gikk hun over streken. Politikere skal helst ikke peke ut retningen for de frie kunstneriske ytringene.
Og da Arbeiderpartiet foreslo at politiet skulle kunne gi forenklede forelegg mot netthettserne, er det viktig og riktig å være prinsipielle. Foreslått var en enkel løsning på et mye større problem. I det hele tatt en dårlig idé, fordi at god ytringskultur er noe vi må bygge nedenfra, som Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås skriver.
Tidligere Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle har rett når han sier at de som bryter loven i norske kommentarfelt bør straffeforfølges. Men vi bør ikke ha et politi som altfor enkelt modererer den åpne samtalen.
Press fra alle kanter
Det er fra statlig, mektig hold at ytringsfriheten virkelig kan knebles. Men en trussel mot den åpne debatten kommer også fra moraliserende mobber «nedenfra», der deres meningsmotstandere foreslås «scenenektet». Når de i tillegg får støtte fra politikere, nærmer det seg farlig.
Å forsvare ytringsfriheten er dermed en vanskelig, prinsipiell øvelse. Den krever raushet og toleranse for motstridende meninger, noe som bør trenes opp i og gjennom de uavhengige mediene, de brede offentlighetene og reelt mangfoldige kulturinstitusjonene, hvor uenige skal og bør møtes.
Ingen kan påberope seg å vite hvilke ytringer som beveger samfunnet fremover, men selv er jeg overbevist om at det skjer i den åpne debatten. Og journalistikk er ikke aktivisme. Den skal først og fremst bringe meninger, analyser, idéer, statistikker og andre forhold til bordet, i troen på at samfunnet tar de beste beslutningene ved å opplyse samfunnet om hva det består av.
Da kan vi ikke altfor enkelt verken bøtelegge, utelukke, «no-plattforme» eller moralisere vekk «ukorrekte» meninger, eller gi etter for eksternt press. Vi bør være prinsipielle motstandere av boikott og utestengingskultur.
For å si det som Anine Kierulf: Du får ikke mer ytringsfrihet av å begrense noens ytringsfrihet, men mindre. For ytringsfriheten er ikke din, men vår.
Gratulerer med dagen!
