Ikke alle vil underholdes like mye av å se på «Nissene over skog og hei» og Espen Eckbo i blackface.
På samme måte kan folkekjære filmer som «Breakfast at Tiffany’s» treffe dårlig hos de som provoseres av den kinesiske karakteren Mr. Yunioshi.
Det finnes utallige historiske eksempler på rasehumor i TV og media, som i dag kan observeres med en ironisk distanse.
Vi kan forstå og le av det som en primitiv forståelse av mennesker, uten å skape mer av det eller tenke noe negativt om de som blir fremstilt.
Hvor går grensen mellom akseptabel humor vi kan nyttiggjøre, og rasistisk mobbing som støter og skaper fordommer?
Les også: Å få pult er faktisk et primærbehov, skriver Maha Kamran
Humor er komplekst
Forskning viser at humor er bindeleddet i sosiale og kulturelle interaksjoner, men at det er tolkningen som har mest å si for hvorvidt noe oppfattes som fordomsfullt.
Da er det samtidig begrensende å tenke at historisk rasehumor kun har potensiale til å skade oss i 2020.
I et litteratursammendrag på forskning knyttet til rasehumor, fant forskere i 2016 tre egenskaper ved rasehumor som beskriver hvor kompleks humoren kan være.
Les også: Stenging av anonyme nettfora er ikke veien å gå, skriver Maha Kamran
Antisosiale intensjoner
Først tok de for seg rasehumor laget med antisosiale intensjoner.
Typiske eksempler på dette er bilder som feilaktig opprettholder en rasistisk idé om en minoritetsgruppe (jøder som gjerrige, eller muslimer som terrorister). Slik humor vil kunne forsterke fordommer og stereotypier hos mottakeren, og er på generell basis ansett som forkastelig av personer med en god kulturell forståelse.
Utfordringen er da å formidle til denne type humor som ikke representativt til de med dårligere kulturell forståelse.
Les også: Skjønnhetskapital er ikke så urettferdig som man skal ha det til, skriver Maha Kamran
Prososiale intensjoner
Så satt forskerne rasehumor laget med pro-sosiale intensjoner under lupen. Dette handler om den humoren utfordrer stereotypier med gode intensjoner.
Typisk en presentasjon av en innvandrer som oppfører seg annerledes enn samfunnet forventer. Denne humoren kan utfordre og beskytte gruppen mot fordommer.
Les også: BLM-demonstrasjonene er berettiget, skriver Maha Kamran
Prososial etnisk humor
Sist kom den humoren som trolig beskriver tilfellet til «Nissene over skog og hei».
Prososial etnisk humor er en munnfull, men betyr rett og slett humor omhandlende etnisitet som har gode intensjoner, men som blir mistolket som antisosial.
Dette skjer fordi den skaper et mulighetsrom for mistolkning.
For de som er ekstra sensitive til en følelse av krenkelse, er det fort gjort å tolke at de som ler av humor som i dag kan regnes som rasistisk er rasister.
Men siden vi ikke bare ler av det vi er enig med, men også det vi synes er for dumt, skaper historiske visninger av slik humor en større bevissthet på hvor langt vi har kommet i vår kulturelle skolering.
Humor må tolkes
Med et samfunn som beveger seg nærmere mangfold enn likhet, er det ikke fornuftig å presentere at rasehumor kun handler om krenkelse.
Tolkningene er tross alt ulike av mennesker innenfor samme minoritet, det har vi sett en rekke eksempler på i den siste tidens blackfacedebatt.
Hvis vi skal stille inn toleransegrensen for humor i samfunnet på den mest sensitive borgerens følelser, vil ytringsmuligheten innenfor humor få en kunstig begrensning som flere kan oppleve som en sensur av noe så subjektivt som humor.
Det finnes flere eksempler på dette.
Bør ikke «kanselleres»
Tidligere programleder i «Top Gear», Jeremy Clarkson, mistet jobben på grunn av uenigheter med ledelsen og rasistisk språkbruk.
Til tross for debatt rundt hvorvidt avskjedigelse var riktig reaksjon, er Jeremy Clarkson en viktig del av en historie av det som ikke lenger representerer ønskelig humor.
Valget om å fjerne Jeremy Clarksons ytringsmulighet gjennom serien var en beslutning BBC tok, med veldig lave påfølgende seertall som reaksjon. Dette vitner om at «kansellering» ikke var den beste veien å gå, i arbeidet mot å forebygge utdatert rasehumor.
Programmer som «Top Gear», der det en gang var akseptabelt med rasistisk og sjåvinistisk språk, kunne dødd ut av seg selv av en nyere forståelse av humor blant sitt eget publikum.
I stedet virker innblandingen til BBC mer polariserende, og ironisk nok forsterket de den antisosiale tolkningen av hans humor.
Endring gjennom medvirkning
I stedet bør minoritetene som observerer den utdaterte fremstillingen av dem selv, bruke sin påvirkningskraft i den samme humorkulturen de er en del av, til å etterspørre og oppdatere fremstillingen av rasehumor.
Det er kun gjennom åpen medvirkning at humoren kan endres.
Og disse endringer har forekommet raskt.
Som blant annet den felles oppfatningen av at Mr Yunioshi i dag er en drøy og rasistisk karakter, selv om karakteren var akseptert som representativ for bare 60 år siden. Tar vi del i humor kulturen med et hevet øyenbryn uten å le, vil humoren utvikle seg på en naturlig måte.
Heldigvis for blackface.
Liker du det du leser? Les mer av Subjekt-spaltist Maha Kamran her
