For rundt to år siden var kommuneoverlegen i Drammen nær ved å stenge ned den populære baren Pavarotti, fordi én eneste nabo hadde klagd på bråk fra livemusikken som var fast innslag i helgene.
Klageren bodde i et helt nytt generisk makkverk av et leilighetskompleks som var heist midt i sentrum, vis-à-vis puben som har vært der i 25 år. Naboen flyttet ut kort tid etter at klagen var sendt, men det stoppet ikke kommunen fra å forfølge baren i månedsvis etterpå med krav om kostbar og unødvendig støyredusering. Pavarotti holdt på å knele.
Gammelkristelig moralisme
Kommuneoverlegen heter John David Johannesen, og jeg har aldri tilgitt ham for det grove maktmisbruket. Johannesen er fortsatt i den stillingen, nå med betydelig mer makt, og hver gang jeg ser ham jamre om strenge smitteverntiltak for byens uteliv blir jeg fylt av vrede.
I sommer foreslo helseteamet i Drammen kommune å beholde skjenkestopp klokken 00.30 – også etter at korona eventuelt forsvinner. I tillegg anbefalte de at bydelspuber som konsept ganske enkelt burde forbys. Flere skjenkesteder gir mer støy og høyere alkoholkonsum, slo de fast. Dette er grunnholdningen deres, uavhengig av pandemi.
John David Johannesen er også en aktiv pinsevenn, og har vært en pådriver for helbredelse ved bønn. Helt seriøst så tror jeg bønn er ganske undervurdert i vår postmoderne skjærsild, og jeg støtter det som smitteverntiltak i langt høyere grad enn skjenkestopp. Bevisgrunnlaget for begge er også noenlunde det samme.
Derimot har jeg lite til overs for den gammelkristelige moralismen som skinner gjennom Johannesens anbefalinger. En moralisme han deler med mange av landets helsetopper.
Tap av kontroll er farlig
Vårt nye presteskap er helseekspertene. Helsebyråd, -direktør, -minister og hele kobbelet av rolige mamma- og pappafigurer som bruker babystemme når de snakker til voksne. Det går en direkte linje fra pietistiske bedehus til Helsedirektoratet, og begge omfavner undertrykkelsen av adspredelse.
Helsebyråkrater har alltid ønsket at vi skal minimere risiko, fordi de ser på tilværelsen som et eneste stort potensiale for sykdommer. I deres idealverden er vi alltid på trygg avstand til hverandre, såpet inn i antibac, klink edru og aller helst hjemme hvis vi ikke jogger i skogen.
Tap av kontroll blir fremstilt som det farligste av alt, og dermed er utelivet en trussel. Alle situasjoner hvor man ikke er rammet av streng selvbeherskelse, låst i stiv oppmerksomhet om seg selv og omgivelsene. Alt som er dyrisk, driftig, livlig, vilt, utpå, usunt og moro er den største fienden. Væremåter som helsebyråkratiet alltid motarbeider, og ikke forstår verdien av. Deres jobb er å advare mot det.
Kultur- og serveringsbransjen er gjerne stedet disse erfaringene utspiller seg, og dermed blir de ofret på forsiktighetens alter. Konkurser, oppsigelser og utarmet utelivstilbud er bare en (u)heldig konsekvens. Korona er et påskudd for å kvele en livsstil de allerede hadde avsmak for.
Les også: Ingen av regjeringens tiltakspakker har truffet utelivet spesielt
Tiltakene rammer ikke presteskapet
Folket bøyer seg ydmykt for presteskapets strenge formaninger. Få har tid til å undersøke hva som ligger til grunn for de nye budene, og de fleste hviler på tilliten til de edruelige prestene i hvite frakker. Og aller størst tillit er viet til selve paven – Espen Nakstad.
I et portrettintervju i Aftenposten fortelles det at Nakstad aldri har lært seg å like alkohol særlig godt. Derimot elsker han å gå på fjelltur, og var et stort skitalent i tenårene, før han ofret seg for både jus og medisinstudier. Han er ikke et vanlig menneske, han er en broiler, en super-streiting som aldri mistet fokus et eneste sekund i livet sitt. Ære være ham for det.
Men Nakstad har få forutsetninger for å forstå hvordan hans anale anbefalinger rammer menneskene som ikke deler hans sirlige sunnhetsideal. Alkiser på brune puber, freaks på kjellerklubber, tenåringer på hjemmefest og alle andre som lever for å slippe unna det klamme grepet til den trivielle hverdagen.
Han er perfekt som forsker eller overlege, men fjellklatrende medisinere bør ikke få utøylet makt til å skape unntakstilstand. Hans sympatiske vesen er en forbannelse når det brukes til å rettferdiggjøre dette vanviddet av overforsiktighet vi nå lever under.
Ulidelig blendverk av tall og grafer
Den myke og belærende nedlatenheten hans gjør meg gal. Den kommer fra ham og alle de andre ansvarlige helsemyndighetene med tillitsvekkende øyne og følsomme røster. De som hoster opp banaliteter om risiko og dugnad, samtidig som de kamuflerer uvissheter med det ulidelige blendverket av tall og grafer som skal overbevise alle om at livet er for farlig til å prøves.
For alt det tomme snakk om forskning, statistikk og studier har helsesjefene lite å vise til for at viruset sprer seg i offentlige rom blant fremmede. Der hviler de på synsing og moralistisk fordømmelse. Slik fremstår det i alle fall når de, som ikke rammes på samme måte, stenger ned landet med konsekvenser for særlig kultur og uteliv.
Tvert imot tyder alt på at smitten spres i hjemmet, på arbeidsplasser og blant «nærkontakter», altså det man en gang kalte venner.
Fanebærerne for trygghet og helse vil påstå det er sunn fornuft å nekte folk å samles, at smitterisikoen er innlysende, til tross for manglende bevis. Og uansett kan det vel ikke skade at drikkfeldige syndere lærer seg å bytte ut pubrunden med skogstur. For hedninger er det derimot vanskelig å godta at alt de verdsetter blir avlyst på grunn av et paranoid føre var.
Les også: Vi har gjort alt myndighetene ønsket, men får så å si null tilbake
Uerstattelige opplevelser
Gamle hedninger er én ting, men overgrepet mot ungdommen er enda verre.
Det helseekspertene ikke virker å forstå, er at livet ikke alltid er et repetitivt slavisk mønster du kan vende tilbake til senere. Spesielt for de yngste er dagene unike og uerstattelige. Alt fra barn i grunnskolen til studenter i 20-årene har bare én sjanse til å få de sosiale opplevelsene som hvert trinn, hvert semester og hver dag byr på.
Disse øyeblikkene kommer aldri tilbake.
Russetiden er et godt eksempel på noe de livsfjerne legene alltid har ønsket å fjerne, som de nå vil rane ungdom for med både glede og selvfølgelighet, under dekke av smittevern.
Tiden til de unge og feststemte blir stjålet av inngrodde karrierefolk som alltid har prioritert oppofrelse og nøkternhet foran det løsslupne og fandenivoldske. Folk som ikke benytter seg av tilbudene de forbyr, og for lengst har opplevd ungdomstiden de nå gruslegger for en hel generasjon.
Undertrykking av livet
De yngste har tilnærmet null risiko av å smittes, men skal fortsatt isoleres selv om de utsatte gruppene er vaksinert. Noen kronidioter har til og med foreslått å påby munnbind på skoler. De har fullstendig mistet forstanden.
Dette er en undertrykking av ungdom som sådan, av livet, av alt som er sprudlende og entusiastisk. For hva? For å beskytte de gamle, sies det, de døende og skrøpelige – den tilstanden som alle formynderne nærmer seg med stormskritt, den tilstanden mange av dem kanskje alltid har levd i.
Hva er vel en russetid, eller fadderuke, en festivalsesong, en 20-års-fest og andre uerstattelige opplevelser, når vi kan kverne ut et ekstra leveår på sykehjemmet?
Les også: Moralisme forkles som vitenskap
Flytt fordømmelsen dit den hører hjemme
Som om disse tingene står mot hverandre, som om et kreativt hode ikke kunne tenkt ut noen tiltak som isolerte de utsatte og ga livet tilbake til de unge og levende.
Nå er det på tide at den moralske fordømmelsen flyttes dit hvor den hører hjemme, over på de som saboterer livet til alle som nekter å la seg overmanne av panikkangst.
Presteskapet og deres disipler gjør ikke dette for å være solidariske, for å beskytte de svake og andre innholdsløse floskler – de tenker på seg selv og sin egen patologiske frykt, som de vil at hele samfunnet skal pleie for dem.
Og uansett, noen ekstra smittetilfeller kan være verdt det, det kan være å foretrekke, fremfor å drepe alt som gir livet mening.