Regjeringen vurderer nå innføre en ny type koronasertifikat.
Koronasertifikatet har til hensikt å lette på andre tiltak, og derfor har særlig kulturlivet sett med begeistring på regjeringens forslag som en gylden middelvei mot raskere gjenåpning.
Men at koronasertifikatet anses som gylden middelvei sier først og fremst noe om hvor langt vi må se for å få tilbake hverdagen vi hadde for to år siden.
Myndighetene må komme nærmere folks frihet og kulturlivets rettigheter i forhandlingene. Koronasertifikatet er nemlig ingen gylden middelvei, men et uforholdsmessig forslag med lav verdi og skyhøy pris.
Subjekt mener: Åpne kranene
Lav verdi
Det er særlig to grunner til at koronasertifikatet har lav verdi.
For det første så fraråder selv FHI å innføre koronasertifikatet, da det ikke kan sies å hindre smitte. Vaksinene fungerer ikke som håpet mot omikron, og i det hele tatt så er de vaksinerte også smittebærere. Noen av de vaksinerte smitter dessuten mer, rett og slett fordi de ikke kjenner på symptomene. Koronasertifikatet gir med andre ord kun falsk trygghet.
For det andre så er ikke sykdommen koronasertifikatet angivelig beskytter oss mot så farlig som mange skal ha det til. Omikronvarianten har 69 prosent lavere sannsynlighet for innleggelse enn tidligere koronavirusvarianter, ifølge FHI. Omikron har også 90 prosent lavere dødelighet, ifølge CDC. Vi snakker altså om en virusvariant med 90 prosent lavere dødelighet enn varianten som allerede var mindre dødelig enn sesonginfluensa. Koronaviruset som nå dominerer i Norge kan altså leves med, slik vi levde med den mer dødelige sesonginfluensaen i alle årene før 2020.
Koronasertifikatet har med andre ord lav verdi, både på grunn av lav effekt og lav nødvendighet. Dette kan vi ikke betale skyhøye priser for.
Subjekt mener: Museene bør prioriteres i gjenåpningen
Skyhøy pris
Men det er nettopp skyhøye priser samfunnet betaler dersom det velger å innføre koronapasset.
Vi betaler med levemåten vår – selvfølgeligheten i å bevege seg fritt i offentlige rom uten å bli avkrevd en digital autorisering utstedt av myndighetene. Det digitale adgangskortet til offentligheten åpner for et mer eller mindre dystopisk samfunn hvor mennesker må legitimere seg ved hver dør og avsløre privat medisinhistorikk, slik Subjekt-spaltist Pål-Henrik Hagen formulerer det i egen kritikk av forslaget. En slik autorisering må potensielt oppdateres halvårlig, og skaper en infrastruktur av kontroll vi ikke vet rekkevidden av.
Vi betaler med retten til selv å velge hvilke medisiner vi ønsker å ha i kroppen, og vi gir delvis fra oss råderetten over eget legeme. Med koronapasset overlater vi til nåværende og fremtidige myndigheter å bestemme hvem som får komme inn hvor – en overlevering av makt fra individet til staten.
Og hva får vi igjen, igjen?
Et stort kanskje.
Subjekt mener: Danmark bør levere tilbake den samiske trommen
En dårlig deal
Tyngdekraften trekker alltid i autoritær retning, og historien har lært oss at liberale rettigheter er noe vi må kjempe for til enhver tid. Særlig under en pandemi. I krisesituasjoner øker nemlig folks toleranse for autoritær kontroll.
I Østerrike vokser boten for hver uke innbyggerne ikke tar vaksinen. I praksis har de innført tvangsmedisinering. I andre europeiske land har myndighetene valgt mildere former for tvang, eller sterkere former for oppfordringer. Frankrike og Belgia har eksempelvis innført koronasertifikatet, hvor uvaksinerte nektes adgang til offentlige rom.
Samfunnene betaler dyrt for å få bukt med et virus som har fantastisk lav dødelighet, men så får de ikke engang bukt med viruset.
Slik situasjonen er nå er det vanskelig å skylde på de uvaksinerte for at kulturlivet ikke får gjenåpne. I stort så er det tiltakene, og ikke sykdommen, som er grunnen til at bedrifter går konkurs. Så hvis målet er å møte myndighetene på midten, må vi forhandle bedre.
Nå står vi overfor kanskje det største verdivalget hva gjelder personlig frihet i vår tid. Dette vil naturligvis sette presedens for når staten skal kunne gripe inn med sitt frihetsberøvende smittevernsregime i fremtiden.
Da må vi, som samfunn, sørge for å tegne streken langt lengre over på myndighetenes side av forhandlingsbordet. Det burde rett og slett mer enn en luftveisinfeksjon mindre farlig enn influensa til for å stenge ned landet.
Det er på høy tid å kjempe for å få tilbake de dyrekjøpte frihetene og rettighetene som vi hadde, og ikke selge unna flere.