Brukes anklager om antisemittisme av og til på en politisert og urimelig måte – som et ideologisk maktmiddel? Vi har nylig hatt en sak der PST involverte seg i et møte fordi det angivelig dreide seg om «antisemittisme». I det følgende skal jeg streke opp et perspektiv og gi noen få argumenter for at «anti-anti-semittismen» ofte er på ville veier.
Hvis det finnes en opportunistisk og politisk bruk av begrepet, betyr dette at man bør slutte å snakke om antisemittisme overhodet og finne andre ord? David Engel (1951-), professor i Holocaust- og jødiske studier ved New York University, hevder dette i en artikkel fra 2009. Ordet er som en gummistrikk, det fungerer politisk, ikke forskningsmessig, mener han.
Utnytter folks usikkerhet
Det er også store avvik mellom ulike definisjoner av antisemittisme. Er det da best å skrote ordet «antisemittisme», slik Engel foreslår? Jeg tror Engel går for langt. Ordet er innarbeidet, og kan brukes som en slags pekepinn, men vi bør slutte å bruke det dersom vi ikke straks, og uten å bruke ladede ord, forklarer hvorfor vi mener at et gitt fenomen representerer jødehat og ikke et forsøk på saklig kritikk av jødedommen eller Israel.
Uten dette vil påstander om antisemittisme utnytte en usikkerhet mange ikke-jøder i Vesten opplever når de møter en slik anklage: «kanskje jeg er antisemittisk uten å vite det, uten å ville det?» Mange kommer på defensiven ved en slik mistenkeliggjøring.
Hva skyldes det at folk faller til fote? Jacques Berlinerblau, professor i jødisk sivilisasjon ved Georgetown University har en interessant artikkel om filosemittisme, som betyr å ha en spesielt positiv vurdering av jøder og det jødiske. Han nevner ulike typer, herunder den «angrende filosemittismen», en tendens til litt manisk å se positivt på alt jødisk på grunn av en kollektiv skyldfølelse for nazistenes jødeutryddelser, for at Vesten ikke gjorde mer for å forhindre det.
Jeg tror Berlinerblau treffer noe vesentlig her, og at det skyldes et slags vestlig syndrom, et behov for botsgang som skygger for en realistisk vurdering av denne etnoreligiøse gruppen på godt og vondt.
Les også: Var Europakommisjonens første president «antinazist»?
Corbyns fall
Hvorfor er dette viktig? Jeremy Corbyn, leder for det britiske partiet Labour frem til 2020, ble felt blant annet av anklager om antisemittisme og manglende kamp mot antisemittisme i partiet. Dette var basert på et fåtall helt urimelige anklager, for eksempel en uttalelse i 2014 om at en grafitti som ble ansett for antisemittisk, burde tåles i ytringsfrihetens navn. Den avbildet seks superrike finansfolk hvorav to kunne identifiseres som jødiske (en Rothschild og en Warburg).
Videre ble han kritisert for deltakelse i en minnestund for palestinske ofre for et israelsk bombeangrep i år 1985, der man mente at en terrorist var gravlagt. Pluss en uttalelse om at en gruppe britiske sionister «er vokst opp her, men forstår ikke britisk humor». Dette likner på de til dels injurierende uttalelsene vi finner masse av i britisk politikk. Men når det ble brukt om jøder, ble det ikke tolerert.
Anklagene fikk de tre største jødiske avisene i England til å gå sammen om en uttalelse om at Corbyn representerte en «eksistensiell trussel mot britiske jøder». Eksistensiell trussel? En vill overdrivelse, men britisk toneangivende offentlighet falt til fote. Dette viser at slike anklager har et urimelig gjennomslag.
Les også: Avsporing om antisemittisme
Alle fordommer er ikke like
Denne typen filosemittisme finner man også symptomer på i de tilfellene der forfattere gir et fortegnet bilde av tidligere jødisk historie. Frem til side 19 i sin bok om jødeparagrafen refererer historikeren Håkon Harket nitten eksempler på fordommer mot jøder på tidlig 1800-tallet. Noen av påstandene fremtrer som usanne og uttrykk for en klar jødefiendtlighet («de kidnapper kristne barn og ofrer dem»), mens andre, som at «jøder er en stat i staten», har mye mer basis i virkeligheten.
Moshe Rosman, professor i jødisk historie ved Bar-Ilan universitetet i Israel, skriver følgende om jødene i Europa før emansipasjonen: «Hvorfor ikke erkjenne … at alle tyske og østeuropeiske europeiske jøder «opptrådte som» borgere av et jødisk «land» som het Ashkenaz med eget språk, yiddish, egne lover og skikker, med et antall autonome jødiske administrative og sosiale institusjoner, og med ditto nettverk basert på slektskap, handel, intellektuelt fellesskap, utdannelse og religion?»
Blir ikke da en tolkning av jødene som en «stat i staten» ganske rimelig? Harket gjør ingen forsøk på å si hvilke av eksemplene på fordommer han nevner som bygger på en fortolkning av reelle forhold, og hvilke som er rent tankespinn. I hans fremstilling fremtrer alle påstandene som falske og jødefiendtlige stereotypier.
Er Rosmans oppfatning et særtilfelle? Abba Eban, historiker og sentral israelsk politiker fra 1950- til 70-tallet, skrev i sin bok om jødenes historie: «I Frankrike var jødene blitt innrømmet likestilling som individer, ikke som klasse eller folkegruppe. De ble anmodet om å oppgi sine særegne lover og forvaltningsinstanser, og dermed hele sin stilling som «stat i staten».
Må behandles likt som andre religioner
Men klart: hvis man fremstilte dette som noe særegent for jødene og overså alle andre eksisterende franske klikker og tvilsomme særinteresser, er man på ville veier. «Parallellsamfunn» av alle slag må håndteres som et generelt problem i den utstrekning de er et problem.
Vi må ikke «pynte på» de historiske realitetene og overse tvilsomme sider ved klassisk, rabbinistisk jødedom fordi man «ikke kan si noe negativt om jøder» grunnet jødeutryddelsene. Vi må heller ikke nekte å peke på den jødiske religionens rolle for utformingen av kritikkverdig israelsk politikk.
En slik unnvikende holdning fra flertallssamfunnet innebærer også at de som har valgt jøder som hatobjekt, kan få ammunisjon for sin hatpropaganda. Vi bør ta et oppgjør med tendensen til å frakjenne jøder rollen som aktører med en undertiden tvilsom praksis, men påpeke det slik vi med rette gjør overfor kristendommen og islam.
