For litt over et år siden byttet jeg ut min jobb i foreningen Tryggere ruspolitikk med stillingen som debattredaktør i Subjekt. Kort tid etter eksploderte kritikken mot oss.
Ikke det at Subjekt ikke vekket debatter før dette, langt ifra. Men mine første uker i jobben ga våre kritikere ammunisjon som de bruker mot oss fremdeles. Derfor er det på sin plass å reflektere litt over disse hendelsene, og forsøke å se det store bildet – som ikke fremkommer i Twitter-tråder som sprer seg viralt og Instagram-historier fra Jamal Sheiks konto Rasisme_i_norge.
Det var sistnevnte som mandag 3. april aktualiserte denne problemstillingen med en 25 bilder-lang story, der han angriper Subjekt med en god blanding av rene løgner og ekte skjermbilder.
Dessverre sprer løgn seg ofte raskere enn sannhet. Blander man dem med halvsannheter er det vanskelig å avsløre. Slikt bidrar til at mange får et skjevt inntrykk av Subjekt: hva vi har gjort, og våre motivasjoner.
Blank løgn fra «antirasist»
Denne runden med anti-Subjekt-kampanje startet med at Rødt-politiker Sofia Rana spredte tre bilder på Twitter, med anklager om at Subjekt er «et talerør for nazier».
Hvorfor? Fordi vi 10. mars publiserte debattinnlegget «Å rive vindmøllene på Fosen er å snu ukrainerne ryggen». Ingen har reagert på innholdet i innlegget, som forøvrig ble sitert i Klassekampen, men det var skrevet av en ukrainer som Sofia Rana anklager for å være nazist. Som dokumentasjon legger hun frem to skjermbilder: et som viser deler av et tre år gammelt innlegg på sosiale medier med et bilde som inneholder blant annet et hakekors. Det andre skjermbildet viser en person ved siden av et klistremerke fra Den nordiske motstandsbevegelsen. Disse er ekte nazister, for all del.
På telefon sier den ukrainske mannen til Subjekt at bildet med klistremerket er av en helt annen person, han aner ikke hvem. Det første bildet sier han at er fra en flere år gammel post på et russisk sosialt medium. Bildet viser en Kolovrat med et solkors – som brukt både i buddhismen og tradisjonelt i Ukraina, fra tiden før nazister tok symbolet i bruk som hakekors. Mannen mener Sofia Ranas nazi-anklage er grunnløse. Rana hevder på sin side at hun sitter på mer «solid dokumentasjon», og mener den ukrainske mannen lyver.
Uansett hvem som har rett, er det absurd å ta Subjekt til inntekt for mulige holdninger gjesteskribenter med ett debattinnlegg kan ha vist på sosiale medier. Ingenting på mannens åpne Facebook-profil inneholder nazistiske symboler. Mannen er også tidligere intervjuet i Avisa Oslo og Klassekampen siterte senere hans innlegg i Subjekt. Disse avisene slipper så klart nazi-anklagene fra politikeren i partiet som forøvrig er største eier i Klassekampen.
Det var anklagene fra Rana som gjorde at Jamal Sheik nå gikk til angrep på Subjekt for sine over 45.000 følgere på Instagram. Dette er «antirasisten» som Subjekt nylig tok et oppgjør med etter at han doxxet og rasiststemplet vår 17 år gamle spaltist, Eivind Nejad-Trondsen, fordi spaltisten rettet legitim kritikk mot aktivistkontoens spredning av falske historier og ubegrunnede rasismeanklager.
Nå så Sheik sitt snitt til å ta hevn. Han spredte Rødt-politiker Ranas brunbeising, og påsto dessuten at Subjekt har en nazist tilknyttet som spaltist. Noe som selvsagt er blank løgn.
«Bak ytre høyres fasade»
Her er vi tilbake til starten. Et par uker etter at jeg hadde startet i jobben i Subjekt, publiserte jeg et debattinnlegg av Tore Rasmussen.
Igjen er det ikke innholdet folk reagerer på, men avsenderen. Rasmussen har nemlig bakgrunn fra det forsker og forfatter Anne Bitsch beskriver som «det mest sekteriske og voldelige nynazistmiljøet på 90-tallet».
Med denne informasjonen kjent er det pinlig at jeg og Subjekt presenterte Rasmussen som «hjelpearbeider i Ukraina». Det var dette han selv skrev i innlegget at han holdt på med for tiden. Men Rasmussen er primært kjent for andre ting enn det, noe vi ettertrykkelig er blitt påminnet i etterkant. Selv må jeg innrømme at jeg ikke ante hvem Rasmussen var, og jeg burde gjort bedre undersøkelser før publisering av et innlegg om et så brennbart tema som flyktningepolitikk.
Anne Bitsch har helt rett i at det er svært viktig å se «bak ytre høyres fasade», med «faktasjekk av hva aktørene faktisk gjør og hvilke miljøer de er del av». Mye kontekst forsvinner imidlertid alltid når denne verkebyllen kommer opp igjen og igjen. Som at Rasmussens innlegg var et svar til Subjekts egen spaltist Ina Gravem Johansens kommentar om «En populistisk flytningpolitikk» – altså motsatt holdning av Rasmussen.
Rasmussen har kun fått dette ene innlegget på trykk i Subjekt. Han har imidlertid i etterkant fått en del oppmerksomhet i forbindelse med sin forleggervirksomhet, i Subjekt så vel som medier som Aftenposten, Klassekampen og NRK. Rasmussen hevder han ikke lenger er politisk ekstrem, men Humanist forlag er uenige. De vil at Rasmussens Legatum Publishing kastes ut av Forleggerforeningen.
I den forbindelse har Rasmussen kommet på trykk med meningsinnlegg hos NRK, nisjenettstedet Bok365, venstresidens tenketank Agenda og senest onsdag i det respekterte intellektuelle tidsskriftet Samtiden. Selvsagt beskylder ingen disse mediene for å løpe fascisters ærend. Subjekt er imidlertid ikke mer ytterliggående enn at vi er på linje med Forleggerforeningen og Litteraturhuset anno mai 2022: Legatum har rett til å ytre seg og være en del av samfunnet såfremt de ikke bryter norsk lov.
Det betyr ikke at vi støtter Rasmussen og hans forlag, eller er ukritiske til dem. Vi har intervjuet Einar Thorsen, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge, som kanskje er Norges fremste ekspert på dette politiske landskapet.
Han betegner innholdet i Legatums bøker av den franske forfatteren Alain de Benoist som høyreradikalt, men ikke nazistisk eller fascistisk. Dette er en av dem Humanist forlag trekker frem som grunnlag for å utestenge Legatum fra Forleggerforeningen.
Anne Bitsch stiller spørsmål ved om Legatums utgivelser må forstås som «mer enn ord og holdninger som er beskyttet av ytringsfriheten», fordi: «den underliggende ideologien, er grunnleggende anti-demokratisk og undertrykkende. Den har et politisk og voldelig mobiliserende potensial som det siste tiåret har tatt livet av mange uskyldige mennesker.»
Dette er vanskelige problemstillinger, men her er vi i Norge så heldige å ha et godt lovverk, som skiller mellom ord og handling. Det er forbudt å oppfordre til vold. At politiske bevegelser på ytterkantene har potensial til å mobilisere til vold, har selvsagt Bitsch helt rett i. Men det samme kan sies om kommunistene.
Vi har mange intellektuelle og politikere i Norge som er assosiert eller flørter med kommunisme – ideologien som bidro til en rekke av det forrige århundrets største folkemord. Det må de selvsagt ha lov til, så lenge de ikke bryter loven selv. Det samme gjelder ytre høyre, som i motsetning til kommunistene ofte blir forsøkt utestengt av ulike arenaer. Antagelig er dette fordi politisk vold fra ytre høyre (sammen med islamisme) har vært mer utbredt i Europa de siste tiårene enn vold fra ytre venstre. Men slik har det ikke alltid vært.
Subjekt er først og fremst en liberal avis, og er sterkt kritisk til standpunktene til Legatums forfatter de Benoist, som ifølge Wikipedia er motstander av individuelle rettigheter og representativt demokrati – to pilarer vi holder høyt. Men en grunnleggende del av det å være liberal avis, handler om å tillate ulike meninger å bryte mot hverandre i spaltene.
Humanist forlag og Anne Bitsch mener Legatum er farlig. Jeg kjenner ikke litteraturen godt nok til å uttale meg skråsikkert. Foreløpig mener jeg «irrelevant» er det mest presise adjektivet å beskrive forlaget med. Dette er en stakkarslig bevegelse som sliter med å samle flere tilhørere enn Sian klarer på sine demonstrasjoner.
Det er bra noen holder et kritisk øye med dem, men verdien av medieoppmerksomheten Legatum har fått som følge av Humanist forlags kanselleringskampanje, overgår antagelig forlagets markedsføringsbudsjett de neste ti årene. Det er også en dynamikk å være oppmerksom på.
Man kan være enige om at en ideologi er problematisk, og samtidig være uenige i prinsipielle spørsmål som hvorvidt tilhengerne bør utestenges av en apolitisk forening og nektes leie av lokaler. For hvem skal definere hvilke ideer som er eller kan bli «farlige»?
Og hjelper utestengelse av ytterkantene i det hele tatt? Nei, tror vi – basert på forskning av Senter for ekstremismeforskning ved UIO (C-rex). C-rex konkluderer med at europeiske land med høyrepopulistiske partier har mindre sannsynlighet for høyreekstrem vold. Fordi ytringsfriheten fungerer som en ventil. Man opplever ikke lenger et behov for å bli mer ekstrem når det er tillat å ytre det man mener.
Enkelte meninger trykkes fordi de er kontroversielle
Ganske nylig har de fleste aviser begynt å tilføre en disclaimer om at «meningene er skribentens egne» ved alle debattinnlegg.
Er ikke dette selvsagt for borgere i et opplyst samfunn? Man skulle tro det. Men aviser får så ofte kritikk for meningene til en skribent uten tilknytning til avisen, at de mener en slik selvfølgelighet er nødvendig. Det bringer oss til en hendelse to uker før vi publiserte Rasmussens innlegg i mars 2022.
4. mars, på min fjerde dag som debattredaktør i Subjekt, trykket vi innlegget «PST på døra – nå også som meningspoliti?». Dette var skrevet av en gruppe på ni personer som hevder de ble nektet å leie lokaler flere steder i Trondheim for sitt arrangement «Den jødiske lobbyen – frå borgarrettar til etnokrati».
Flere av de involverte har bakgrunn fra Rødt. Og de så vanskelighetene med å finne lokaler i sammenheng med at PST skal ha oppsøkt en bekjent av dem og forhørt seg om foredragsholder Hans Olav Brendbergs politiske syn.
PST hadde da nylig lansert en trusselvurderingsrapport, der de sa at de skal følge nøyere med på «antistatlige holdninger» og «konspirasjonsteorier». PST-sjefen betrygget imidlertid med at de «ikke skulle være noe meningspoliti». I Subjekt er vi som grunnholdning kritiske til statlig overvåkning, og mener dette må være svært godt begrunnet. Norge opplever for øyeblikket en stor utvidning av mulighetene til overvåkning i regi av PST – fullmakter som rettsvesenet i flere andre europeiske land har tolket som brudd på menneskerettighetene. I den konteksten mener vi det er interessant for mediene å belyse hvilke miljøer PST følger med på, og hva disse mener.
Dette var også grunnen til at vi kort tid senere publiserte et innlegg fra en av de samme ni personene, Ragnar Næss – tidligere forsker på blant annet rasisme ved UIO og sønn av filosof Arne Næss. I innlegget «Når anklager om antisemittisme brukes politisk» skriver Næss om ulike former for antisemittisme gjennom historien. Der skriver han: «Noen av påstandene fremtrer som usanne og uttrykk for en klar jødefiendtlighet («de kidnapper kristne barn og ofrer dem»), mens andre, som at «jøder er en stat i staten», har mye mer basis i virkeligheten.»
Noen dager senere tok det fyr på sosiale medier, utløst av at MDG-politiker Eivind Trædal skrev på Facebook: «”Jøder er en stat i staten”. Dette kan vi lese i Subjekt.» Igjen ble mye kontekst utelatt. Som at Næss henviste til en rekke israelske professorer, og omtalte historiske forhold. Han hevdet ikke at «Jøder er en stat i staten» i dagens Norge – en åpenbar antisemittisk påstand. Han skrev heller ikke at påstanden hadde vært helt korrekt før heller, men at den hadde mer basis i virkeligheten sammenlignet med andre påstander som betegnes som antisemittiske.
Noe som også sjelden nevnes, er at hele denne debatten startet i Klassekampen, med innlegg av alle de samme personene Subjekt publiserte. Vi var altså ikke alene om å mene at det er prinsipielt interessant å belyse stemmene til de som står i sentrum for vår tids mest betente debatter om ytringsfrihet og scenenekt – det bare virker sånn på sosiale medier.
Subjekt er en avis som holder ytringsfriheten høyt, og vi ønsker å være best på å dekke scenenekt og kanselleringskultur. Det er aldri de trygge stemmene i det politiske sentrum som får sin ytringsfrihet utfordret. Dermed dekker vi ofte meninger i ytterkanten av begge sider i politikken. Selv om vi sjelden er enig med noen av dem.
Misforståelser av motivasjon
Flere av våre kritikere synes åpenbart også dette er interessant, de også. Rådgiver i Human-etisk forbund, Didrik Søderlind, fulgte opp med en lang Twitter-tråd som fortsatt klistres på oss som eksempel på hva Subjekt er.
Søderlind fant ut, via Document.no, at mannen som de ni debattantene mente hadde fått PST på døra, var Johan Slåttavik. I Twitter-tråden legger Søderlind ved flere skjermdumper av gamle kommentarer og poster i sosiale medier fra Slåttavik. Der har Slåttavik blant annet skrevet at han «er blitt mer og mer usikker på hvem som virkelig er skurken» av Anders Behring Breivik og norske myndigheter, og at han føler på «ambivalens» til massakren på Utøya 22. juli 2011.
Søderlind skriver videre at Subjekt er talerstol for «folk som forsvarer massemord på norske barn og ungdommer». Han spekulerer også i at dette er en retning vi bevisst har valgt å satse på. Dette er en usann konspirasjonsteori. Sannheten er mye kjedeligere.
Det er riktig at Slåttavik bekreftet til oss at PST hadde forhørt ham om arrangementet i Trondheim. I motsetning til Søderlind hadde ikke vi sett og arkivert mannens verste ytringer fra diverse sosiale medier-poster. Om vi hadde lett, kunne vi funnet dem. Og vi er glade for at Søderlind bringer slikt opp i offentligheten, for vi er selvsagt like sterkt imot slike holdninger som han er.
Søderlind og mange andre har gjentatte ganger trukket frem denne Twitter-tråden, sammen med Rasmussen-innlegget, som eksempel på hva Subjekt «holder på med». I realiteten er det snakk om tre artikler av totalt nesten 3.000 publisert i 2022. Nesten en promille av hva vi «holder på med».
Den offentlige samtalen hadde vært bedre om flere oftere hadde fulgt den filosofiske tommelfingerregelen Hanlon’s razor: «Aldri tilskriv ondskap til det som tilstrekkelig kan forklares av dumskap.» Som en ung avis har Subjekt «voksesmerter». Vi erkjenner at vi av og til trår feil, og kunne i dette tilfellet gjort betydelig bedre research. Vi har nok vært litt for grepet av tech-start up-prosessen «move fast and break things». Nå er vi imidlertid i en mer privilegert posisjon med en stabil abonnementsinntekt og et større antall debattinnlegg av høy kvalitet å velge mellom. Samtidig som vi fortsatt er opptatt av å belyse meninger som utsettes for scenenekt, men med stadig bedre kildekritikk og justeringer etter kritikk.
Søderlind har ikke fått rett i sin antagelse om at Subjekts lesere kunne «glede seg til flere innlegg om jødenes skumle makt og annet spennende fremover». Det ville han visst om han hadde et abonnement – og det kan han få gratis i et år dersom han ønsker – som takk for kritikk og generering av oppmerksomhet rundt Subjekt.
«Det er bare én ting i livet som er verre enn å bli snakket om, og det er å ikke bli snakket om», sa forfatteren Oscar Wilde. Det er noe sant i dette, men det er likevel belastende å stadig klistres til holdninger vi tar sterkt avstand fra. I realiteten er Subjekt en svært mangfoldig avis, med hensyn til legning, etnisitet, religion og politisk ståsted. Og vi støtter selvsagt ingen meninger som uttrykker rent hat mot noen.
Personlig mistenker jeg at Søderlind har mer til felles med oss enn han kanskje tror. Hans opptreden på sosiale medier preges av at han er svært på vakt mot ekstreme holdninger (med rette), noe som gjør at han tolker mer inn i enkelte publiseringer enn vi selv gjorde på gitt tidspunkt. Som en forfatter av en rekke solide tekster og bøker om temaet sitter han på mer kunnskap enn oss. Kritikken hans er tatt til etterretning, og vi håper han vil slutte å omtale fjorårets mest kontroversielle meningsinnlegg som eksempler på hva Subjekt står for.
Dette skjedde igjen nylig, i forbindelse med at Søderlind – til hans ære – forsvarte oss mot grove anklager i en Twitter-tråd fra redaktør i Filter nyheter, Harald Klungtveit. Klungveit stemplet podkaster Wolfgang Wee og Subjekt og redaktør Danby Choi som «norsk alt-right». Alt-right bevegelsen er altså hvite nasjonalister, så påstanden faller på sin egen urimelighet. Etter motbør fra Søderlind og mange andre slettet Klungtveit tweeten, men uten noen unnskyldning til dem han hadde brunbeiset med løgn.
I samme tidsrom har Klungtveit også oppfordret kilder til å ikke uttale seg til Subjekt – en helt vanvittig autoritær innstilling fra sjefen i et av Subjekts konkurrerende nisjemedier. Konkurranse er bra, men å bidra til at kilder frykter sosiale sanksjoner for å uttale seg til konkurrenter, skaper et giftig ytringsklima. Og det skaper ulike konkurransevilkår, fordi det er en standard vi ikke er villig til å følge. Saklig kritikk tåler vi alle dager i uken, men slike kampanjer kan ikke aksepteres.
Les også: Vi har alle godt av å minnes Arne Næss’ seks normer for saklig debatt
Veien videre
De fleste i norsk offentlighet er motstandere av de mest ekstreme aktørene på både høyre- og venstresiden. De mest interessante diskusjonene handler ikke om hvem som kan ta tydeligst avstand fra ytterpunktene, men om hvilke prinsipper vi skal ha for å tillate ytringer i ulike kontekster.
Dette vanskeliggjøres av en tribalistisk tendens til å gruppere offentligheten inn i ulike lag, der mange gjerne sprer skjeve og mangelfulle fortellinger for å få den andre siden til å se dårlig ut. Altfor mange som kunne vært allierte i mange saker, er mer opptatt av å markere sin posisjon i egen inn-gruppe enn å forsøke dialog med dem som mener noe annet. Det er synd, for man lærer lite av å bare forholde seg til en liten gruppe med likesinnede.
Vi forventer ikke at alle skal like oss eller være enige med oss i enhver redaksjonell vurdering. Men man bør kunne forvente at folk forsøker å fremstille sine meningsmotstandere uten å karikere deres meninger eller bedrive guilt by association. Her har vi nok også syndet selv, og ønsker kritikk hvis vi gjør det i fremtiden. Vi håper også våre meningsmotstandere går med på å strekke seg etter denne standarden.
Til slutt vil jeg avslutte med en oppfordring til både våre kritikere og våre faste lesere: Synes du Subjekt fremstiller noe skjevt eller har en slagside? Send inn et debattinnlegg som presenterer det motsatte synet. Vi er kontinuerlig på jakt etter nyanser og meningsmangfold.
Men når enkelte oppfordrer til boikott fordi et medium har trykket noe man er uenig i, skaper man selv den fienden man hevder å sloss mot. Det taper vi alle på.
Les også: Han burde kanskje lest seg opp på avisen han kritiserer
