«Et mysterium», skrev media da min datter Sara (13) og hennes venninne Tiril (11) ble drept.
Under rettsprosessen mot ham som drepte jentene, opplevde vi etterlatte en del krevende ved forsvarets strategi – beskrevet i min nye bok Vern alle med din sterke hånd. Disse erfaringene ville jeg også skulle tilflyte advokatstanden, gjennom Advokatbladet. Derfor sendte jeg et innlegg dit.
Nederst følger innlegget som Advokatbladets redaktør først ville publisere – og så refuserte.
Hva gjør teksten så «farlig»?
Snudde plutselig
Dagen etter ringte bladets ansvarlige redaktør meg og uttrykte stor begeistring for innlegget. Hun ville både publisere det og intervjue meg. «Viktig å få belyst, godt skrevet og ikke noe angrep på advokaten», sa redaktøren – og ba om eksklusivitet.
Vi avtalte å møtes til intervju, men dagen før avlyste hun. Med ett hadde redaktøren flere grunner til å bryte avtalen: «Innlegget utløser tilsvarsrett, og saken ligger veldig langt tilbake i tid». Ikke noe nytt i det. «Jeg synes du reiser viktige spørsmål», gjentok redaktøren, «men jeg ønsker ikke å gå inn i denne konkrete saken ti år etter rettssaken».
Og hvorfor frykt for tilsvarsretten? Jo, skrev hun, «da ville fokuset blitt på uenigheter om hva som ble sagt og ikke sagt, og … det ville fort kunne bli påstand mot påstand». Eller det som kalles debatt, og bør hilses velkommen i en rettsstat. Påstandene i mitt innlegg har dessuten skriftlige kilder.
Les også: Det er ikke harmløst å stemple alt man ikke liker som høyreradikalt og giftig
Skåne advokater for følger?
Ofte er det fra virkelige hendelser det er mye å lære. Bare spør en flink politiker eller dyktig journalist. Det kalles personfokusering og viser følger ord og handlinger kan få for enkeltmennesker. Advokatbladets redaktør vil derimot skåne advokater for slikt?
Jeg skrev om innlegget. Bort med all kritikk og henvisninger til nevnte advokat. Uten at det hjalp. Redaktøren sa igjen nei: «Jeg ønsker ikke å publisere det forkortede innlegget ditt av samme årsak; saken ligger ti år tilbake i tid, og det er identifiserende».
Identifiserende? En advokat som har søkt gjentatt offentlig oppmerksomhet, skal ikke tåle henvisninger til sin yrkesutøvelse? Ikke engang når hun hverken er navngitt eller kritisert i innlegget.
Nå hadde redaktøren også en ny grunn for å si nei. Hun var uenig i en mening(!) jeg har om hvordan advokater kan dumme seg ut ved å ville være eksperter om mangt og mye, i vårt tilfelle psykologi og psykiatri. Redaktøren meldte at «du misforstår forsvareres oppgave når du skriver at advokater ikke bør uttale seg skråsikkert om et annet fagfelt enn sitt eget». Ok, men det er noe jeg mener.
«Ansvaret for Deres avis vil øke»
Det måtte ha skjedd mer hos Advokatbladet. Min erfaring med angjeldende advokat fikk meg til å via e-post stille redaktøren et enkelt «ja/nei-spørsmål»: «Har det vært kontakt om min tekst mellom deg eller andre i Advokatbladet og [advokatens navn] eller noen representant for henne?»
Det forble ubesvart. Dermed skrev jeg til redaktøren: «Ikke å svare er også et svar. Det har altså vært en slik kontakt med [advokatens navn]. Det bekrefter også en annen kilde overfor meg. At du ikke unner meg åpenhet om dette, er dypt skuffende».
Var dette et nytt forsøk fra denne advokaten på å styre et redaktørstyrt medium? Da vi etterlatte i sin tid uttalte oss til Romerikes blad om noen av forsvarerens utspill, skrev hennes egen advokat til avisens sjefredaktør: «Det er en særdeles alvorlig og uberettiget fremstilling som avisen gir av advokat [navn] i den aktuelle saken. Etter vår oppfatning vil det derfor tjene avisen om man ikke lar den feilfremstillingen blir stående lenge. Skadepotensialet for advokat [navn] og følgelig ansvaret for Deres avis vil øke jo lengre den fremstillingen som ble gitt, får lov til å leve i det offentlige rom».
Videre: «Etter vår mening er dette en tendensiøs og ærekrenkende presentasjon fra Romerikes blads side. Vi hadde ikke ventet en slik presentasjon fra en presumptivt seriøs avis som Romerikes blad. Presentasjonen fortjener et etterspill og en reaksjon overfor avisen».
Les også: Jonas Gahr Støre skal legge en ny ytringsfrihetsstrategi. En god start vil være å beklage
«Behov for offentlig sympati»
I innlegget som advokatens advokat krevde straks å få på trykk i avisen, het det: «Kritikken mot advokat [navn] er forfeilet, både moralsk og juridisk. Når Romerikes blad på avisens førsteside skriver ‘Hard kritikk mot advokat [navn]’, og kobler dette direkte mot at ‘etterlatte påføres et ekstra helvete’, er dette uberettiget egnet til å svekke advokat [navn]s omdømme».
Forsvareren hadde mer på lager. Da jeg klaget henne inn for Advokatforeningens etikkutvalg, omtalte hun meg, ytterst saklig, som «sjikanøs». Han «ønsker å angripe meg personlig», det «bærer preg av sjikane», han «ønsker mye oppmerksomhet om seg selv og sin person», og han har «et stort behov for egen eksponering og offentlig sympati, og tåler derfor ikke hverken kritikk eller innfallsvinkler som står i kontrast til sin egen oppfatning», skrev hun.
Jeg forstår at redaktører finner det krevende å stå imot slike reaksjoner fra advokater. Å gi etter for det må likevel være i strid med «Vær varsom»-plakatens § 2.2 : «Redaktøren […] skal verne om sin uavhengighet […]». Ifølge Redaktørplakaten skal ansvarlig redaktør «ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å utforme og beslutte mediets innhold og meninger».
Her er innlegget Advokatbladet ikke tør å publisere:
Tre læringspunkter for forsvarere – en etterlatt fars vonde erfaringer
En forsvarer bør ikke klandre drapsofre, men heller uttrykke medfølelse med etterlatte og la være å identifisere seg med gjerningspersonen.
Hverken her eller i min nye bok «Vern alle med din sterke hånd» ønsker jeg å ta en omkamp med forsvareren til mannen som i 2014, i den såkalte Bjørkelangen-tragedien, drepte min datter Sara (13) og hennes venninne Tiril (11). Jeg klaget advokaten inn for flere forhold til Advokatforeningens disiplinærnemnd, som frifant henne på alle punkter. Dermed er dét opp og avgjort. Arbeidet med boken har imidlertid minnet meg om tre forhold som jeg mener forsvarere bør ta med seg i sin gjerning.
«Sjåføren har det helt forferdelig», sa forsvareren i vår sak til pressen, om og om igjen. Ser du hva som mangler? Noen ord om oss etterlatte og hvordan vi måtte ha det. Andre advokater gjør det annerledes. Sånn som Ellen Holager Andenæs sa det i sitt forsvar av en annen sjåfør som hadde kjørt på og drept et barn: «Han har det helt forferdelig, men tenker mye mer på hvor vondt foreldrene har det».
Harald Fjeldstad, forsvarer for en sjåfør som drepte en annen 13-åring, fortalte at klienten hans hadde det «svært tungt», men «han er fullt ut innforstått med at familien til gutten har det mye verre». En slik uttalt omtanke, kostnadsfri for både siktede/tiltalte og forsvarer, ville ha betydd mye for oss etterlatte. Det hadde også tjent gjerningspersonens sak, skulle det vise seg. I vårt tilfelle gikk det 15 måneder, frem til rettssakens start, før forsvareren uttalte seg slik. Det var for sent med tanke på straffeutmålingen, kom det etter hvert frem.
Tilgang til tiltaltes minne?
I vår sak skulle den aktuelle sjåføren to døgn etter påkjørselen brått påberope seg hukommelsestap for hendelsen. I de nevnte månedene sa forsvareren hans gjentatte ganger at «han husker ikke dette». Selv savnet jeg to ord i disse utsagnene: «Han sier han ikke husker dette». Forsvareren hadde ikke tilgang til sjåførens hukommelse; hvordan kunne minnesvikten da presenteres som et faktum?
Det gjaldt også en rekke andre forhold i saken – tilfeller der forsvareren burde ha lagt til «ifølge min klient», eller noe lignende, og ikke ha fremstilt sjåførens versjon som lik sin egen oppfatning av fakta. «Advokaten bør ikke identifisere seg med sin klient», heter det i Regler for god advokatskikk «Når andre forsvarere, med henvisning til klienten, sier: ‘Han mener at …’, har det slått meg hvor viktig forskjellen i ordbruk er», skriver tidligere fengselsprest Harald Bekken i sin bok «Fengselsliv og menneskeverd» (2008) – og legger til: «Overfor folk flest tror jeg at en rekke forsvarere er i ferd med å skusle bort sin troverdighet ved måten de snakker på. Man mister rett og slett tilliten til en forsvarer som opptrer nærmest som et mikrofonstativ og en pressetalsmann for klienten, og ikke bare fremholder sin klients påståtte uskyld, men uttaler seg slik at dette fremstår som forsvarerens mening». Eller som et faktum, legger jeg til i min bok.
Det svekker også en advokats troverdighet hvis hen uttaler seg skråsikkert om et annet fagfelt enn sitt eget, tør jeg mene. I vår sak sa forsvareren om minnesvikt: « … det er ikke uvanlig å få en slik reaksjon etter store traumer». Og: «Det er ikke uvanlig i psykiatrien». Forskningen, evidensbasert kunnskap, sier noe annet. «Traumatiske hendelser fører ikke til amnesi for hendelsesforløpet», slår ekspertene fast – og kaller det motsatte synet «pseudovitenskap».
Å klandre et drept barn
Det vondeste i Bjørkelangen-saken var forsøkene på å klandre vår Sara for at hun og Tiril ble drept. Fra vitneboksen fremholdt tiltalte at Sara kunne ha mistet kontrollen over ponniekvipasjen slik at den skjente ut foran bilen hans. I sluttprosedyren gjettet forsvareren på om Sara manglet kontroll på ponnien.
I forskningen kalles dette victim blaming: Ofre gis all eller delvis skyld for det som rammet dem. Viktimologien avviser imidlertid at ofrene er ansvarlig for lovbruddene de er utsatt for.
I vårt tilfelle var anklagene mot det drepte barnet også i strid med vitneutsagn og alle tekniske funn. Da gir victim blaming et enda styggere inntrykk. Mitt råd til forsvarsadvokater er å være ekstremt varsom med en slik strategi. Det rammer både ofre og pårørende – og ofte tiltalte, slik som i Bjørkelangen-saken, viste det seg.
I samme kategori kommer noen forsvarsadvokaters vilje til å bruke media til å bestride utsagn fra etterlatte eller andre berørte. Da Tirils far etter politiets rekonstruksjon sa til VG at det «fremstår som om sjåføren har tatt et feil valg», valgte den andre siden å kontre med at man «ikke vet om sjåføren har tatt noen valg, og om de har vært feil».
Ikke kverulere på detaljer
Etter mitt skjønn er det bedre å lytte til Desmond Tutu som en gang sa: «Ofre trenger å føle at de blir sett og hørt. Den beste måten å gjøre dette på, er å unngå kverulering på detaljer i fortellingen deres».
Jeg forstår heller ikke hensikten med slike imøtegåelser. Dommen felles ikke i media. Å forhåndsprosedere på den måten gir knapt lavere straff, heller tvert imot, fikk vi oppleve.
For å gjøre vondt verre, for både egen klient og andre berørte, kan en forsvarer også velge å besvare saklige innvendinger med paternalistiske utsagn i det offentlige rom. Som at «dette er en familie i stor sorg, og at man da kan uttale seg i affekt». Sånt svir. En profesjonell aktør som forsvarer seg selv(!) på den måten, opptrer i tillegg kontraproduktivt for sin klient, tør jeg mene.
Med å klandre ofre, «glemme» etterlatte og identifisere seg med sin klient kan en forsvarer kanskje vinne de mindre slagene frem mot rettssaken. Det kan imidlertid gi tap i kampen om dommen – og det med større siffer enn nødvendig. Som det går frem av min bok «Vern alle med din sterke hånd», fikk domfelte i vår sak 25 prosent lengre fengselsstraff enn det en annen forsvarsstrategi kunne ha gitt ham.
Subjekt har vært i kontakt med redaktør for Advokatbladet og den omtalte advokaten for samtidig imøtegåelse. Sistnevnte har ikke respondert, mens Nina Schmidt, redaktør i Advokatbladet, svarer: Jeg står for beslutningen om ikke å publisere Sandsmarks innlegg, eller gjennomføre intervjuet med ham om temaet han reiste. For øvrig følger Advokatbladet den presseetiske regelen om ikke å dele informasjon om arbeid som ikke er publisert, som nedfelt i Vær varsom-plakaten punkt 3.6.
