Lukkk meny
Meny

The rage is real

Bevegelsen «Jeg er Jane Doe» sprer seg etter Cornell-skandalen. (Foto: AP.)
Bevegelsen «Jeg er Jane Doe» sprer seg etter Cornell-skandalen. (Foto: AP.)
Dere har driti på leggen, gutta. Det har oppstått en ukultur på deres vakt. Og når man har diaré nedover buksebeinet og ut over salaten man har tråkket i, er det god kutyme å sitte stille i båten og ikke flisespikke.

Vi står midt i The Jane Doe Movement, eller Metoo 2, om du vil. Og vi er så sinna. The rage is fucking real. For vi vet at det som kommer frem nå, bare er toppen av isfjellet. Vi vet at dette bare er en itty bitty, tiny tiny del av hva dere gutta har […]

Vi står midt i The Jane Doe Movement, eller Metoo 2, om du vil.

Og vi er så sinna. The rage is fucking real. For vi vet at det som kommer frem nå, bare er toppen av isfjellet. Vi vet at dette bare er en itty bitty, tiny tiny del av hva dere gutta har hatt i feeden, hva dere har snakket om i gruppechatten, av hva dere har latt passere.

Vi rabler ikke fordi det har skjedd noe grusomt på en skole i et land langt borte. Vi rabler fordi «Cornell 7» ikke er unike. Vi rabler fordi forakten de viste for oss damer, var åpenlys. Og den tonen – og de gutta – kjenner vi så inderlig vel igjen.

Tror du at Cornell-saken ikke kunne skjedd her? At dette er «amerikansk college campus-kultur?» Da må du ha bodd under en stein, for Cornell-gutter finnes overalt. For fucks sake! Vårt eget kongehus har en sånn sønn! Og pressen lot kongeparet slippe unna med et 20 minutters planlagt, regissert intervju med fake gråt og null ansvarstaken.

Annonse

Vi er rasende fordi Cornell-menn, de blir ikke til i et vakuum. De våkner ikke plutselig opp en dag og tenker «hm, jeg tror jeg skal voldta litt i dag». De er kultivert fram i miljøer og samfunn, der grensene for hva som er greit, gradvis flyttes. Der det aksepteres at de oppfører seg stadig mer bedritent. Litt etter litt etter litt.

Les også: Nei takk til Mekka for pedofile

Vi er bare dritt lei

Dette er ikke én sak, ett sted, én gang. Dette er et samfunnsproblem.

Vi er dritt lei av å bli seksualisert.

Men seksualisering av kvinner er ikke bare en kulturell norm vi har godtatt. Den er del av et større fenomen: objektivisering.

Når menn objektiviserer kvinner, er ikke kvinner lenger folk menn forholder seg til som mennesker, men som ting, som brukes.

Vi måles ut fra hvilken funksjon vi har. En «fleshlight» gutta kan «tømme seg i». En trofékone menn kan vise seg frem med.

Denne objektiviseringen viser seg allerede i det små: The Mommy McBangMaid, som er alenemor hjemme, mens gutta er ute og realiserer seg selv.

Du kan se objektiviseringen i homososiale kollegaer på kontoret som egentlig bare vil ha «guttastemning». De kan være interessert i å ha kvinner på kontoret for å nå en politisk målsetting, for å fremme et visst politisk image eller for å imponere andre menn, men ikke fordi de ser på oss som verdifulle og interessante mennesker.

Objektivisering kan gjenkjennes i det små, ved at det ofte er noe transaksjonelt over relasjonen: Jeg betaler middag hvis vi ligger etterpå. Jeg er med deg på Ikea, hvis du blir kjæresten min. Jeg hjelper deg – ikke fordi det er hyggelig å hjelpe folk – men fordi jeg vil ha noe ut av det.

Les også: Verden har et mannsproblem

En reklame for PEP, en frokostblanding fra Kellogg’s i form av hvetekornflak tilsatt vitaminer. Fra 1930-/40-tallet.

Seksualisering, objektivisering og berettigelse

Menn kommer til å seksualisere og objektivisere damer til vi har gjort noe med det grunnleggende problemet: Berettigelse.

Berettigelse er ikke bare en flyktig følelse. Hos mange menn er det en implisitt holdning de ikke har reflektert over. En tro på at det er greit at de tar mer enn de gir. At de holder kvinner til en annen standard enn de holder seg selv.

I volds- og overgrepssituasjoner viser det seg som ekstremt: «Jeg kan ta hva jeg vil!»

Da reagerer vi også sterkest.

Men i utgangspunktet er det en ekstrem versjon av en holdning mange menn har, som eksisterer på et kontinuum: Fra de som bare tar «litt mer», til de som går bananas.

I den ene enden av aksen kan det høres ut som noe á la:

«Jeg er berettiget til å skade deg.»

«Jeg er berettiget til å kontrollere deg.»

Det høres grusomt ut, ikke sant? Men lenger bort på aksen begynner det å høres mer sånn her ut:

«Jeg er berettiget til å bestemme, mer enn jeg samarbeider.»
«Jeg er berettiget til å slappe av etter jobb, mens hun fortsatt har mye å gjøre.»
«Jeg er berettiget til å tjene mer enn min kvinnelige kollega.»
«Jeg er berettiget til å ta mer enn jeg gir.»
«Jeg er berettiget til å holde deg til en annen standard enn jeg holder meg selv.»
«Jeg er berettiget til å bruke din kropp, din tid, din arbeidskraft, din emosjonelle kapasitet.»

Forskjellige grener, samme tre.

Underforstått: «Jeg er bedre enn deg. Jeg er verdt mer enn deg.»

Berettigelse viser seg ikke bare i store, dramatiske overtramp, men i tusen små situasjoner der hans behov står i sentrum, og der hans behov, komfort og frihet får forrang over en annens.

Les også: Menn trenger ikke vise flere følelser, de trenger bare bruke dem bedre

Touché, Ottar. Touché

Kvinnegruppene har helt siden 60-tallet hylt om at objektivisering og seksualisering er et utbredt samfunnsproblem.

Men kvinnegruppene – Ottar for eksempel – har vært noe de fleste av oss ikke er komfortable med å være bekjent med. Ikke fordi vi ikke er enig i programmet deres, men fordi det har så sterke negative konnotasjoner.

Feminister har blitt latterliggjort og karikert i 150 år.

Men nå lever vi altså med konsekvensen av ekstrem seksualisering, og at vi jenter og damer misbrukes og mishandles over en lav sko – ofte helt åpenlyst – fordi ingen hørte på de jævla smarte damene som varslet om dette allerede for 60 år siden.

Touché.

Les også: Hvor faen er alle tradhusbands?

En reklame for Broomsticks-bukser fra Glen Oaks i New York. Fra 1960-tallet.

Vi ber ikke om verdensherredømme

Hvis en mann er alene i et rom med 57 damer, ute av stand til å ta vare på seg selv, finner vi frem te, medisiner, oppkastbøtte, kosepledd og klut til pannen. Vi våker over dere til dere er friske igjen. Ringer mamma og spør om råd. Sykebilen om nødvendig.

For vi damer ønsker oss ikke simper og verdensdominans.

Vi ønsker ikke menn som bukker og skraper og ber om unnskyldning for å være til.

Vi ønsker oss menn som lytter til hva vi har å si. Som tar oss på alvor. Som har empati. Basic decency. Menn som forholder seg til oss som om vi er mennesker. Som viser genuin interesse for oss, som vil tilbringe tid med oss, uten baktanker og skjulte agendaer.

Vi vil bare bli behandlet slik dere selv ønsker å bli behandlet.

Det er alt. That’s it.

Hvordan i helvete kan det være så jævla vanskelig for dere å forstå?

Les også: Hva bør unge menn lære av Cornell-saken? Først og fremst å være skeptiske til sexhysteri i media

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Professor i filosofi
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Tidligere Oslos byantikvar
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Stortingsrepresentant (FRP)
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Professor i jus
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Professor i jus
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Politiker (KRF)
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Tidligere kulturminister (AP)
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Tidligere leder i Rød ungdom
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog