Har du noen gang gått inn i en dagligvarebutikk fra en enorm parkeringsplass, gjennom skyvedørene, forbi en oppslagstavle ved pantemaskinen, noen campingstoler og tenkt «så utrolig schtøgg arkitektur»? Det har jeg. Når jeg kritiserer eller disser arkitektur, er det som regel for hvordan det ser ut. Den samme trangen til å latterliggjøre kjenner jeg på […]
Har du noen gang gått inn i en dagligvarebutikk fra en enorm parkeringsplass, gjennom skyvedørene, forbi en oppslagstavle ved pantemaskinen, noen campingstoler og tenkt «så utrolig schtøgg arkitektur»?
Det har jeg.
Når jeg kritiserer eller disser arkitektur, er det som regel for hvordan det ser ut.
Den samme trangen til å latterliggjøre kjenner jeg på når jeg ser den nye tv-serien «Alternative Norge», hvor vi får være med på hekse-kickoff og se Sjaman Durek freestyle en spirituell renselsestechnofest foran en stor forsamling.
At det er dypt problematiske sider ved alternativmiljøet, lar jeg ligge akkurat nå. Poenget er at jeg gjør det samme som med arkitekturen; jeg latterliggjør på bakgrunn av det jeg ser.
Men hva om det jeg synes er latterlig, faktisk kan lære meg noe som arkitekt?
Les også: Nesten hver sjette unge arkitekt er arbeidsledig. Hva skal vi bruke dem til?
Hvem er jeg til å sitte og le av dem?
Like etter å ha knegget meg gjennom en episode av «Alternative Norge», ser jeg på «Kåss går det?» med Else Kåss Furuseth på NRK.
Hun fordyper seg i ensomheten i Norge, og i vignetten snakker hun om hvordan vi har designet og bygget samfunnet slik at du ikke trenger å ha kontakt med noen. Dører går automatisk opp, du scanner og betaler maten selv og kan gå gjennom en hel dag uten å snakke med noen som helst.
Vi møter flere som er åpne om at de føler seg mutters alene, de har ingen flokk, de snakker ikke med noen. Han ene begynner å gråte i det sekundet han prøver å sette ord på hvorfor det har blitt slik.
De ensomme er sultefôret på å treffe folk. Snakke sammen. Gjøre noe sammen. Ha menneskelig kontakt.
Else tar affære og arrangerer vaffelfest i oppgangen i det ene bygget. Et klappbord i gangen, 220 volt i veggen og fire poser Toro.
Når jeg ser neste episode av «Alternative Norge», slår det meg: Er det ikke egentlig fellesskap de først og fremst oppsøker? Gruppene som møtes, deler interesser, kler seg ut, ligger på yogamatter og brøler og hva de nå gjør.
Hvem er jeg til å sitte og le av dem? De gjør jo nøyaktig det de i Elses program savner intenst i livet, som jeg akkurat satt og gråt av å se på.
Arkitekturen er til stede i begge programmene. Den vaker i bakgrunnen: kompakte boligkomplekser der de sitter alene i hver sin lille leilighet; den automatiske butikken; trehuset uti gokk som har et stort rom der de kan møtes; et forsamlingslokale i en rundkjøring hvor en skokk med middelaldrende kvinner deler erfaringer om telepatisk kontakt med hunder.
Stort potensial for bra arkitektur
Temaene kretser rundt fellesskap, kontakt, ensomhet, møteplasser, en følelse av å høre til. Jeg tenker på det sitrende behovet for å kritisere og latterliggjøre alt ved første øyekast, både alternativgrupper og Kiwi-arkitektur.
Kiwi-butikkene med campingstoler ved pantemaskinen og en termokanne med kaffe er jo også en møteplass. Du kan sette deg der og bli oppdatert på hvordan det går med lekkasjen i sjarken til hu Oline. Det er dagens kanskje eneste møte med andre folk, så ikke diss de campingstolene!
Så hva er det jeg ikke forstår? Jeg får jo litt følelsen av at det er jeg som er den dumme i rommet her, som flåser i vei om hvor dust og feil alt er. Og som argumenterer i vei for vakker og tidløs arkitektur.
Vaffelfesten til Else skjer på et repos i en generisk oppgang. Matbutikken er en sosial havn. Men jeg kan jo heller ikke legge ned kritikerøksen bare fordi det jeg kritiserer, rommer noe bra?
Skal jeg la tullballet til Durek og alternativfolka unnslippe fordi de motvirker ensomhet? Jeg heller nesten mot et ja, så lenge de holder seg unna fødestua og Radiumhospitalet.
Kanskje jeg kan bruke det som læring for det som skal tegnes fremover? Alle skjønner at uten støpsel blir det ingen vaffel. Men hvordan designer man omgivelser for oss mennesker, sånn egentlig? Det eneste vi vil ha, er jo en klem og litt nærhet. Er det så forbanna vanskelig å få til? Og kan man få til det, samtidig som det ser allright ut?
Jeg tror arkitekturen blir jævlig mye bedre hvis sånne som meg legger bort det flåsete fliret og designjåleriet og heller stiller ett enkelt spørsmål: Hva er greia her? Hva er det vi skal få til?
Jeg må tegne et boligkompleks som fremmer vaffelsteking. En butikk som er møteplass. Et bydelshus som kan ha spirituell rave og åpne sykvelder.
Dér ligger det et stort potensial for virkelig bra arkitektur. Og det kan selvfølgelig få lov til å se bra ut også.
Les også: «Skam»-skolen vinner arkitekturpris
